Filmstjernen som fant opp WiFi
LES SAKEN
Hopkins ble nominert til Emmy for sin rolle i Westworld. Foto: CBS
Alkoholisme og ambisjoner har hjulpet skuespilleren til topps. I dette intervjuet snakker Anthony Hopkins ut om maskulinitet, berømmelse og hvorfor han endelig er klar til å spille Kong Lear.
ROMA, ITALIA (The Guardian): Anthony Hopkins (eller Tony, som han insisterer på å bli kalt) er 79 år og lykkeligere enn noen sinne. Det skyldes to ting: Hans forhold til kona gjennom femten år, Stella, som har oppfordret han til å holde seg i form, og til å ta opp hobbyer som maling og klassisk musikk. Og hans egen indre drivkraft.
Hopkins elsker jobben sin. Mye av hans selvtillit og indre kraft stammer fra skuespilleryrket.
– Arbeidet mitt har holdt meg i gang. Det har gitt meg energi, sier han.
Hopkins har ingen planer å ta det roligere med årene. Han stråler en kvikksølvaktig energi, en slags rastløshet. Ofte tror jeg han snart skal avbryte intervjuet og haste videre, men det viser seg at han faktisk koser seg. Gjentatte ganger sier han:
– Still flere spørsmål! Dette er stas.
Vi møtes i Roma hvor han er i ferd med å spille inn en Netflix-film om forholdet mellom pave Benedict og pave Frans. Hopkins spiller pave Benedict, mens Jonathan Pryce har rollen som pave Frans.
Hopkins liker karakteren sin.
– Vi skal filme i det Sixtinske kapell i morgen, sier han og kaster et beundrende blikk mot utsikten over Roma fra penthouse-suiten i hotellet hvor han bor for øyeblikket.
Endelig klar for Kong Lear
Det er imidlertid filmen vi egentlig skal snakke om, BBCs «King Lear», som har gitt ham den største lykkefølelsen og tilfredsstillelsen på lenge.
«King Lear» blir filmet i Storbritannia og er regissert av Richard Eyrie.
– Jeg følte at `ja, dette får jeg til. Jeg kan gjøre denne typen arbeid`. Jeg trakk meg ikke. Det er så forfriskende. Jeg vet at jeg får til dette, at jeg har min sans for humor i behold, at jeg har bevart ydmykheten min. Ingen ting har blitt ødelagt.
(Saken fortsetter under)
Anthony Hopkins spiller kong Lear i BBCs «King Lear». Foto: BBC
Han har spilt rollen som Kong Lear før. I en oppsetning i 1969 ved The National Theatre. Da var det David Hare som hadde regien.
–Jeg var...., Hopkins teller i hodet sitt.
– 48 år! Det er vilt. Jeg har faktisk ikke innsett at jeg var så ung sist. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg drev med. Jeg slet virkelig.
Nå føler Hopkins at han har fått taket på kong Lear, noe svært få vil være uenige med ham i.
Rollebesetningen er spekket med store stjerner: Emma Thompson, Emily Watson og Jim Carter med flere. Men det er Hopkins som dominerer.
Han har en fantastisk fremtreden. Det hvite håret er trimmet, han oppfører seg som en hardhodet okse. En skremmende tyrann som er i ferd med å miste all makt. En dranker som plutselig kan bli rasende.
(Saken fortsetter under)
VIDEO:Se traileren til «King Lear»
Hopkins har en teori om at Lears kone døde mens hun fødte yngstedatteren Cordelia. Lear oppdro henne som en guttejente. Og hun var hans favoritt.
– Emily Watson (som spiller datteren Regan, red.anm) sa, og jeg er enig med henne, at hvis de har blitt monstre, er det hans skyld.
Hopkins tror at Lear er livredd for kvinner og at han ikke forstår seg på det motsatte kjønn.
Derfor fordømmer Lear sine eldste døtre og deres livmorer. Lear søker tilflukt hos menn og omgir seg med en truende hær. Scenen hvor Lear tar med seg troppene til Regans hus, minner om et sjøslag med gutta.
– I min generasjon oppførte menn seg som menn, sier Hopkins.
– Vi som kommer fra Wales, var ikke skjøre og ømfintlige. Det er jo ikke bare positivt. Det innebærer også at vi ikke er flinke til å gi eller ta imot kjærlighet. Vi skjønner det ikke, sier Hopkins og fortsetter:
– Etter Richard Burton døde, inviterte hans bror meg til Dorchester. Vi hadde det kjempegøy, ektefellene våre og søsknene hans inkludert. Vi drakk oss fulle. Jeg la merke til at damene sippet portvin og brandy, mens mannfolka var litt sånn `Kom igjen, drikk!` Jeg tenkte at det var noe veldig gresk over det hele. Når menn er sammen blir det litt som du vet, bouzouki dansere. Det er ikke homoseksualitet, men en slags seksualitet likevel, man knytter bånd. Det var det jeg tenkte på.
