Brannmenn fotografert en gang tidlig på 1940-tallet sammen med sin firbente maskott. Krigsbilder som dette står i kontrast sterkt med hva som skjedde med kjæledyrene i 1939 og 1940. Foto: NTB Scanpix
Brannmenn fotografert en gang tidlig på 1940-tallet sammen med sin firbente maskott. Krigsbilder som dette står i kontrast sterkt med hva som skjedde med kjæledyrene i 1939 og 1940. Foto: NTB Scanpix

Englands glemte kjæledyrmassakre:

«Tilgi oss, lille venn»

Brannmenn fotografert en gang tidlig på 1940-tallet sammen med sin firbente maskott. Krigsbilder som dette står i kontrast sterkt med hva som skjedde med kjæledyrene i 1939 og 1940. Foto: NTB Scanpix

Britiske styresmakter formidlet i 1939 et lite hefte som skulle få katastrofale følger: 750.000 kjæledyr ble avlivet fordi krigsnervøse eiere misforsto myndighetenes instruksjoner.

I begynnelsen av september 1939 begynte en ny type minneord å flomme inn til britiske aviser og magasiner. Det var ikke hilsener til familiemedlemmer som var falt bort. Det var varme avskjeder til de firbente:

«Lykkelige minner om Iola, søt og trofast venn, avlivet 4. september 1939 for å slippe å lide gjennom krigen. Et kort men lykkelig liv – 2 år, 12 uker. Tilgi oss, lille venn.», het det i en nekrolog i Tail-Wagger Magazine.

Årsaken til at lille Iola - i likhet med 750.000 andre kjæledyr - måtte bøte med livet, fortoner seg i dag like tragisk som meningsløs. Og det hele startet da Hitlers styrker krysset Polens grenser 1. september 1939.

400.000 drept på fire dager

Så snart krigserklæringen var formidlet på BBC, opplevde klinikker og dyrevernsgrupper i London enormt påtrykk fra innbyggere som ønsket å avlive sine firbente venner. Folk sto i lange køer som gikk rundt hele kvartaler, bedøvelsesmidler ble snart mangelvare og avlivingen pågikk døgnet rundt.

Det ble rapportert om krematorier som ble fylt opp med døde hunder og katter, og dyreklinikkene gikk tom for begravelsesområder. Et lokalt sanatorium stilte en eng til rådighet der en halv million kjæledyr ble gravlagt.

I løpet av krigens første fire dager ble mer enn 400.000 katter og hunder – 26 prosent av Londons kjæledyr - avlivet.

Det er seks ganger så mange som antallet mennesker som ble drept i det samlede antall bombeangrep mot den britiske hovedstaden i løpet av andre verdenskrig.

Les også: 70 år siden «Bukken Bruse» styrtet: Filosof reddet livet fordi han røykte

Gamle krigsminner

Hva var det som utløste et grusomt hysteri blant vanligvis svært så sindige engelskmenn? La oss gå tilbake til sommeren 1939: Mørke skyer hadde over flere år bygget seg opp i horisonten. En uunngåelig krig mot Tyskland ville ikke bare bety fare for flyangrep og tap av menneskeliv; det ville også være ensbetydende med en hverdag dominert av rasjoneringskort og manko på matvarer.

(Saken fortsetter under)

Slik er vi vant til å se bilder av mennesker og dyr i London under andre verdenskrig: Et militærkorpsmedlem har befridd en hund fra ruinene og fører den med seg for å gi den mat. Bildet er tatt 29. oktober 1940. Foto: NTB Scanpix/Topfoto
Slik er vi vant til å se bilder av mennesker og dyr i London under andre verdenskrig: Et militærkorpsmedlem har befridd en hund fra ruinene og fører den med seg for å gi den mat. Bildet er tatt 29. oktober 1940. Foto: NTB Scanpix/Topfoto

Mange briter husket ennå synet av eierløse katter og hunder som vandret sultne rundt i Londons gater under første verdenskrig, etterlatt til seg selv i en verden av kaos. Hva ville skje med dyrene i en ny, liknende situasjon?

Svaret på spørsmålet var det National Air Raid Precautions Animals Committee (NARPAC) som fikk i oppdrag å finne ut. Komiteen hadde regnet seg frem til at det på det tidspunktet fantes dobbelt så mange kjæledyr som mennesker i England. De fryktet mange tobente ville komme til å måtte bli tvunget til å dele rasjoner med de firbente eller la de sulte ihjel.

