Nav-bruker: – Jeg har aldri hatt det så jævlig som under denne regjeringen

46-åringen strikker klær til seg selv og barna for å spare penger.
46-åringen strikker klær til seg selv og barna for å spare penger. Foto: Andrea Berg / ABC Nyheter

Etter en lang kamp for å få uføretrygd, vet 46-åringen endelig hvor neste utbetaling kommer fra. Men det er fortsatt dager hvor hun ikke har råd til middag.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HAMAR (ABC Nyheter): – Jeg så Exit for ikke så lenge siden, og da tenkte jeg at hvis jeg hadde hatt like mye penger som dem, så hadde jeg kanskje vært frisk. Hvis jeg kunne brukt de beste private klinikkene og ikke de små lokale helsesentrene. Jeg kunne jo valgt og vraket. Jeg kunne hatt det fint istedenfor å leve med smerter 365 dager i året.

Utenfor vinduet strekker det seg jorder så langt øyet kan se. De er dekket av årets første snøfall. 46 år gamle kvinnen ser ut på landskapet og sukker oppgitt.

– Jeg har aldri hatt det så jævlig som etter at den regjeringen som styrer landet nå kom til makten.

– Du har merket at det har blitt verre?

– Mye verre! Det kan nesten ikke bli noe verre. Vi kunne like så godt hatt Donald Trump som statsminister.

ABC Nyheter har møtt en kvinne som har levd hele livet sitt i fattigdom. Hun er i dag uføretrygdet på grunn av skader i rygg, nakke og skulder, samt posttraumatisk stresslidelse (PTSD), noe hun har slitt med hele sitt voksne liv.

For fem år siden flyttet den 46 år gamle kvinnen fra Skjervøy i Troms til Hamar med fire av sine fem barn. I dag har ytterligere tre av barna flyttet ut, og kvinnen bor med samboer og sin yngste datter på 17 år.

Kvinnen ønsker ikke at vi skal bruke navnet hennes. Vi kaller henne derfor «Lisa».

Hyssing og tegnestifter

I det lille huset på Hamar blir ABC Nyheter møtt i døra av en gneldrende tibetansk spaniel som heter Emil. Det ene øyet til Lisa kommer til synet i dørsprekken. Hun har åpner døren på gløtt så den viltre hunden ikke skal fare avgårde.

– Jeg beklager. Han eier rett og slett ikke folkeskikk, men han er verdens snilleste, altså.

Inne i stua henger det bilder av Lisas barn overalt; En tenåringsgutt med litt mye hårgelé gliser ned fra veggen ved siden av en søt tenåringsjente med hodet på skakke. Man ser det ikke ved første øyekast, men de hvite blondegardinene foran stuevinduet holdes til side med tynn hyssing og tegnestifter.

46-åringen setter seg på sofaen og legger et halv-ferdig strikketøy til side.

– Det er sokker til sønnen min i nord. Han fryser på føttene, forklarer 46-åringen.

– Rosa var den eneste garnfargen jeg fikk tak i, men det får han bare leve med, ler hun.

Fikk ikke være barn

Da hun var liten, vokste Lisa opp i en liten bygd i Troms med foreldre og besteforeldre tett på. Hun beskriver de første årene som av barndommen som idylliske.

– Mor og far bygde hus hundre meter fra besteforeldrene mine da jeg var fem. Mor var blid og glad, vasket og spilte musikk. Hun elsket ABBA og gikk og sang og plystret hele tiden. Far reiste til sjøs.

Da faren kom hjem gikk alt galt.

– Jeg vet ikke hva som skjedde, for jeg var så liten. Men plutselig var det veldig mye alkohol. Og vold. Jeg husker at vi sto og holdt døren igjen så far ikke skulle komme inn og slå oss ihjel, forteller 46-åringen.

Fra hun var fem til hun var tolv, ble Lisa utsatt for jevnlige seksuelle overgrep fra faren.

– Far slo mor og da drakk hun for mye. Hun var ikke istand til å ta vare på meg på grunn av alt det vonde hun ble utsatt for. Så jeg måtte lage middag og vaske klær. Og om vinteren var det ikke vann, så da måtte jeg bære vann. Også forfalsket jeg min mors underskrifter når hun fikk postgiro, for å få ut 800 kroner til mat.

Da Lisa var tolv år gammel skilte foreldrene seg, og da gikk hun ut i hagen og heiste flagg.

