Vitenskapen bak avhengighet:Egen kamp mot kokainmisbruk gir nevroforsker unik innsikt

«Hvorfor meg?» er spørsmålet som ligger bak mye av Judith Grisels forskning på avhengighet. Hun lurer fremdeles på hvorfor venner som drakk heftig med henne på videregående unnslapp avhengigheten, mens hun ble dens offer.
«Hvorfor meg?» er spørsmålet som ligger bak mye av Judith Grisels forskning på avhengighet. Hun lurer fremdeles på hvorfor venner som drakk heftig med henne på videregående unnslapp avhengigheten, mens hun ble dens offer. Foto: Emily Palne / Bucknell University / NTB scanpix / Shutterstock
Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter å ha overlevd et tiår med drikking og narkobruk i sine unge år, fokuserte professor Judith Grisel all sin besluttsomhet på det å skrive en bok om avhengighet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da professor Judith Grisel satt seg ned for å skrive boken «Never Enough» (en guide til nevrovitenskapen knyttet til avhengighet, som har vært livsverket hennes), hadde hun ikke regnet med å dele så mye av sin egen historie. Like fullt er kapitlene som omhandler hennes selv en kollisjon mellom det personlige og det profesjonelle, som viser det sterke båndet mellom arbeidet hennes og tiåret med dop- og alkoholavhengighet som nesten ødela henne.

På papiret virket det lite sannsynlig at Grisel skulle havne på skråplanet. Som en av tre søsken, hadde hun det hun selv beskriver som en privilegert oppvekst i et progressivt forstadsområde i New Jersey. Med en far som var pilot i et flyselskap og en mor som var sykepleier, vokste hun opp i det hun husker som en «perfekt familie».

Som forskningen hennes har vist, var det ikke én enkeltfaktor som gjorde det mulig å forutse problemene hennes med narkotika. Nevrologer har funnet en kompleks blanding av arv og miljø blant personer med tendenser til avhengighet, og forskning har vist at mange genetiske, epigenetiske og miljømessige faktorer jobber sammen på kompliserte måter man fortsatt ikke helt forstår.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Dysfunksjonelt

«Hvorfor meg?» er spørsmålet som ligger bak mye av Grisels forskning, og hun lurer fortsatt på hvorfor venner som drakk heftig med henne på videregående unnslapp avhengigheten. I «Never Enough» serverer hun en rekke teorier for hvorfor hun selv og andre virker predisponerte for avhengighet: En «ekstrem» personlighet og forkjærlighet for å ta store risker, at man forsøkte narkotika i ung alder, lavt nivå av endorfiner i hjernen, at man er hypermottakelig for de nevrologiske «belønningene» hjernen får ved bruk av narkotika, og - mer overraskende – hennes egne foreldres strenge respons på oppførselen hennes.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Dersom de hadde vært litt mer avslappet, dersom jeg ikke hadde vært den førstefødte, ville jeg muligens blitt normal, reflekterer hun.

Grisel opplevde ikke fattigdom, usikre bosituasjoner eller misbruk – ting som, med rette, har blitt assosiert med mange rusmisbrukere. I stedet tror hun foreldrenes ulykkelige ekteskap og presset om å holde fasaden var det som hadde størst påvirkning på utviklingen hennes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Ekteskapet deres var så dysfunksjonelt at moren min til slutt fikk annullert det via Paven, men likevel latet vi som ingenting. Som barn følte jeg meg som en rekvisitt i en teaterforestilling om den perfekte familie.

Gråt av lykke

Et avgjørende øyeblikk kom da hun ni eller ti år gammel fant moren sin gråtende ved kjøkkenvasken.

– Jeg spurte hva som var i veien, og mamma svarte at hun gråt fordi hun var så lykkelig. Svaret traff meg rett i mellomgulvet, siden jeg ikke bare visste at det ikke var sant, men også at det ikke var mulig å få fram sannheten.

Måten moren insisterte på at familien ignorerte problemene hennes, og heller latet som om alt var i skjønneste orden, skulle få en dypt negativ effekt på Grisel og måten hun selv håndterte sine egne følelser.

– I det øyeblikket lærte jeg å tvile på min egen virkelighet, at det viktige i livet var det ytre, fasaden. Og det føltes som om noe døde inni meg.