Les også: Bilkirkegården i Båstnäs: – Her hører ingen at du skriker

– En komplett katastrofe

Løsningen NARPAC kom opp med, var å sende ut en pamflett som på norsk fikk tittelen «Råd til dyreeiere». Her ble man anmodet om å sende dyrene vekk fra byene og ut på landet. Dersom omplassering ikke lot seg gjøre, mente komiteen det mest humane var å avlive dyrene.

(Saken fortsetter under)

Pamfletten som skulle få tragiske følger for 750.000 kjæledyr. Foto: Wikimedia
Pamfletten som skulle få tragiske følger for 750.000 kjæledyr. Foto: Wikimedia

Det lille heftet ble skrevet med tanke på hester og liknende store bruksdyr. Kjæledyr som hunder og katter var derimot ikke tatt med i beregningen. Den sto på trykk i de fleste aviser og rådene ble annonsert på BBC. Samme pamflett inneholdt for øvrig en annonse for en boltepistol – ifølge komiteen det perfekte verktøy til å avlive et dyr på humant vis.

Forfatter Clare Campbell omtaler heftet som en oppskrift på katastrofe. I boken «Bonzo's War: Animals Under Fire 1939 -1945» forteller hun blant annet en historie om sin egen onkel.

– Kort etter invasjonen av Polen, ble det sagt på radioen at følgene kunne bli matmangel. Da kunngjorde onkelen min at familiens hund, Paddy, måtte avlives dagen etter, minnes Campbell.

– Folk ble i bunn og grunn bedt om å avlive kjæledyrene sine og det gjorde de. Til sammen drepte de 750.000 av dem i løpet av krigen. Det var en komplett katastrofe , sier Campbell til BBC.

Spontan handling

NARPAC innså snart hva som skjedde og den påfølgende uken sendte de ut et skriv som sa at de som valgte å bli hjemme fremfor å evakuere, ikke trengte avlive dyrene sine. Men det var for sent. Dyrevernsaktivist Maria Dickin var blant de mange som var sterkt imot den drastiske handlingen.

– Våre ansatte som må utføre denne ulykksalige plikten, vil aldri glemme disse tragiske dagene, rapporterte en opprørt Dickin.

Det påfallende ved dette enorme massemordet på kjæledyr, er mangelen på en «gyldig» årsak. Fremdeles var det nok av varer i butikkhyllene, og det skulle gå ett år før tyske bombefly tok seg over Den engelske kanal.

– Det var en masseaksjon som tilsynelatende oppstod spontant som følge av en befolkning som var skremt ved tanken på en ny verdenskrig, skriver Colin Dickey i Los Angeles Review of Books.

Les også: Andre verdenskrigs tøffeste kvinner

Upassende «luksus»

Tyskernes blitzbombing av London i september 1940 bidro til en eskalering av tragedien. Støvet hadde knapt lagt seg over ødelagte bygninger før tusenvis av dystre innbyggere tok med seg kjæledyr til klinikkene. I tiden som fulgte måtte flere hundre tusen katter og hunder bøte med livet.

(Saken fortsetter under)

På dette bildet fra 1941 ser vi en gruppe brannmenn kjemper for å slukke flammene i en London-gate som er blitt bombet av tyske fly natten i forveien. Foto: AP
På dette bildet fra 1941 ser vi en gruppe brannmenn kjemper for å slukke flammene i en London-gate som er blitt bombet av tyske fly natten i forveien. Foto: AP

De som forsvarte denne enorme avlivingen, argumenterte med at det var et økonomisk offer i en vanskelig tid. Samtidig ville eierne spare dyrene for unødig lidelse, sier seniorkurator Philip Dodd ved National Army Museum til BBC.

– Folk var bekymret for trusselen om bombing og matmangel, og de opplevde det å ha kjæledyr i krigstid som upassende «luksus».

Innen november det året forsøkte flere aviser å banke litt vett inn i hodet på kjæledyreierne.

«Vi ser daglige bevis for at mange hunder fremdeles blir drept uten noen bedre begrunnelse enn at det er ubeleilig å holde de i live. Dette er ingen akseptabel grunn og det viser bare en eiers manglende evne til å sette pris på de forpliktelser vedkommende har overfor dyret sitt», sto det å lese i en november-utgave av Times.

