<p>Anthony Perkins skulle bli best kjent for sin rolle som seriemorderen Norman Bates i Alfred Hitchcocks «Psycho» (1960). Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Foto: Wikimedia</p>
<p>Anthony Perkins skulle bli best kjent for sin rolle som seriemorderen Norman Bates i Alfred Hitchcocks «Psycho» (1960). Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Foto: Wikimedia</p>
<p>Anthony Perkins skulle bli best kjent for sin rolle som seriemorderen Norman Bates i Alfred Hitchcocks «Psycho» (1960). Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Foto: Wikimedia</p>
<p>Anthony Perkins skulle bli best kjent for sin rolle som seriemorderen Norman Bates i Alfred Hitchcocks «Psycho» (1960). Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Foto: Wikimedia</p>

Ikonet: Anthony Perkins

Mannen bak psykopaten

Anthony Perkins skulle bli best kjent for sin rolle som seriemorderen Norman Bates i Alfred Hitchcocks «Psycho» (1960). Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Foto: Wikimedia

Det er 60 år siden Anthony Perkins skremte oss i klassikeren «Psycho». For ham selv skulle filmen bli både en velsignelse og en forbannelse. På 90-tallet fikk han påvist sin egen «dødsdom» via tabloidforside

På et lite, avsidesliggende motellrom har den vakre sekretæren Marion Crane bestemt seg for at hun vil reise tilbake til hjembyen Phoenix og levere tilbake 40.000 dollar hun har stjålet fra sjefens klient. Men natten har senket seg, utenfor høljer regnet, og hun er sliten etter en lang dag på reise. Hun går inn på badet, henger fra seg satengkåpen og skritter opp i badekaret.

Det forfriskende, varme vannet treffer henne i ansiktet, og Marion kjenner skuldrene senke seg mens hun masserer inn kroppen med såpestykket. Men i bakgrunnen anes en skikkelse som kommer inn i rommet og som sakte nærmer seg med langsomme bevegelser.

Marion skvetter til i samme øyeblikk som hun hører dusjforhenget bli revet til side. Hun snur seg og ser den mørke, høyreiste skikkelsen stå med en stor kjøkkenkniv i hånden, hevet til hugg. Så fylles baderommet av et skingrende redselsskrik.

(Saken fortsetter under)

Anthony Perkins er navnet som for alltid vil være uløselig forbundet med den legendariske og fryktede psykopaten Norman Bates. Perkins hadde allerede skapt seg en solid skuespillerkarriere da han takket ja til rollen i Hitchcocks «Psycho» (1960). Frem til da var han blitt symbolet på den sarte, engstelige og frustrerte unge mannen, og han var vidt ansett som arvtakeren etter storheter som Clark Gable, Gary Cooper og James Stewart.

Men Perkins' portrett av en mentalt ustabil drapsmann skulle for all ettertid overskygge hans senere prestasjoner og bli rollen som forfulgte ham resten av karrieren. Samtidig skulle han oppleve at hans største hemmelighet ble brutalt avslørt for resten av verden.

Det allsidige tenåringsidolet

Under navnet Tony Perkins ble han nå et helstøpt tenåringsidol.

Anthony Perkins ble født i New York City 4. april 1932. Da han var fem år gammel døde faren, skuespilleren Osgood Perkins, og ti år senere bestemte Perkins seg for å følge i farens fotspor. Han brukte de neste årene på å bygge opp erfaring gjennom roller på teaterscenen slik at han en dag kunne fullføre den store drømmen: Å overgå faren.

Anthony Perkins ble Oscar-nominert for rollen i «Friendly Persuasion» (1956). Foto: AP
Anthony Perkins ble Oscar-nominert for rollen i «Friendly Persuasion» (1956). Foto: AP

I 1953 filmdebuterte han med «The Actress». Ikke lenge etter ble han tilbudt en rolle i Broadway-stykket «Tea and Sympathy», skrevet av Robert Anderson. For sin tolkning av studenten som blir mistenkt for homoseksualitet, høstet han lovord fra noen av de tøffeste kritikerne.