– Jeg trodde at nå skulle alt bli bra. Men mor var fortsatt meget langt nede, og far hadde allerede ødelagt alt og fratatt meg barndommen. Barn skal være barn, men det har jeg ikke fått være – bortsett fra når jeg taper i kortspill, da, legger hun til og ler.

Under stuebordet går hunden Emil løs på en leke som lager høye pipelyder.

– Jeg pleier å si at man alltid har to valg: man kan legge seg ned og dø eller så kan man kan brette opp ermene og gjøre det beste ut av det.

Ingen jobber passet

– Da jeg flyttet hjemmefra skulle jeg redde verden. Jeg utdannet meg til å bli helsefagarbeider og jobbet i helsevesenet, forteller Lisa.

– Det var egentlig den dummeste utdannelsen jeg kunne valgt. På grunn av oppveksten min har jeg psykiske og fysiske skader. Jeg har diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Skulderen min er helt ødelagt, og jeg har ni prolapser fra nakken og ned.

Lisa trekker pekefingeren over nakkevirvlene.

– Jeg jobbet også en stund på Støttesenteret mot incest. Jeg vil at folk skal vite at det går an å få et liv etterpå også. Incest skal tales ihjel, ikke ties ihjel, sa vi der.

Avstandene er store i nord. Det tok på et tidspunkt fire timer å kjøre til jobb og kvinnen måtte leie en bolig hvor hun kunne overnatte etter jobb. Lisa forteller at hun prøvde i noen måneder, men at det ble for vanskelig å pendle på denne måten med barn, samt å betale for to boliger.

– Jeg jobbet noen år som bartender – det var både svart og hvitt arbeid. Jeg måtte ta det jeg kunne få. Jeg kom hjem klokken fire om natten. Eldstegutten måtte passe de andre. Også måtte jeg opp igjen i 6-tiden for å få alle sammen på skolen. Jeg hadde ikke råd til å ha yngstemann i barnehagen så hun måtte være hjemme. Mannen min jobbet som sjåfør og var borte nesten hele tiden. Jeg ble til slutt så utslitt at jeg begynte å hallusinere.

– Men jeg var gift. Hadde hus og hjem. Stakittgjerde, stasjonsvogn og hund. Det varte en liten stund, før økonomien virkelig begynte å tære på.

Under intervjuet må Emil luftes. Foto: Andrea Berg / ABC Nyheter
Under intervjuet må Emil luftes. Foto: Andrea Berg / ABC Nyheter

– Du føler deg liten

Til slutt flyttet Lisa og mannen hennes fra hverandre. De måtte selge huset for å dekke gjelden. Da sto hun alene med fem barn hun skulle forsørge, uten hus.

– Vi måtte leie. Man kan ikke velge når man ikke har penger. Man er nødt til å finne seg i hva som helst og gjøre det beste ut av det.

46-åringen beskriver et hus som var overfylt av mus og med mugne vegger. De to guttene hennes sov på en madrass på gulvet.

– Jeg ba om hjelp på sosialkontoret, og fikk det innvilget, men pengene kom jo aldri. Det tar så lang tid! Du går jo og ber om hjelp fordi du trenger hjelp nå. Fordi husleien skal betales i morgen, sier Lisa.

– Hva skal man si til huseier? Du har jo ikke lyst til å brette ut hele livet ditt. Men han truet med å kaste meg ut så det måtte jeg jo.

Husleien kom til slutt, men da hang familien etter på flere måneder med husleie og måtte prioritere å betale for bolig over å betale for strøm. Den ble stengt og det skulle ikke bli siste gang.

Dette skjedde før opprettelsen av Nav, og de kan derfor ikke si noe om hva årsaken til manglene utbetaling kan ha vært.

– Jeg har fått strømmen stengt tre ganger. Dette var på innlandet. Det er minus 30 grader om vinteren. Kraftselskapet driter i om du har strøm eller ikke, sukker hun.

– Så går det til inkasso, og får du en inkasso på deg får du ikke strøm, telefon, forsikring ... Du får ingenting. Da sitter du fint i det, for det ødelegger alt.

Til slutt ble familien kastet ut. Huseieren prøvde å saksøke kvinnen, men ifølge Lisa rådet advokaten ham til å droppe det fordi «sånne som henne er det ingenting å hente fra.»

– Hvordan føles det å bli snakket til på den måten?

Lisa holder pekefinger og tommel en knapp centimeter fra hverandre.

– Du føler deg sånn. Liten.

Fikk jobb med å bære ved

Etter noen år var den skjøre ryggen helt ødelagt. Det ble umulig å jobbe.

Barnetrygd var Lisas eneste inntekt og hun skulle ta vare på fire barn.