Dermed begynte Grisels jakt på en måte å unnslippe hverdagen og et liv som føltes falskt og fullt av press, og heller finne en måte å føle noe som virket ekte. Det startet med at hun var oppslukt av å lese bøker, «konstant, gjerne opp-ned hvis jeg måtte det». Da hun var tretten år gammel drakk hun alkohol for første gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg tenkte «det er slik folk kommer seg gjennom livet. Jeg kan late som, holde fasaden, siden jeg har den lille hemmeligheten som gjør meg varm og god inni meg». Det er første gangen i livet jeg kan huske å føle meg avslappet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fant frihet i rusen

Grisel begynte raskt å drikke hver dag. Hun røyket marihuana, og brukte jevnlig andre former for narkotika.

– Jeg elsket følelsen av å få kontakt med mitt ekte meg, og følte jeg fikk det kun når jeg var ruset.

Snart havnet hun naturlig nok i trøbbel både på skolen og hjemme. Situasjonen forverret seg gjennom tenårene, til hun til slutt ble «kastet ut» hjemmefra da hun var 19. Samtidig hoppet hun av førsteåret på videregående. Etter å ha forsøkt forskjellige måter å få Grisel til å slutte med narkotika, besluttet familien å trekke all finansiell støtte. Da hun forlot barndomshjemmet, følte hun seg oppglødd – til tross for at broren sto i gaten og gråt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det føltes som om alle hemninger og begrensninger var løftet. Men ting ble veldig ille i tiden etterpå.

Grisel fjernet seg stadig mer fra foreldrene, og de neste fire årene traff hun dem knapt. Det eneste hun fokuserte på i livet var å skaffe dop.

– Jeg holdt meg så vidt flytende ved hjelp av løgner og selvpåførte skylapper, og det eneste jeg tenkte på var å holde meg ruset.

Den nådeløse syklusen

Etter hvert satte hun sprøyter med kokain, og den altoppslukende jakten på neste skudd gjorde at hun jevnlig var hjemløs og arbeidsledig. De gangene hun greide å få seg arbeid stjal hun fra kassen, hun tok kredittkortene til fremmede, og stjal penger og dop fra venner. Det tok ikke lang tid før hun måtte håndtere «gale narkolangere og DEA-agenter», noe hun gjorde med samme ensporede målbevissthet som senere skulle prege forskningskarrieren hennes.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Grisels vei inn i avhengighet og fordervelse er beskrevet i de selvbiografiske kapitlene i «Never Enough». Her beskrives den nådeløse syklusen som preger «A- og B-prosessen», forklarer hun i den vitenskapelige delen av boken. Når mennesker begår enhver form for bevissthetsendrende aktivitet, betegnes effekten som «A-prosessen». Uansett om det er snakk om alkohol eller kokain, føler brukerne i begynnelsen glede når de inntar sitt valgte rusmiddel.

Men som Grisel smertelig har fått erfare, «det er ingenting som kommer gratis».

Grisel tror folk kanskje ville gjøre bedre valg dersom normale hjernefunksjoner ble satt mer pris på.

– Hjernen tilpasser seg enhver avhengighetsskapende substans eller aktivitet ved å produsere den totalt motsatte effekten. Denne motsatte tilstanden, betegnet som «B-prosessen», er drevet av hjernens trang til å få tilbake sin opprinnelige tilstand – og det er derfor bakrus og såkalte nedturer er så ubehagelige. Hjernen er så effektiv når det gjelder å vende tilbake til normalen, at de som bruker rusmidler jevnlig må ha stadig mer for å oppnå «A-prosessen», i tillegg til at «B-prosessen» setter i gang nesten umiddelbart. Snart trenger man rusmiddelet bare for å føle seg normal, og dersom man ikke ruser seg føler man kun den negative effekten fra «B-prosessen» - slik Grisel selv fikk erfare.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg var utrolig heldig

Antallet avhengige blant oss stiger kraftig, og det å hjelpe folk med å holde seg ute av denne syklusen er en prioritet for mange bekymrede foreldre, sosialarbeidere, forskere og Grisel selv. Men, på samme måte som at det ikke finnes noe enkelt sett med grunner til at avhengighet oppstår, finnes det heller ikke noen magisk oppskrift for å bli rusfri. Grisel beskriver sin egen forvandling fra rusavhengig til nykter forsker som en blanding av tilfeldigheter og flaks.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg var utrolig heldig. Tilfeldigheter gjorde at jeg kom meg gjennom det, sier hun.