I 1956 fikk Perkins sitt endelige gjennombrudd som sky pasifist i William Wyler's «Friendly Persuasion» (1956), en rolle som sikret ham Oscar-nominasjon for beste birolle. Året etter spilte han en plaget baseballspiller i «Fear Strikes Out». Publikum ble som bergtatt av hans innsiktsfulle og følsomme tolkninger, og filmtilbudene begynte å hagle inn.

Perkins kunne også vise til en utsøkt sangstemme, og etter å ha fremført «A Little Love Goes a Long, Long Way» i en episode av «Goodyear Television Playhouse», signerte han platekontrakt med Epic Records, senere RCA Victor.

Under navnet Tony Perkins ble han nå et helstøpt tenåringsidol.

Rollen som forandret alt

Da Robert Bloch skrev spenningsromanen «Psycho» i 1959, baserte han morderen Norman Bates på Ed Gein som to år i forveien hadde skapt overskrifter etter å ha blitt arrestert for å ha drept to kvinner. Da politiet gjennomsøkte hjemmet hans utenfor den søvnige småbyen Plainfield i Wisconsin, fant de møbler, bestikk og klær som var laget av menneskehud, og kroppsdeler fra lik han hadde gravd opp på kirkegårder.

I romanen har Bates flere likheter med Gein: Han er i slutten av 40-årene, lav og overvektig, hjemmekjær og ustabil. Men da Hitchcock gikk i gang med filmatiseringen, ønsket han at publikum skulle være i stand til å sympatisere med Bates og attpåtil like ham.

(Saken fortsetter under)

Det uhyggelige huset på toppen av bakken bak Bates Motel skjuler skremmende hemmeligheter. Foto: UIP
Det uhyggelige huset på toppen av bakken bak Bates Motel skjuler skremmende hemmeligheter. Foto: UIP

– Faktisk så jeg scenen første gang under en visning i studioet, og jeg ble like skremt som alle andre.

Og det er ingen tvil om at han lyktes med Anthony Perkins. Den 188 centimeter høye skuespilleren var perfekt for rollen som ung og slank mann i 20-årene, med et vakkert smil og vennlig utseende. Desto mer skremmende ble det da Norman Bates også viste seg å ha en mørk og livsfarlig side.

En festlig detalj ved «Psycho» er at Perkins selv oppholdt seg i New York hvor han øvde på en rolle i teaterstykket «Greenwillow» da den legendariske dusj-scenen ble filmet i Hollywood.

– Det er litt rart å gå gjennom livet og bli identifisert med en scene, vel vitende om at det var min stand-in som gjorde den, avslørte Perkins i et intervju flere år senere.

– Faktisk så jeg scenen første gang under en visning i studioet, og jeg ble like skremt som alle andre.

Karriere på tomgang

«Psycho» ble en enorm suksess og gjorde Anthony Perkins til et verdensnavn over natten. Men hans image som den lavmælte og hverdagslig trygge mannen ble samtidig fullstendig pulverisert av hans portrett av en drapsmann og mammadalt.

Produsentene hadde nå vansker med å se ham for seg i andre roller enn som psykisk ustabil og morderisk, og i et forsøk på å slippe unna flyttet han til Europa hvor han ble værende de neste ti årene. Her høstet han lovord for en rekke filmer, blant annet Orson Welles' filmatisering av Kafkas «The Trial» (1963) og «Is Paris Burning?» (1966).

(Saken fortsetter under)

I 1959 spilte Perkins mot Audrey Hepburn i den romantiske eventyrfilmen «Green Mansions». Foto: MGM
I 1959 spilte Perkins mot Audrey Hepburn i den romantiske eventyrfilmen «Green Mansions». Foto: MGM

Så, i 1983, vendte han tilbake til rollen som Bates i «Psycho II». Denne skulle bli fulgt av ytterligere to oppfølgere hvor han selv hadde regi på den tredje i rekken. Dette markerer samtidig et skille i Perkins karriere, som frem til hans siste rolle i «In The Deep Woods» (1992) skulle bestå av i beste fall middelmådige thrillere hvor han bare er halvhjertet tilstede.

Borte var skuespilleren som hadde briljert på lerretet.

Skremt av tanken på sex med kvinner

Ifølge Charles Winecoffs biografi «Anthony Perkins: Split Image» fra 1996, hadde Perkins forhold med en rekke menn gjennom karrieren - blant annet skuespillerne Rock Hudson og Tab Hunter, danseren Rudolf Nurejev og komponisten Stephen Sondheim.