Les også: Reddet liv ved å endre hårsveisen

Berget tusenvis av dyreliv

Det hører med til historien at mange dyr unnslapp massakren. Dyrevernklinikken Battersea Dogs & Cats Home nektet å avlive en eneste hund, i stedet maktet de å sørge for mat og husly for 145.000 hunder frem til krigens slutt i 1945.

Hertuginnen av Hamilton med sin to måneder gamle datter Margaret. Foto: Wikimedia
Hertuginnen av Hamilton med sin to måneder gamle datter Margaret. Foto: Wikimedia

En annen som gjorde en solid innsats, var den velstående og katteelskende hertuginnen av Hamilton - Nina Mary Benita Douglas-Hamilton.

Da hun fikk høre om massakren som utspilte seg i London, tok hun turen fra Skottland til hovedstaden. Der gikk hun ut på radioen med klar oppfordring til de til som bodde ute på landet om å ta til seg katter og hunder fra byene som ellers ville sulte i hjel eller bli skutt.

Selv brukte hertuginnen store pengesummer på å bygge om en flyhangar på familiens landsted Ferne og gjøre den til et varmt og trygt hjem for titusenvis av katter mens krigen raste.

Les også: Stonewall Inn – opprøret som startet homokampen

Fra vakthund til menneskets beste venn

I 2017 ga historiker Hilda Kean ut boken «The Great Cat and Dog Massacre». Kean går her tilbake til tiden før andre verdenskrig for å forstå årsaken til at britiske kjæledyreiere nærmest gikk mann av huse for å avlive sine pelskledde venner.

Kjæledyrenes rolle, og ikke minst hvordan vi mennesker oppfattet dem, hadde endret seg meget i løpet av tiårene som var gått siden første verdenskrig. Katter var ikke lenger bare rottefangere, men en naturlig del av familien, mens hunder gikk fra å være et dyr som skulle passe på hus og eier, til å bli menneskets beste venn.

Det ble samtidig vanskeligere for oss å se dyrene som i stand til å ta vare på seg selv dersom krigen skulle bryte ut på ny.

(Saken fortsetter under)

En gruppe hunder og deres eiere, bildet er tatt i England cirka 1907. Foto: Internet Archive Book Images/Public Domain
En gruppe hunder og deres eiere, bildet er tatt i England cirka 1907. Foto: Internet Archive Book Images/Public Domain

Kean forteller i boken at mange briter som husket hvordan det var å kjenne de tøffe forholdene under første verdenskrig på kroppen, heller ville se barna sine døde enn å la de gjennomgå det samme de selv hadde gjort.

– Da krigen brøt ut, så vi heldigvis ikke noe til noe massemord på barn. I stedet virker det som mange mennesker overførte dette tankesettet rundt barmhjertighetsdrap til kjæledyrene sine, skriver Colin Dickey i Los Angeles Review of Books.

Les også: Filmstjernen som fant opp WiFi

En vond påminnelse

Selv om NARPAC aldri foreslo avliving av kjæledyr, kom de ikke med en eneste offentlige bestemmelser for dem slik tilfellet var for hester og andre bruksdyr. Regjeringens manglende anerkjennelse av hunder, katter, burfugler og andre følgesvenner fikk dermed alvorlige konsekvenser for dyrene.

– Det var en av tingene folk måtte gjøre da nyheten kom – «Evakuer barna, sett opp blendingsgardinene, avliv katten», skriver Hilda Kean.

– Selv om staten kanskje ikke var direkte ansvarlig for at folk besluttet å drepe kjæledyrene sine, la styresmaktenes manglende handlingskraft til rette for at et ellers sterkt bånd mellom kjæledyr og menneske brøt fullstendig sammen i september 1939.

Da Keane kontaktet dyrevernsorganisasjonen RSPCA for informasjon i forbindelse med forarbeidet til «The Great Cat and Dog Massacre», fikk hun beskjed om at det ikke fantes noe i deres arkiver som nevnte en kjæledyrmassakre i krigens første dager.

Keane mener grunnen til at historien om det enkelte har omtalt som holocaust for kjæledyr er så lite omtalt, skyldes det faktum at det er en vanskelig historie for briter å skulle fortelle.

– Den passer ikke inn med den oppfatningen vi har av oss som en nasjon av dyreelskere. Folk liker ikke å bli minnet på at vi drepte pusekatten ved første tegn til krig.

Kilder: BBC, Wikipedia, Atlas Obscura, Los Angeles Review of Books