«Cowboylandet» Svalbard: – En tumleplass for eventyrere og individualister

Nord for Fastlands-Europa, sånn omtrentlig midt mellom Fastlands-Norge og Nordpolen, ligger en øygruppe i Arktis hvis navn har norrøn opprinnelse: Svalbard.

I det 17. og 18. århundre ble øyene tatt i bruk som hvalfangstbase, men det var med etableringen av gruvedrift etter kull i begynnelsen av det 20. århundre at det ble etablert en rekke samfunn her.

I dag er Svalbard anerkjent som en fullstendig del av Norge, og kanskje er det nettopp den majestetisk vakre og på samme tid nådeløse og rå naturen som har hatt en slik magnetisk tiltrekningskraft på ekstreme personligheter opp gjennom århundrene.

– Jeg pleier å kalle Svalbard for et «cowboyland» i overført betydning, forteller Birger Amundsen til ABC Nyheter. Selv har han vært tilknyttet Svalbard i nærmere femti år som ingeniør, journalist og redaktør for Svalbardposten, fotograf og forfatter.

(Saken fortsetter under)

– Det har alltid vært et sted for folk som ikke så lett klarer å tilpasse seg samfunnets strenge krav. For disse fantes det et sted i kongeriket Norge som het Svalbard og som var en slags tumleplass for eventyrere, individualister og de som var litt på siden av systemet. De fant sin plass. Når de kom til Svalbard så var det kanskje for å være der et års tid, men de trivdes fordi de fikk leve det livet som passet for dem.

Det gjaldt også for Harald Soleim.

Fra paria til patriark

Harald Soleim (79) er en frivillig einstøing. Gjennom 40 år som fangstmann har han gått fra å være en paria til å bli Svalbards ukronede patriark. Etter at han måtte forlate fangststasjonen på Kapp Wijk i juli 2017 som følge av helsa og endte opp på sykehuset i Tromsø med hjerteproblemer, har hybelleiligheten i Longyearbyen vært hans hovedstasjon.

I boken «40 år alene på Svalbard» tegner Birger Amundsen et portrett av øygruppen i Arktis samtidig som den forteller historien til bergenseren som opprinnelig hadde tenkt å kun være der et år.

Amundsen er tydelig på at boken ikke er en biografi om Soleim, snarere er det en fortelling om Svalbard der Soleim spiller en viktig rolle. Det er ifølge ham like mye en bok om et spesielt vennskap og om Svalbard som sådan. Vennskapet mellom de to har vart gjennom førti år, likevel var den svært private fangstmannen hele tiden skeptisk til bokprosjektet.

Selv beskriver Amundsen ham som et eneste stort paradoks.

– Han er ingen ting av det man forventer. Hvis du får vite at du skal møte en mann som har bodd alene i 40 år, så begynner du allerede da å skape deg et bilde av denne skikkelsen i hodet ditt, ut fra hvordan du tror en slik person må være. En av de tingene som jeg tror melder seg tidligste, er at han er en tilbaketrukket, fåmælt mann som er vant til å ikke ha så mange å prate med og hvor snakketøyet blir lite brukt, forteller Amundsen.

– Harald er en veldig skolert fyr med et meget godt hode. Han er svært oppegående, han er universitetsutdannet og et veldig analytisk menneske. Harald kunne ha gjort hva som helst med hodet sitt.

(Saken fortsetter under)

Posisjoneringen i hierarkiet på Svalbard er bygget på hvor lenge man har vært der, og det er ingen i øygruppens mangehundreårige historie som er i nærheten av Harald Soleims 40 år som fangstmann.

– I forhold til det livet han har levd, så har det vært utallige fangstmenn på Svalbard opp gjennom historien. Men de har alle vært sesongbetont og hoppet kanskje til og med over en sesong eller to. Harald ble bofast.

Juana Maria bodde alene på en øde øy i 18 år

LES SAKEN

En ny begynnelse

Når vi hører om polare mennesker, dukker det opp mange spørsmål. Hvorfor bor de der og hvorfor dro de dit?

Det som ofte viser seg å ha satt folk i bevegelse, er et havarert ekteskap eller samboerforhold. Noe er gått i stykker underveis som gjør at du føler du er nullstilt og kan begynne helt på nytt. Da kan folk finne på å velge å gjøre som de kanskje har hatt i hodet sitt i mange år, men som aldri er blitt forløst.

– Det var på mange måter tilfelle også for Harald. Han hadde vært gjennom et ekteskap som endte i skilsmisse og han hadde vanskelig for å tilpasse seg. Harald har dessuten veldig liten angst for autoriteter, han finner seg veldig lite i folk som prediker hva som er rett og hva som er galt.

– Han skulle jo bare være der et år før planen var å skulle reise til Brasil. Hva skjedde?

– Det ene året tar bokstavelig talt det neste. Og det gjelder for de fleste mennesker jeg har møtt på Svalbard. Det er ingen som kommer dit og som har tenkt at «her skal jeg sannelig leve resten av mitt liv».

(Saken fortsetter under)

I løpet av årene som er gått er han blitt en slags farsfigur og en mann som nye sysselmenn som kom til Svalbard måtte reise over til Kapp Wijk og få håndspåleggelse fra fangstammen for å bli godkjent.

– Han ble en person som det var verdt å kjenne, og det var kun i kraft av antall år han har levd på Svalbard, forklarer Amundsen.

Dyrene har tatt leveområdene tilbake – det skaper bekymring

LES SAKEN

Fikk isbjørn inn i teltet

Isbjørnen er kongen av Arktis og i Svalbard-området finnes det rundt 3000 bjørner, flere enn det finnes mennesker. Ikke lenge etter at han ankom Svalbard i 1977, kom Soleim opp i et par situasjoner der han så seg nødt til å skyte isbjørn i selvforsvar. Isbjørn ble totalfredet i 1973 og skytingen skulle derfor komme til å prege forholdet han fikk til Sysselmannen og myndighetene.

Selv har Amundsen jobbet tett med isbjørn på vitenskapelige ekspedisjoner og har hatt mye med den hvite bamsen å gjøre i mange år. Han har hatt bjørn inne i teltet sitt mens han har ligget og sovet, og opplevd at en bjørn slo seg inn hytta mens han selv lå til sengs.

– Isbjørn jakter ikke på mennesker, den naturlige atferden deres er at de egentlig vil holde seg unna oss. Av og til skjer det uheldige ting som gjør at det får et uheldig utfall.

(Saken fortsetter under)

Ofte er det snakk om mangel på kunnskap som gjør at ting blir feil.

– Det som reddet meg da jeg fikk bjørn i teltet, var at jeg visste hva jeg ikke skulle gjøre. For når du ligger i en sovepose og våkner av at det står en isbjørn inne i teltet og ser på deg, så ligger du litt dårlig an.

– Hva var det som ble redningen din der du lå i teltet og bjørnen var kommet inn?

– Jeg visste at jeg ikke skulle se dyret i øynene, det kan være provoserende. Bjørnen var utrygg fordi den var i fremmede omgivelser, derfor var det uhyre viktig å ikke gjøre en eneste brå bevegelse eller lage brå lyder. Det var om å gjøre for meg å få armen ut av soveposen, finne revolveren som jeg alltid hadde liggende på venstre side av hodet mitt. Jeg rettet revolveren mellom øynene på bjørnen og da var situasjonen avklart.

Bamsen la på sprang ut av teltet og selv var han høy på adrenalin lenge etterpå. Han humrer mens han forteller at han var nesten like oppjaget som den gangen han møtte Bob Dylan.

– Jeg lever fremdeles og det gjør bjørnen også. Det var ikke nødvendig å avlive den, vi fant ut av det med hverandre.