Perkins slet psykisk som følge av det han følte for andre menn og skal ha hatt flere panikkanfall i nærvær av vakre skuespillerinner og ingen seksuelle følelser ble gjengjeldt fra hans side. Jane Fonda, Ava Gardner, Ingrid Bergman og Brigitte Bardot var blant flere vakre kvinner som forsøkte å forføre ham uten videre hell.

– Jeg hadde ville fantasier, men mine erotiske eksperimenter var for det meste på egenhånd, fortalte Perkins i et intervju med People i 1983.

– Underveis hadde jeg homoseksuelle forhold, men den slags sex føltes uvirkelig for meg og utilfredsstillende. Og jeg hadde aldri hatt sex med kvinner – selve tanken på det skremte meg.

(Saken fortsetter under)

I oppfølgeren «Psycho II» fra 1983 erklæres Norman Bates frisk etter 22 års behandling i psykiatrisk institusjon.Han vender tilbake til motellet der drapene i sin tid fant sted. Her i en scene med Meg Tilly. Foto: AP/HO
I oppfølgeren «Psycho II» fra 1983 erklæres Norman Bates frisk etter 22 års behandling i psykiatrisk institusjon.Han vender tilbake til motellet der drapene i sin tid fant sted. Her i en scene med Meg Tilly. Foto: AP/HO

Det hele snudde seg visstnok da han møtte Victoria Principal under innspillingen av «The Life and Times of Judge Roy Bean» i 1971. Ifølge Perkins var han som forvandlet dagen etter deres første natt som skal ha vært hans første seksuelle opplevelse med en kvinne.

Han giftet seg i 1973 med den 16 år yngre fotografen Berry Berenson som hadde vært avstandsforelsket i ham i flere år, etter sigende for å slippe å bli avslørt som homofil av pressen. Sammen fikk de to sønner. Men i all hemmelighet fortsatte Perkins å treffe andre menn.

Fikk påvist diagnose via tabloidforside

Mot slutten av 80-tallet fikk han problemer med helsen og i forbindelse med en lammelse på siden av ansiktet fikk han tatt en blodprøve. Denne prøven fikk tabloidmagasinet The National Enquirer tak i takket være en utro ansatt og de testet den for AIDS.

Anthony Perkins fotografert en gang i 1983. Foto: Wikimedia
Anthony Perkins fotografert en gang i 1983. Foto: Wikimedia

Prøven viste seg å være positiv og i 1990 trykket de en artikkel som med store bokstaver proklamerte at Perkins var HIV-positiv. Perkins hadde på sin side aldri testet seg selv og fikk derfor vite om egen helsetilstand via oppslaget.

Han fikk det bekreftet i en egen test, men holdt resultatet hemmelig av frykt for å bli svartelistet av filmstudioene.

Perkins fikk behandling under falskt navn og de neste to årene holdt han på hemmeligheten for omverdenen, inkludert sin egen familie. Samtidig engasjerte han seg i veldedig arbeid rettet mot andre som var rammet av AIDS.

Da han til slutt lettet på sløret, ble han både overrasket og rørt over den varmen og støtten han fikk fra familie og venner.

AIDS et middel for å lære å elske

Ettersom hans helse forverret seg, fokuserte han stadig mer på sin familie og Berry sørget for at han var omgitt av venner og familie. Anthony Perkins døde som følge av komplikasjoner tilknyttet AIDS 12. september 1992.

Etter hans død, offentliggjorde hans sønner en uttalelse Perkins hadde forberedt før han døde.

– Det er mange som tror denne sykdommen er Guds hevn. Men jeg tror den ble sendt for å undervise folk i hvordan man kan elske, forstå og ha medfølelse for hverandre.

– Jeg har lært mer om kjærlighet, uselviskhet og menneskelig forståelse fra de mennesker jeg har møtt i dette store eventyret i en verden av AIDS enn jeg noen gang gjorde i den beinharde og konkurransepregede verden der jeg tilbrakte livet mitt.

Kilder: People , Entertainment Weekly , Los Angeles Times , Wikipedia