Antarktis er åsted for mye forskning på naturlige og menneskeskapte klimaendringer. Her fra Orne Harbour på Sør-Shetland. Foto: Johan Ordonez/AFP
200 år siden oppdagelsen av kontinentet:– Klimaendringer forventes å få store konsekvenser for Antarktis
Forskning fra jordens sydligste kontinent kan bli helt sentral for å få folk og samfunn til å tilpasse seg fremtiden, mener leder for Antarktisprogrammet.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
– Antarktis krever og inspirerer store ord: Antarktis er det kaldeste, høyeste, tørreste, mest vindfulle og også det mest eksotiske, utilgjengelige og uforstyrrede kontinentet på jorda. Det er et virkelig unikt kontinent, forteller Birgit Njåstad, leder for Antarktisprogrammet i Norsk Polarinstitutt, til ABC Nyheter.
Hun mener kunnskap fra forskning i Antarktis er av avgjørende betydning når det kommer til klimaendringer og konsekvensene av disse for det globale samfunnet.
Leder for Antarktisprogrammet i Norsk Polarinstitutt, Birgit Njåstad. Foto: Norsk Polarinstitutt
– Dagens klimaendringer, og de endringene som ventes framover, forventes også å få store konsekvenser for Antarktis i seg selv. Konsekvensene i og rundt Antarktis vil være flerfoldige og vil påvirke både de marine og terrestriske økosystemene, mener hun.
Njåstad forklarer at behov for økt kunnskap om arter i økosystemene, prosesser som styrer økosystemene og endringer i disse en forutsetning for å sikre en robust fremtidsrettet og bærekraftig vern og forvaltning av de særegne miljøverdiene og de tilgjengelige naturressursene i området.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Viktigheten av Antarktis for forskning er også et fundamentalt aspekt i Antarktistraktaten, der partene legger til grunn at kontinentet skal vies til fred og forskning, blant annet på grunnlag av de betydelige bidrag vitenskapelig kunnskap fra Antarktis har for menneskeheten.
Endret utbredelse blant dyrearter
Antarktis er det området i verden som er minst påvirket av menneskelig aktivitet. Samtidig er det dokumentert at det globalt sett er mange marine arter siden omkring 1950 som har endret utbredelse og sesongbasert aktivitet som følge av høyere havtemperaturer, havisutbredelse og biogeokjemiske endringer i leveområdene.
– Dette har resultert i endret artssammensetning, bestandsstørrelser og biomasseproduksjon – også i Antarktis. Endrede interaksjoner mellom arter påvirker grunnleggende forhold i økosystemets struktur og funksjon, forteller Njåstad.
Lederen for Antarktisprogrammet trekker fem noen eksempler på mer spesifikke observasjoner som knyttes til effekten av pågående endringer:
- Et skift sydover i fordelingen av den antarktiske krillbestanden i Sør-Atlanteren er observert, og dette forventes å fortsette
- Endringer i tidspunktet, varigheten og intensiteten av primærproduksjonen, med markert regional eller lokal variasjon
- Mengden is tapt årlig fra Antarktis-isen har økt betydelig (minst seks ganger) mellom 1979 og 2017
- Havisutbredelsen har blitt redusert betydelig de siste årene (siden 2014), dog med regionale forskjeller
- I Øst-Antarktis har det blitt vist at vegetasjonen (mose) er under påvirkning av tørrere forhold enn tidligere
- Klimaendringer har vist å påvirke bestander av enkelte lengelevende sjøfugl
Unikt menneskelig nærvær
Bigit Njåstad har jobbet med antarktisrelaterte problemstillinger i godt over 20 år, hvilket har gitt henne omfattende innsikt og forståelse for jordens sørligste kontinent. Antarktis er definert, formet og begrenset av is, både til sjøs, langs kysten og på land, der omtrent 99 prosent av kontinentet består av et isdekke som er gjennomsnittlig 2000 meter tykt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Normalt er det de karismatiske artene som for eksempel pingvin, hval, sel og store sjøfugler som albatross vi forbinder med Antarktis. Men det levende miljøet er mye mer komplekst, interessant og viktig enn bare det øyet kan se.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
GALLERI:I BBC Earths dokumentarserie «Seven Worlds, One Planet» ble vi i første episode tatt med til klodens mest ugjestmilde kontinent, og det rike dyrelivet som lever der:
Også det menneskelige nærværet er unikt og helt annerledes enn alle andre steder i verden, mener Njåstad.
– Både når det gjelder den fantastiske og forunderlige historiske ekspedisjonsporteføljen fra oppdagertiden på 1800- og tidlig 1900-tallet, når det gjelder utviklingen av det unike internasjonale samarbeidet om forvaltningen av Antarktis og når det gjelder dagens tilstedeværelse.