(Saken fortsetter under)

Når han snakker med folk om det å møte bjørn i åpent terreng, pleier Amundsen å si at du vet egentlig ikke selv hvordan du kommer til å reagere før du faktisk gjør det.

– Det mange kan oppfatte som aggresjon hos isbjørn, er ikke aggresjon men nysgjerrighet. Og det kan være vanskelig å skille det. En bjørn som nærmer seg deg, gjør det ikke fordi den er aggressiv, han gjør det fordi han er nysgjerrig. De verste er de unge bjørnene, mens de store hannbjørnene som veier 700-800 kilo er konger og bryr seg ikke om deg. Slike bjørner har jeg gått tur med ute på isen, de er ikke interessert i det hele tatt.

Hoia Baciu-skogen: Romanias svar på Bermudatrianglet

LES SAKEN

Ensomhet versus alenehet

Det er mange klisjeer som dukker i forhold til det polare og frie livet. Men dette med å kunne være sin egen herre og måtte klare seg selv har vært en veldig viktig motor for Harald Soleim.

– Det har vært utrolig vanskelig for ham å skulle ta imot hjelp, for da blir ha stående i gjeld til noen. Og det vil ikke slike folk, de vil være fri og uavhengige, uten bånd til andre, forteller Amundsen.

(Saken fortsetter under)

– Du skriver at Haralds valg om å være alene ikke dreier seg om ensomhet. Hva handler det om?

– Det er lett å si at et menneske som bor slik som ham er ensomt. Men jeg tror ikke det ville vært mulig for et menneske å skulle bo slik i så mange år og samtidig kjenne på ensomhet.

Skillet mellom ensomhet og det å leve alene er ganske vesentlig, sier han før han fortsetter:

– De fleste mennesker på det norske fastlandet ville jo aldri ha mulighet til å oppleve den siden ved seg selv i å skulle være virkelig alene. Man kan kanskje ha en dag eller tre dager for seg selv, men det å virkelig ta inn over seg det å være alene slik som han har gjort i en liten hytte så langt borte fra andre mennesker, hvor alt du gjør avhenger av at du er oppegående og frisk – rent psykisk tror jeg det for de fleste ville være den største barrieren.

Spøkelsesøya Hashima: «Krigsskipet» som ble glemt

LES SAKEN

Den glorifiserte fangstmannen

I boken skriver Amundsen at fangstlivet er glorifisert og mystifisert. Dette begrunner han med at hvis vi ser på hvordan de er blitt fremstilt i litteraturhistorien, så hviler det alltid et pust av villmark og rufsete, skjeggete urmenneske over fangstmannen.

– Dette er en person som kan tåle alt av is og kulde, han er en som overlever i villmarken nærmet i kraft av seg selv. Glorifiseringen i litteraturen skaper myter, samtidig som bildet er romantisert ettersom det er sjelden man går inn på konflikter. Uansett hvor gode kompiser man er, så vil det komme til å skje ting som ikke er så pent i løpet av det året.

(Saken fortsetter under)

Slike konflikter kommer sjelden til overflaten i for eksempel dagbøker som er skrevet av fangstmenn, rett og slett fordi de passet seg for å skrive nedsettende om de andre ettersom de kunne komme til å snike seg til dagboka for å se hva som var blitt skrevet.

– Ofte må disse dagbøkene lese mer indirekte, følelser får sjelden særlig plass på sidene. Harald ga meg tilgang på alle sine dagbøker, og dagbøker er jo noe som er veldig personlig. Men han skriver veldig lite om følelser, snarere handler de om gjøremål og praktiske ting. Det går på at du skjermer deg selv, og det gjorde han også da jeg forsøkte å intervjue ham. Dert å skulle gå inn på personlige ting … de dørene åpner han ikke, selv ikke for venner.