– Ting hadde gått til inkasso. Jeg hadde ikke strøm eller internett.

Hun gikk til Nav, hvor hun ble satt på arbeidsavklaringspenger (AAP). Dokumenter ABC Nyheter har fått se viser at helsepersonell slo fast at Lisa var alvorlig syk i 2012.

Lisa ble sendt på arbeidesøkerkurs i nabokommunen, hvor hun øvde på å skrive jobbsøknader og lærte hvordan man skal snakke med kreditorer når ting går til inkasso.

Hun fikk til slutt en jobb i en vernet bedrift med å stable ved.

– Sjefen for bedriften sa «dette går ikke». Han så at jeg ikke kunne stå, langt mindre bære tunge sekker med ved. Han ringte postsjefen og spurte om jeg kunne jobbe der. Det funket ikke så mye bedre.

Nav: Observasjon er nødvendig for å vurdere arbeidsevne

Leder for Nav i Skjervøy kommune Elin Lindbom var ikke ansatt ved det aktuelle kontoret i 2012, men forteller at vilkåret for uføretrygd ikke var oppfylt i den første søknaden som ble sendt.

– Det er nærliggende å tro at hun måtte gjennomføre en arbeidsutprøving, som normalt er en del av vurderingen av hvorvidt du fyller vilkårene for uføretrygd, sier Lindbom til ABC Nyheter.

– Jeg vet ikke hvorfor hun er satt til slikt arbeid dersom hun hadde de plagene hun beskriver, men forhåpentligvis ble det raskt avklart at hun ikke kunne fortsette med den type arbeidsoppgaver, sier Lindbom.

Hun forklarer at slike observasjoner ofte er nødvendige for å få tilstrekkelig dokumentasjon i saker hvor Nav skal vurdere arbeidsmuligheter og arbeidsevne. Den lokale Nav-sjefen understreker videre at det i loven er et vilkår om at man både skal ha gjennomgått hensiktsmessig behandling og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak.

– Jeg har dog forståelse for at det kan virke mot sin hensikt, når det tilsynelatende kan se ut som om tung fysisk jobb ikke er det ideelle, sier hun.

I paragraf 12-5 av folketrygdloven står det: «Med mindre åpenbare grunner tilsier at arbeidsrettede tiltak ikke er hensiktsmessige, kan uføretrygd bare gis dersom vedkommende har gjennomført eller har forsøkt å gjennomføre individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak uten at inntektsevnen er bedret.»

Man kunne valgt å ikke plassere Lisa i jobb som en del av utredningen hvis man hadde vurdert at dette ikke var hensiktsmessig.

Lindbom bekrefter at Nav er med i vurderingen av hvor mange prosent tiltaksdeltakelse/jobb brukeren skal ut i.

– Med bakgrunn i hennes situasjon jobbet Lisa i underkant av 50 prosent stilling, forteller hun.

Selv mener Lisa at hun i praksis jobbet nesten 100 prosent i store deler av denne perioden, da hun var ansatt som tilkallingsvikar.

– Nav er som en drage

Lisa forteller at hun opplevde denne perioden som utmattende. Hun følte at hun ikke ble hørt da hun fortalte om plagene sine.

– Du føler deg så liten. Her skal du liksom være en voksen dame med hus og barn også må du gå og tigge og tigge og tigge. Det føles som om det står brennmerket i pannen din: fattig.

– Hvordan var møtene med Nav?

– Det var som å møte en svær drage.

Hun strekker ut armene for å imitere store dragevinger.

– Når du ligger helt nede og går til Nav gir de deg en spade og sier «værsågod, grav deg enda lengre ned».

Les også om SSB sin nye fattigdomsstatistikk: Litt flere fattige i Norge

Barna gikk i vinterjakker fra Europris som rakk dem omtrent til albuen. Stadig kom de hjem og hadde «mistet» de billige klærne, i håp om å få noe nytt som liknet mer på det de andre hadde, forteller Lisa.

– Det såreste jeg husker var da datteren min spurte om vi var fattige. Da var hun åtte. Noen på skolen hadde sagt at vi var fattige. Jeg klarte ikke å svare engang.

46-åringen rister på hodet.

– Vi hadde aldri penger da de andre dro på sirkus og tivoli. Jeg sendte dem på prøveperioder på fritidsaktiviteter, fordi det ofte er gratis. Men hvis de likte aktiviteten hadde jeg et problem.

I 2013 fikk Lisa utbetalt uføretrygd for første gang. Da hadde det gått et år siden hun leverte inn spesialisterklæringen.

Elin Lindbom, leder i Nav Skjervøy, forteller at hun har forståelse for at ventetiden for å få behandlet saker kan virke lang, men at det virker som om saken er behandlet innenfor normaltid.

– Det er leit å høre at Lisa har opplevd møtene med Nav på denne måten, fordi det er ikke slik vi ønsker å fremstå, legger hun til.

Kommuneøkonomien har mye å si

På julaften i 2014 flyttet Lisas familie til Hamar.

– Jeg husker at det var 28 minusgrader den dagen. Barna hadde livene og vennene sine i nord. De var knust, men jeg klarte ikke mer. Samboerskapet ble slitt av alle nettene vi satt våkne og stresset over økonomien. Vi måtte ut av den bygda.

46-åringen forteller at i hjembygda måtte de ofte betale for ting på skolen; for turer, for mat, ting til sløyden.

– Da jeg kom ned hit hadde vi et etterslep på nærmere 70.000 i ubetalte regninger og gubben ble syk og kunne ikke jobbe og så hørte jeg at ungene skulle på klassetur og jeg tenkte bare neineinei. Jeg fikk helt panikk, forteller Lisa.

– Jeg skjønte at jeg måtte ringe skolen og spørre hva dette ville koste. «Koste?», svarte de «Det koster jo ikke noe.» Jeg tenkte at det ikke kunne være sant, så jeg sa «Må jeg ta med noe da?» De skjønte ikke hva jeg snakket om. Her er det penger fra FAU. Jeg følte nesten at jeg snyltet da jeg dro dit og fikk kake. Økonomien i den kommunen du bor i har så mye å si.

Drømmer om å være en ordentlig bestemor

I dag mottar kvinnen fortsatt uføretrygd, men hun forteller at hun trekkes i utbetalingene sine fordi hun har samboer, og ekstra fordi han er i jobb. Dette trekket gjør at hun ser seg nødt til å jobbe – fire timer, en gang i uken – men fordi hun tjente over Navs inntektsgrense for uføretrygd i fjor, som lå på 38.753 kroner, trekkes hun også for dette. De tre trekkene til sammen blir omtrent like mye som lønnen hun tjener hver måned.

I 2014 var inntektsgrensen for de med full uføretrygd 88.370. Året etter ble dette beløpet mer enn halvvert. Om ikke regjeringen hadde innført denne lovendringen hadde kvinnen hatt en drøy tusenlapp ekstra å leve på hver måned.

– Jeg trenger den tusenlappen, forteller kvinnen oppgitt.

– Jeg skal egentlig ikke jobbe. Jeg er som regel sengeliggende hele dagen etter jeg har jobbet, men vi er helt avhengig av den lønnen.

Kvinnen og samboeren hennes drar til Sverige en gang i måneden og handler alt av mat der. 46-åringen forteller at det er den eneste løsningen når man har rundt 4000 kroner i måneden til mat, klær og uforutsette utgifter til tre personer. I desember blir denne summen enda lavere på grunn av brilleutgifter til datteren.

Lisa har satt opp desemberbudsjettet sitt. Se det her.

– Hvis barna ringer og har det trangt en måned, kan jeg ikke gi dem 200 kroner engang. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort så mye mye mer for dem, forteller hun.

– Hvorfor skal man ikke kunne gi seg og ungene et verdig liv fordi man er syk? Det skjønner jeg ikke.

Lisa drar hånden over ansiktet.

– Og hva med neste år når sistemann flytter ut? Da er jeg ferdig med barneoppdragelse. Er det meningen at jeg bare skal ligge hjemme og vente på døden? Har jeg ikke krav på noe liv?

– Hva er dine drømmer?

– Jeg har ikke så mange drømmer. Et hjem som ingen kan ta fra meg og hvor barnebarna kan komme på besøk. Og å kunne gå i butikken og kjøpe det jeg trenger med en gang jeg trenger det. Det som gjør meg mest lykkelig her i livet er et fullt kjøleskap, sier 46-åringen.

– Jeg drømmer egentlig om å være en ordentlig bestemor. Med hus og gaver. Det er stygt å si men jeg er nesten glad for at jeg ikke bor i nærheten av barnebarna mine, for da hadde jeg måttet si nei til ting hele tiden.

– Jeg også lei av å si at jeg ikke kan være med til venninnene mine. I går var de og spiste kake. Jeg har ikke råd til å bruke 44 kr på et kakestykke. Så da ble jeg hjemme.