Glemmer aldri grusomhet mot dyr
Hopkins spiller ofte på egne erfaringer når han skal sette seg inn i en ny rolle. Små hendelser som han har notert seg i minnet. Og mennesker han har møtt.
I scenen med Kent, Edgar og narren, hvor Lear mister forstanden, krever han at alle de andre stiller seg på rekke, og han tiltaler dem med feil navn.
Hopkins har bestemt seg for at Lear hadde vært vitne til at faren druknet tre valper da han var liten, og at han trodde vennene hans var disse hundene.
– Har du opplevd grusomhet mot dyr, glemmer du det aldri.
– Jeg har vært vitne til noe sånt én gang, men jeg klarer ikke å tenke for mye på det. Jeg blir for opprørt, sier Hopkins.
Når Hopkins spiller farlige mennesker, som Hannibal Lecter i «Nattsvermeren» eller Robert Ford i «Westworld, understreker han karakterens rolige og uhyggelige kontroll over situasjoner.
(Saken fortsetter under)
Anthony Hopkins er kjent for «Nattsvermeren» hvor han spiller mot Jodie Foster. Foto: Orion Pictures / Album / Album
Lear er stikk motsatt. Han er eksplosiv.
– Han er splitter pine gal! Han ler når det stormer rundt ham. Det er det jeg liker ved ham.
– Han avskydde meg for noe
Hopkins tar lett til tårene når han snakker om hardt arbeid, alderdommen og maskulinitet.
Hans far Dick var baker. En tøff, praktisk mann. Bestefaren til Hopkins var også baker. Hopkins forteller at etter hvert som faren ble eldre, lot han seg lettere opprøre av småting.
– Om han kjørte feil vei i stedet for å ta av på riktig plass, begynte han å gråte. Han begynte å drikke mot slutten av livet og han ble uforutsigbar. Han var aldri voldelig, men han fikk plutselige raseriutbrudd og så ble han deprimert etterpå. Han vendte seg mot moren min og meg. Han avskydde meg for noe. Jeg forstod det. Jeg tenkte «det må være grusomt og ensomt for folk når livet deres går mot slutten».
VIDEO: Trailer for «Hannibal», oppfølgeren til Oscar-vinneren «Nattsvermeren»
Nostalgiens ventiler
Det er lett å forstå hvordan Hopkins bruker disse erfaringene når han spiller Lear. Hopkins har datteren Abigal fra sitt første ekteskap, men de har ikke kontakt. Det har gjort det vanskelig for Hopkins å hente inspirasjon fra sin egen rolle som far.
– Nei, jeg har akseptert dette for mange år siden. Det var hennes valg og hun må leve sitt eget liv. Jeg sier ofte til yngre folk `Om foreldrene dine skaper problemer for deg, flytt ut. Da må du gi slipp. Du trenger ikke drepe foreldrene dine, bare flytt ut om de holder deg tilbake`.
Inspirasjonen til å lage Lear stammer fra en annen BBC-film, adapsjonen av Ronald Harwoods «The Dresser», som også ble regissert av Eyre. «The Dresser» hadde premiere på britiske TV-skjermer i 2015.
I filmen spiller Hopkins «sir», mens Ian McKellen spilte skredderen. Hopkins hadde drømt om rollen helt siden han fant et eksemplar av skuespillet i en liten bokhandler i Los Angeles, hvor han bor.
Anthony Hopkins fotografert under den internasjonale filmfestivalen i Cannes i 1984. Foto: Michel Lipchitz / AP
– Det åpnet ventilene for nostalgi.
Hopkins ble først kjent med teaterverdenen på slutten av 1950-tallet da han reiste rundt som sceneansvarlig. Han møtte mange «eldre, ødelagte, alkoholiserte og fantastiske» komikere som hadde opptrådt under krigen. De visste hvordan man skulle skille mellom komedie og tragedie.
Komedie: Rask. Tragedie: Sakte.
Deretter ble han med i ensemblet til National Theatre, under Olivier og Gielguds storhetstid. Hopkins var utålmodig med å lykkes.
– Jeg hadde roller uten replikker. Jeg spilte budbringere og gudene vet hva. Jeg var veldig misfornøyd. Jeg ville jo bli stor. Så jeg gikk til castingansvarlig og sa: Hvem må jeg ligge med for å få en rolle her? Jeg hadde bare vært der i tre måneder.
Castingansvarlig ble tatt på senga, men tipset Olivier om ham, som ga Hopkins rollen som en IRA-fyr i «Juno and The Paycock.
Hopkins synes nå at fremgangsmåten var litt latterlig, men han var ivrig etter å bli satt i sving, noe han fortsatt er.
– Når det gjelder livet, så er det bare å fortsette. Vi kommer alle til å dø. Det synes jeg er god motivasjon.
En einstøing
På teateret møtte han skuespillerne Ernest Milton, Donald Wolfit og Paul Scofield. