8 av 10 mener det bør gjøres mer for å bekjempe fattigdom i Norge:Runa var en av de som slet med å få endene til å møtes: – Kunne mistet barna

Runa var en av de 320.000 i Norge som sliter med å få endene til å møtes.
Runa var en av de 320.000 i Norge som sliter med å få endene til å møtes. Foto: Andrea Berg / ABC Nyheter

Runa (45) pantet flasker om natten for å kjøpe matpakke til barna sine. – De vet fortsatt ikke at vi var fattige. 

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utenfor Grønland kirke deles det ut små gule kølapper til en liten klynge med svarte boblejakker. Frosne hender strekker seg ut av ermene og tar imot papirbiten som de om en halv time kan bytte mot et varmt måltid. Det er seks grader i hovedstaden og to timer til novembersolen går ned.

På den andre siden av gaten sitter Fattighusets frivillige på kjøkkenet. Debatten går heftig om alt fra EU til diagnosesystemet. Her møter ABC Nyheter Runa. Hun er én av de som har slitt med å få endene til å møtes.

Bakgrunn: Undersøkelse: 8 av 10 mener myndighetene bør gjøre mer for å bekjempe fattigdom

– Jeg ser nå i ettertid tilbake på mange ting hvor jeg fort kunne ha mistet barna mine på grunn av dårlig råd, hvis ikke jeg hadde vært så oppfinnsom. Jeg har jo gått rundt på natta mens ungene har sovet og samlet tomflasker for å ha penger til å kjøpe matpakke dagen etter, forteller hun.

– Og jeg lever jo ikke noe luksusliv. Jeg har ikke sløst med penger.

Har du slitt med å få endene til å møtes og opplevd fattigdom? Ta kontakt med redaksjonen: tips@abcnyheter.no

Mistet alt

Runa snakker raskt med en stemme som er vant til å måtte forklare seg. Det svarte håret hennes er trukket opp i to musefletter på toppen av hodet, og selv om vi snakker om vanskelige ting, er hun rask til å le.

– Jeg har snakket med flere som mener at fattigdom er assosiert med lav intelligens. Eller at fattige er late. De tenker at alle bare kan få seg en jobb. Mange tenker sånn. Det er mye press på at man skal være så vellykket i samfunnet vårt. Mye av det er jo veldig urealistisk, forteller Runa.

Runa var i midten av 20-årene. Hun hadde en liten leilighet og drømte om å starte en bruktbutikk.

Men ryktet gikk om antikvitetene hun hadde begynt å samle på, og Runa ble utsatt for et væpnet ran i hjemmet sitt, hvor hun ble frastjålet alt hun eide. Den traumatiske opplevelsen gjorde at Runa ikke turte å forlate huset for å dra på jobb og ikke klarte å betale regningene. Til slutt mistet hun leiligheten. Dette ble begynnelsen på 20 tøffe år for Runa.

Visste ikke hvilken hjelp hun hadde krav på

Runa flyttet til familie i Karasjok og bodde der i noen år, men flyttet tilbake til Oslo i 2007. Da hun dro til det lokale NAV-kontoret visste hun ingenting om hva hun hadde krav på. Der opplevde hun at ingen ville fortelle henne hva hun hadde krav på av hjelp.

– Jeg følte at de bare var interessert i å få saken vekk. Fra sin pult til en annen pult.

– Jeg fortalte dem at jeg ikke visste noen ting, men de svarte bare «gå på nettet». Jeg som aldri hadde vært borti en datamaskin før! Det var jo 2007 og jeg var en voksen dame. Vi lærte ikke sånt da jeg gikk på skolen. Ikke hadde jeg råd til det heller. Og det sa jeg til dem. Men de svarte bare: «Du finner ut av det».

Runa forteller at hun levde det første halvåret tilbake i Oslo utelukkende på barnetrygd. Hun visste ikke at hun hadde krav på farsbidrag eller bostøtte. Hun visste heller ikke at hun kunne få hjelp til å kjøpe brillene hun trengte.

– Hadde jeg visst at NAV hadde datakurs, hadde jeg vært i jobb i dag, mener hun.

I mellomtiden var Runa rundt omkring på byens loppemarkeder og Fretex-butikker og kjøpe og solgte klær for å få råd til husleie.

Les også: Litt flere fattige i Norge

Ble kastet på gata

Da hun hørte at hun hadde krav på penger til husleie fra sosialkontoret, dro hun tilbake med leiekontrakt til en leilighet med fem rom og kort vei til skole og barnehage i Abildsø. Den kostet cirka 10.000 i måneden. Planen var å spleise på leien med samboeren.

– Da sa saksbehandleren at «det er altfor fint og stort for deg og dine to barn», forteller hun.

Isteden skal de ha blitt tilbudt en treroms i Oslo sentrum til 15.000 kroner. Da hun takket nei til denne leiligheten, hadde hun også takket nei til hjelp generelt, fikk hun vite.

Hun levde hele det neste året uten livsoppholdelsespenger og husleiepenger. Hun klaget til Fylkesmannen, men med en ventetid på åtte måneder ble hun kastet ut lenge før klagen nådde frem.

– Plutselig en dag sto bare Namsfogden på døra og jeg var helt i sjokk for jeg trodde ikke mine egne øyne. Men da fikk jeg beskjed om å forlate huset mitt. Fireåringen min var hjemme og skjønte ingenting. Han måtte ta på seg skoene ute, sa de. For de hadde dårlig tid, forteller Runa.

– Så sto vi der da, og så en søppelbil kjøre vekk med alle tingene våre. Det var det eneste NAV kunne hjelpe meg med, sukker hun.

– Så jeg mistet alt. Igjen.

Uten noe familie å kunne dra til, fant Runa midlertidig plass til familien på et overgangshjem via en venninne. De fikk 2500 kroner av NAV til å kjøpe nye ting for.

– Hva bør gjøres annerledes, synes du?

– Det første møtet med NAV er så viktig. De burde møte oss med engasjement, og tilpasse seg bedre til oss. Sette seg ned og virkelig prate om hvorfor man ikke er i jobb. Det virker som om de ikke har tid til det, som om de bare har en måte å gjøre ting på: Fyll ut et skjema.

– Hvis noe skulle skje med samboeren din og du havnet i en vanskelig situasjon igjen, vet du hva du skal gjøre for å klare deg? Og har du tro på at systemet kan hjelpe deg da?

– Ikke sånn som det er i dag. Hadde jeg visst at NAV hadde datakurs eller brillestøtte så hadde jeg kanskje vært et helt annet sted i dag. Men det er ingen som forteller deg det.

Les også: Lysbakken og Isaksen i heftig debatt om tiltak mot fattigdom

– Beklagelig

Enhetsleder i Nav Gamle Oslo Anne Cathrine Brox Brodtkorb understreker at NAV har plikt til å veilede i hvilke rettigheter man har. Hun legger til at det er beklagelig at Runa opplever ikke å ha fått denne veiledningen.

– NAV har plikt til å veilede. Veiledningen skal tilpasses den enkelte og vi skal bruke de virkemidlene som er nødvendig for å ivareta den som henvender seg for hjelp.

Hun forteller at de har hatt et system hvor store deler av arbeidsdagen til NAV-ansatte har gått til å saksbehandle og innhente nødvendige opplysninger, antagelig på bekostning av veiledning til den enkelte.

– Dette er noe NAV Gamle Oslo selv har identifisert som en utfordring og vi har de siste årene gjort en stor innsats for å øke kompetansen og snu fokuset og måten å jobbe på, sier Brodtkorb.

– At hun opplever å bli møtt med mistro og at hun har fått feil eller manglende informasjon er ikke slik vi ønsker å framstå.

Brodtkorb legger til at det er vanskelig å svare på generelt grunnlag når det kommer til husleien. Livsopphold og boutgifter beregnes blant annet etter antall medlemmer i husstanden og vedtatte satser, forteller hun.

Hull i CV-en

Runa opplever at jo lenger tid som har gått, desto vanskeligere har det blitt for Runa å skaffe seg en jobb.

– Arbeidsmarkedet er veldig vanskelig. Det er ingenting som tilsier at jeg ville vært en god ansatt med mitt store hull i CV-en. Jeg har jo ikke jobbet siden 2002 og jeg er en godt voksen dame. Det er veldig få som vil ansette en som er over 40, som ikke har jobbet på 20 år.

– Jeg ville jo ikke ansatt meg selv, sukker hun.

– Sist gang jeg var i fast arbeid var jeg avdelingsleder. Og så er det neste på CV-en «hverdagsmestringskurs».

Runa ler høyt, en rungende latter som er vant til å le av vanskelige ting. Men så blir hun alvorlig igjen.

– Jeg skulle gjerne ha startet noe selv. Det burde være lettere å få hjelp til det.

Flaut å være fattig

Runa bor i dag med en samboer og to tenåringsgutter.

– Har barna merket alt dette?

– De merker ikke dette i det hele tatt. Jeg har skjult det så godt for dem. Ansiktet mitt har vært i media en gang tidligere. Saken het «En fattig mammas jul». Og den yngste sønnen min googlet meg og fant den saken. Men han trodde ikke noe på det, ler hun.

Runa forteller at hun har vært engstelig for at det skal være synlig for de andre barna på skolen til sønnene hennes, at de har hatt dårlig råd.

– Det er vanskelig nok å bli akseptert når du begynner på en ny skole om du ikke skal være han raringen som går i UFF-klær, ikke sant? Da må du i hvert fall ha de kuleste tingene. Og det er jo umulig. Da må man være veldig kreativ. Heldigvis så er jeg det, da!

Runa forteller at folk ofte syns fattigdom er flaut, særlig de som er fattige selv.

– Etter mange år med å ha blitt brutt ned av systemet, så tror jo folk til slutt at de har skyld i det selv. De tenker «Jeg burde jo kanskje ha fått meg en jobb før». Men jeg vet godt at jeg har gjort absolutt alt som står i min makt. Min oppgave her i livet er først og fremst å være en god mor for barna mine og beskytte dem. Jeg vil at de skal føle at de er helt vanlige.

ABC Nyheter Møter Runa på Fattighuset på Grønland. Den veldedige organisasjonen har delt ut mat og klær til Oslos dårligst stilte i 25 år. Foto: Andrea Berg / ABC Nyheter
ABC Nyheter Møter Runa på Fattighuset på Grønland. Den veldedige organisasjonen har delt ut mat og klær til Oslos dårligst stilte i 25 år. Foto: Andrea Berg / ABC Nyheter

– Det skal så lite til

Runa har fortsatt ikke noen vanlig jobb. Isteden jobber hun som frivillig på Fattighuset på Grønland. Der tar hun imot klær. Det beste hun vet er når hun kan ringe noen som har gått og ventet på noe til barnet sitt og fortelle at det endelig har kommet.

– Det kom det en veldig ung mor som nettopp hadde flyttet fra sin voldelige mann. Hun trengte parktøy til datteren sin. Og så fant jeg til både henne og datteren, og da ble hun så glad at hun gråt. Og så sto vi der, oppi alle klærne, og gråt begge to. Det er helt utrolig hvor lite som skal til.

– Jeg syns det er mye bedre enn en vanlig jobb hvor jeg får lønn. Jeg kan komme og gå som jeg vil, og jeg føler at jeg hjelper folk.

Hun forteller at hun brukte Fattighuset selv da hun var langt nede, etter å ha fått tips fra en bekjent.

– Det er et fantastisk sted hvor man møtes av varme mennesker med åpne armer. Og man får det man trenger, hvis de har det.

Riktig retning

Det kommer stadig folk inn på rommet hvor vi sitter. Midt i denne fortellingen om den tøffeste delen av livet til Runa, kommer en spinkel dame tuslende inn og lurer på hva som skjer.

– Intervju! svarer Runa og blunker lurt til henne, før hun legger til:

– Jag är en stjärna!

Så lener hun seg fremover og hviler albuene på knærne.

– Nå har jeg det heldigvis veldig bra. Han jeg er sammen med, faren til yngstemann, driver et ganske bra firma som går i riktig retning. Og vi leier et helt greit sted. Og i fremtiden kan det jo til og med tenkes at vi kan kjøpe oss noe eget.

Runa smiler.

– Så fremtidsutsiktene ser jo mye bedre ut. Men hvis det skulle skje ham noe så ville jeg jo være tilbake på bar bakke igjen, legger hun til.

Les også: Antallet personer som går fra AAP til sosialhjelp øker markant