Fotograferte familiens farvel med pappa

Det er natt til 1. juledag 2016 og på et sykehusrom i Indianapolis, USA, sitter Breanna Daugherty. Tidligere den dagen ble faren Tony, som over lengre tid har vært syk, blitt fløyet hit i luftambulanse med lever- og nyresvikt. Nå ligger han i respirator, det blinker og piper i apparatene som holder ham i live mens moren Diana stryker ham kjærlig over pannen.

Det lykkes å overtale moren til å få seg litt søvn mens hun selv blir sittende oppe og våke over faren. Etter hvert legger hun merke til at apparatene og lampene i rommet skaper en spesiell atmosfære.

Breanna, som studerer fotojournalistikk, fisker frem mobiltelefonen og knipser. Et bilde blir snart til flere og en tanke begynner gradvis å ta form: Hva om jeg dokumenterer dette?

Håpet å skremme til fornuft

Før Tony ble innlagt på sykehus, hadde han ifølge Breanna i lengre tid slitt med depresjon og alkoholisme etter å ha mistet moren og to jobber i løpet av de siste årene. Men fremfor å søke hjelp, begravde han hodet i sanden. I løpet av de neste dagene tar Breanna tallrike bilder av faren i respirator, med morens samtykke.

– Etter at hun så de første bildene jeg tok, foreslo hun at jeg burde ta bilder av ham mens han var tilkoblet alle slangene og maskinene ettersom han neppe ville tro oss når vi fortalte ham hvordan han så ut. Samtidig håpet hun bildene skulle kunne skremme ham til sans og samling, forteller hun til ABC Nyheter.

Fem ganger daglig besøker de ham mens de venter på at legen skal komme med gode nyheter.

Det skjer aldri, og tidlig om morgenen 3. januar blåser lyset ut for Tony i en alder av 56 år.

Les også: Jan Elisabeth Lindvik (62) vil skammen til livs

(Saken fortsetter under)

Mens hun ryddet seg gjennom de mange eskene med eiendeler etter faren, kom hun over bilder som viste de to da Breanna var liten. Foto: Breanna Daugherty

– Sliter med å anbefale for andre

Bildene ble liggende på mobilen en stund, savnet etter faren gjorde det lenge for sårt å i det hele tatt se på dem. Men til slutt bestemmer Breanna seg for å velge ut et knippe bilder og samler de i en fotoserie på sin egen hjemmeside med tittelen «He’s gone» («Han er borte»).

Fortvilelse og håp, de små øyeblikkene fylt av nærhet og varme, sorgen når håpet er ute; fotoserien viser oss på rått, usminket og ærlig vis en helt vanlig familie som din og min mens de befinner seg midt i en vanskelig tid.

– Jeg hadde alltid telefonen på lydløs og gjorde aldri tydelig nummer av at jeg fotograferte familien min mens de besøkte pappa. Likevel ble jeg overrasket over hvor lite de egentlig var klar over at jeg tok bilder, forteller Breanna.

– Jeg var som en flue på veggen, samtidig som det å kunne ikle meg rollen som fotograf nok gjorde det enklere for meg å komme gjennom den harde tiden på sykehuset.

– Vil du anbefale andre å gjøre det samme som deg?

– Både ja og nei. Ja, fordi bildene kan minne oss om hvor skjørt livet er og viktigheten av å ta vare på oss selv og hverandre. Og nei fordi det ikke er slik du nødvendigvis vil tilbringe de siste dagene sammen med et menneske du er glad i eller huske dem som.

Les også: Tove Steinbo (73): – Jeg har aldri vært redd for å dø

(Saken fortsetter under)

Stilte opp for andre, men glemte seg selv

Når ABC Nyheter snakker med Breanna over telefon, forteller hun at hun håper prosjektet kan gi dytt i riktig retning for de som velger å være tause om egne problemer fremfor be venner eller familie om hjelp. Selv har hun vært åpen for omgivelsene om egen angst.

– Som samfunn må vi bli flinkere til å snakke sammen om egen depresjon og angst, på den måten kan vi få økt forståelse og kunnskap. Mange var ikke klar over at pappa var deprimert, eller at han drakk som følge av det, før vi fortalte det eller de så bildeserien min.

– Han var hardtarbeidende og tøff, han fantes ikke fordømmende og behandlet alle som en venn. Som far forsøkte han alltid å gi meg og brødrene mine det livet han selv aldri hadde hatt som liten. Han tok oss med til fornøyelsesparker, i helgene reiste vi ofte på campingturer; i det hele tatt gjorde vi mye sammen som familie.

– Men han snakket aldri om egne følelser, og følgelig tror jeg det ville tatt en stund før han i det hele tatt ville klare å innrømme for seg selv at han led av depresjon.

Les også: – Jeg er den samme pappaen, sønnen og broren

Familie ved reisens slutt

Etter at hun publiserte bildeserien på hjemmesiden sin, ble hun kontaktet av CNN som spurte om de kunne få viderepublisere fotografiene. Dermed tok det helt av, og til tross for at enkelte i familien er negativ til at hun deler bildene, har Breanna morens fulle støtte.

– Jeg spør alltid henne før jeg sier ja til å dele bildene med andre publikasjoner eller gjøre intervjuer, og hun sier alltid ja på grunn av budskapet som ligger bak bildene, forklarer Breanna. Hun fortsetter:

– Mamma forstår at det ikke handler om at jeg ønsker meg sympati eller kondolanser. Håpet er å kunne hjelpe andre til å unngå å komme i samme situasjon som pappa ved å våge å være åpen overfor familie eller venner om egne problemer og utfordringer.

– Samtidig viser bildene at familien alltid vil være der, helt til siste slutt.

Les også:

Slik oppdager du depresjon hos eldre

Derfor er venner viktig i voksen alder

– Vi snakker altfor lite om det å være ensom