Et herreløse rike
Det er den tyskbaltisk russiske sjøfareren og admiralen Fabian Gottlieb von Bellingshausen som blir kreditert for å ha oppdaget det antarktiske kontinent ved det som senere skulle få navnet Kronprinsesse Märtha Kyst. 27. januar 1820 kom ekspedisjonen hans til farvannet utenfor Dronning Mauds Land, da var han omtrent 30 kilometer fra land og kunne høyst sannsynlig få øye på iskanten.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet skal legges til at Bellingshausen kun noterte posisjoner og meteorologiske observasjoner, det står ingen steder at han faktisk så land. Derfor er det de som mener britiske Edward Bransfield og amerikanske Nathaniel Palmer kan ha vært de første til å oppdage Antarktis, henholdsvis 30. januar og 16. november samme år.
Artikkelen fortsetter under annonsen200 år senere kan det hevdes at Antarktis er herreløst, men akkurat dette synet varierer mellom de ulike landene som er uenige om de territoriale områdene i det forfrosne isødet. Australia har det største territorialkravet. Argentinas, Storbritannias og Chiles krav overlapper hverandre, og dette har ført til uoverensstemmelser.
Les også: Issmelting i Vest-Antarktis får store konsekvenser for verdens kystlinje
Norges krav i Antarktis
Men også lille Norge har eierandeler langt her nede. Det norske kravet i Dronning Maud Land og Peter I Øy ble i stor grad legitimert gjennom det kartleggingsarbeidet som var gjort av de norske Norvegia-ekspedisjonene som hvalfangstrederen Lars Christensen utstyrte i tidsrommet 1926–1937.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Bakgrunnen for Norges anneksjoner i Antarktis var fremfor alt frykten for at norske hvalfangstinteresser skulle bli skadelidende eller utelukket fra fangstfeltene, som følge av andre lands suverenitetskrav – på det antarktiske kontinent så vel som på øyene i de omliggende havområdene. Hverken dette norske kravet eller andre krav gjort i Antarktis ble eller er universelt anerkjent, forteller Birgit Njåstad.
(Saken fortsetter under)
Et isfjell i McMurdo-sundet i Antarktis. Foto: AFP/ Nasa/ Chris Larsen
I 1959 kom man frem til en internasjonal løsning av suverenitets-problemene i form av Antarktistraktaten. Ved å etablere Antarktis som et «vitenskapens kontinent», ble potensielle konflikter og uenigheter skjøvet i bakgrunnen, samtidig som at man ble enige om rammer for at det internasjonale forskningssamarbeidet skulle kunne pågå uforstyrret.
Artikkelen fortsetter under annonsenNjåstad forklarer at Antarktissamarbeidet er tuftet på tre viktige grunnpilarer – fred, forsking og vern av miljøet. Hun mener samarbeidet har virket godt i de årene som er gått siden det ble undertegnet 1. desember 1959 fordi alle parter har sett det i sin felles interesse å jobbe frem samstemte løsninger.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Traktaten fastslår at verken traktaten selv eller tiltak truffet i løpet av dens levetid skal foregripe de forskjellige partenes syn på suverenitetsproblemet. Partene er enige om å være uenige på dette punktet, og legger i stedet vekt på å forvalte området i fellesskap gjennom et enestående internasjonalt vitenskapelig samarbeid og samarbeid om bevaring av det sårbare naturmiljøet.
Regelverk for norsk aktivitet i Antarktis
Traktatens og underliggende avtalers bestemmelser implementeres gjennom de enkelt lands eget antarktisregelverk. Norske aktører, inkludert Norsk Polarinstitutt, må forholde seg til dette, da først og fremst Forskrift om miljø og sikkerhet i Antarktis (Antarktisforskriften).
– Antarktisforskriften gjelder for all norsk aktivitet i Antarktis. Alle som faller inn under denne forskriften må sende melding og miljøkonsekvensvurdering til myndighetene for godkjenning av aktiviteten før den kan gjennomføres, sier Birgit Njåstad.
– Hensikten med forskriften å sikre at all norsk aktivitet i Antarktis påvirker miljøet så lite som mulig og at slik aktivitet gjennomføres på en sikker og selvforsynt måte.
Troll i isøde
Om lag 30 ulike land har i dag omkring 60 forskningsstasjoner i Antarktis. Norsk Polarinstitutt driver den helårsbemannede forskningsstasjonen Troll på vegne av nasjonen Norge der også flere andre institutter driver forskning på stasjonen, blant andre Norsk institutt for luftforskning. Troll er tilgjengelig for forskere fra en bredde av nasjonale og internasjonale fagmiljøer.