Et lykketreff gjorde at hun fikk bedre boforhold, og gjorde henne i stand til å slutte å injisere kokain. Etter at hun først hadde et «grusomt møte» med sitt eget selvbilde, var det foreldrene som ga henne det siste dyttet på veien mot et rusfritt liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da faren fortalte henne at det eneste han ønsket seg var at hun skulle ha et lykkelig liv, innså den da 23 år gamle Grisel hvor ulykkelig hun var.

Etter et opphold på en rusklinikk i Minnesota bodde hun tre måneder på et hospits for kvinner i lignende situasjon. Så begynte Grisel å reparere livet sitt. En av de største motivasjonsfaktorene for å holde seg rusfri, var ønsket om å finne en kur mot avhengighet. I begynnelsen av karrieren var Grisel, i likhet med mange andre på feltet, overbevist om at kuren var innen rekkevidde i løpet av kort tid. Etter hvert som nevrovitenskapen har utviklet seg, har det imidlertid også blitt tydelig hvor mye det er vi ikke forstår.

– Jeg hadde så lyst til å skrive i boken at vitenskapen har gjort store fremskritt på feltet. Og det sjokkerte meg at jeg ikke kunne skrive det, det føltes ikke riktig for meg.

Løsning i ulike taktikker

Selv om hun ikke kan tilby noen magisk av-bryter for avhengighet, tror hun i dag at svaret ikke ligger i å manipulere DNA, men heller i å oppfordre til kjærlighet, omtanke og mellommenneskelige forbindelser. Med kraftigere rusmidler tilgjengelig enn noensinne, samt et hav av avhengighetsskapende teknologi som gjør at voksne og barn «skusler bort livene våre ved å sjekke oppdateringer og likes på samme måte som rusmisbrukere skusler bort livet på å sniffe kokain», tror Grisel at vi trenger en rekke forskjellige taktikker for å motarbeide avhengighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– De som står oss nærmest er det åpenbare stedet å starte. Menneskelige, nære relasjoner er det letteste å ta tak i.

Grisel har selv en 16 år gammel datter og voksne stesønner. Hun og ektemannen har prioritert den emosjonelle tilknytningen til barna. Dersom de blir bekymret for atferden deres, forteller de barna hva de føler, i stedet for å fortelle barna hva de skal gjøre.

– Jeg sier «jeg er glad i deg, og jeg er veldig bekymret på grunn av dette. Dersom du vi ha hjelp, skal du få det». Men jeg er også veldig tydelig på at jeg ikke vil bidra til å muliggjøre atferden.

– Du kan ikke rømme fra deg selv

Selv om hun har valgt en annen type barneoppdragelse enn sine egne foreldre, har hun i dag forståelse for foreldrenes valg. Hun mener det å ha et barn som sliter med avhengighet er en nærmest umulig situasjon, hvor det er veldig vanskelig å vite hva man skal gjøre.

Flere tiår med forskning og egne erfaringer har gjort at Judith Grisel tror dominansen av avhengighetsskapende substanser og aktiviteter har ført dagens samfunn på randen av et sort hull av avhengighet. Kun ved å knytte oss til hverandre kan vi unngå å bli sugd inn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Akkurat nå er det økende trend hvor folk flykter gjennom farmasøytiske hjelpemidler. Avhengighetsepidemien er i bunn og grunn en epidemi av flukt. Først og fremst trenger vi bedre måter å takle livet på, og til å være tilstede i våre egne liv.

Til tross for disse bekymringene har Grisel håp om at ting skal bedre seg.

– Til syvende og sist kan du ikke rømme fra deg selv. Uansett hvor høy og ruset jeg greide å bli, slapp jeg ikke unna meg selv. Jeg tror vi som samfunn snart når samme punkt, og at det blir et avgjørende øyeblikk. Og da tror jeg vi vil se at veien ut av avhengigheten fantes inne i oss hele tiden.

Saken er opprinnelig publisert på The Guardian