Dødsløpet på Bjørnfjell

LES SAKEN

Ja til russere på Svalbard

Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 anerkjenner norsk suverenitet over øygruppen i Arktis, og med Svalbardloven av 1925 ble Svalbard innlemmet som en fullstendig del av kongeriket Norge. Svalbard ble samtidig etablert som en økonomisk frisone og en demilitarisert sone. Med sin beliggenhet i nord i havet mellom øst og vest, har Svalbard hatt en viktig rolle, og for både Russland og Norge har det vært viktig med «tilstedeværelse».

Harald med lederhunden Bamse, Kapp Wijk 12. august 1982. Foto: Birger Amundsen

I boken skriver Amundsen at russerne har en vel så lang historie på øygruppen som nordmenn, så lang at mange russere oppfatter Svalbard som like mye russisk som norsk.

– Den største velsignelsen for Svalbard generelt i dag, er det faktum at vi har russere på øya.

– Selv har jeg alltid sagt at takk og pris så har vi russerne. For det første har det gitt Svalbard en ekstra dimensjon. Men det har også en annen effekt, og det er at siden vi har russere der til enhver tid, så må norske myndigheter ta hensyn til dem når det gjelder lovgivning og diverse.

Med sitt nærvær representerer Russland ifølge Amundsen litt sand i maskineriet.

– Og det er fint, fordi for Svalbard sin del ville det ellers vært tilnærmet mer som fastlands-Norge.

Beisfjord-tragedien: Norges største massakre

LES SAKEN

Det gamle Svalbard er tapt

I løpet av de førti årene Harald Soleim har levd på Svalbard som fangstmann, opplever Amundsen at øygruppen med tiden har mistet sin tidligere tiltrekningskraft på hardhauser, eventyrere og individualister.

Etter at Harald forlot fangststasjonen i juli 2017 og endte opp på sykehuset i Tromsø med hjerteproblemer, har hybelleiligheten i Longyearbyen vært hans hovedstasjon. Foto: Birger Amundsen

– Med utfasingen av kulldriften har en ny type mennesker kommet dit, og det som kjennetegner disse er det jeg kaller kommer-og-går-mennesker – de er i veldig hurtig rotasjon, sier han før han fortsetter:

– Man kan si det slik at flyplassen satte punktum for det gamle Svalbard. Før måtte man være der et år, hvis du først dro opp dit på sommeren så måtte du være der til neste sommer. Dermed silte du effektivt bort de som ikke var så interessante og satt igjen med hardhausene og de som trivdes. Nå kan hvem som helst med tøfler på beina komme.

Han mener det er blitt innført langt mer restriksjoner på Svalbard, noe han samtidig finner forståelig ettersom det er blitt et problem at det er altfor mange mennesker som kommer dit.

– Turistnæringen er ikke velsignelse, det er ofte en forbannelse. Turistnæringen har ikke noe magemål, og det betyr at når trafikken blir for stor inn i enkelte områder så kommer myndighetene inn og sperrer av. Og når myndigheter sperrer et område så går alle med i det store sluket. Turistnæringen er hele tiden en front som tvinger frem nye reguleringer, og det har ødelagt det Svalbard som jeg var mest glad i.

(Saken fortsetter under)

Fangsttiden var på mange måter slutt med fredningen av isbjørn i 1973. Som fangstmann mener Amundsen at Harald Soleim symboliserer bindeleddet mellom gammel og ny tid ettersom han hele tiden har fangstet tradisjonelt på rev, rein, sel og gjess.

– Det var grunnen til at Harald vakte frustrasjon i systemet da han kom i 1977 og proklamerte at han skulle overvintre som fangstmann. På den tiden mente norske myndigheter at det gikk ikke å livnære seg som fangstmann, men det beviste Harald at han kunne gjøre. På mange måter er han den siste fangstmannen.

Herreløse Antarktis er verdens siste corona-frie kontinent

LES SAKEN

Norske fyr: – Forferdelig at Norge ikke tar bedre vare på kulturarv

LES SAKEN

– Klimaendringer forventes å få store konsekvenser for Antarktis

LES SAKEN

På reise i de tusen fjorders historierike land

LES SAKEN