– Troll forskingsstasjon er en helårsstasjon for kontinuerlig overvåking innenfor fagfeltene meteorologi, stråling, atmosfære, øvre atmosfære, miljøgifter og seismologi, samt biologi på den nærliggende feltstasjonen Tor. Disse overvåkingsseriene gir hver for seg og samlet viktig data som grunnlag for forskningsaktiviteter, forteller Njåstad.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
(Saken fortsetter under)
Den norske forskningsstasjonen Troll i Dronning Maud land på Antarktis. Bildet er tatt i 2008. Foto: Heiko Junge / SCANPIX
Det ligger i planene å finne rom for å videreutvikle overvåkingsaktiviteten på Troll, for på denne måten å gi en enda bredere datatilfangst innen viktige fagområder.
– Troll er også base og utgangspunkt for biologisk, glasiologisk og geologisk feltarbeid i sommersesongene. Hvilke prosjekter som finner sted, varier over tid. De siste årene har stasjonen blant annet vært utgangspunkt flere prosjekter som har studert isbremmene ved kysten og deres rolle i klimasystemet, et prosjekt som har bidratt i jakten på den eldste isen, som skal brukes for å forstå fortidens klima bedre.
Konkrete eksempler på viktige funn som er gjort ved Troll
- I IceGRAV og PolarGAP-prosjektene gjennomførte Norsk Polarinstitutt, sammen med samarbeidspartnere, omfattende luftbårne undersøkelser av fire antatte gigantiske innsjøer under isen.
Forskningen fant at to av innsjøene er sammenkoblet, mens de to andre trolig ikke er innsjøer. Drenasjen mellom de to innsjøene bidrar til å sette fart i den isstrømmen som utgjør Recovery Glacier, en av de lengste isbreene i Antarktis og en av de viktigste «istransportørene» i Øst-Antarktis når det gjelder bidrag til fremtidig havnivåstigning. - Gjennom forskning og overvåking i den store antarktispetrellkolonien i Svarthamaren (nær Troll) har Norsk polarinstitutt funnet en betydelig nedgang i petrellbestanden i Dronning Maud Land, koblet til storskala havprosesser.
Dessuten har de funnet at snøstormer er en svært viktig faktor for hekkesuksessen til Antarktispetrellene, som i neste runde kan ha stor effekt på populasjonsdynamikken. - I Norsk Polarinstitutts forskning og overvåking på Fimbulisen ved kysten utenfor Troll, har særlig kartlegging av smeltingen og vannmassene som trenger inn under isen vært sentrale bidrag for forståelsen av isens massebalanse i Dronning Maud Land.
Målingene på Fimbulisen er også blitt et sentralt referansepunkt for modellvalidering i denne delen av Antarktis.
Gjennom instituttets forskning langs kysten av Dronning Maud Land, har man også vist at isbremmene her er relativt stabile i motsetning det som er situasjonen for mange av isbremmene i Vest-Antarktis.
Antarktis’ fremtid
På spørsmål om hvilke tanker hun gjør seg om fremtiden for Antarktis, svarer Birgit Njåstad at kontinentet faglig sett bare vil bli viktigere og viktigere for å fylle kunnskapshull for å forstå globale systemer.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Fremtidens Antarktis vil bli helt sentral når det gjelder kunnskapsløftet som må til for å gi grunnlag for folk og samfunn til å tilpasse seg fremtiden.
(Saken fortsetter under)
Forskningsanlegg i Antarktis som gjør målinger i atmosfæren. Foto: AP / NTB scanpix Foto: NTB scanpix
Hun forteller at aktivitetsnivået i Antarktis øker. Dermed økes også risikoen for negativ påvirkning. Det vil bli mer utfordrende for partene i det internasjonale samarbeidet å ligge i forkant av utviklingen og sikre gode miljømessige rammer som hindrer negativ påvirkning på det unike miljøet.
Imidlertid har det internasjonale samfunnet gode verktøy for hånden i traktatsystemet for å lykkes.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Antarktistraktaten og traktatsamarbeidet ha vært solid og vellykket over de siste 60 årene. Traktatsamarbeidet har virket så godt fordi alle parter har sett det i sin felles interesse å finne frem til samstemte løsninger. Det er ingen grunn til å tvile på at traktatsystemet som en forvaltningsramme for Antarktis vil stå seg finn i fremtiden også, og at landene vil jobbe aktivt for å bevare det unike miljøet og legge til for forskning som en prioritert aktivitet på kontinentet.
VIDEO:I dette klippet fra BBC Earths dokumentarserie «Seven Worlds, One Planet» er det for første gang benyttet drone for å filme leopardsel som jakter pingvin i Antarktis. Og i fugleperspektiv kommer kampen om liv og død enda sterkere frem
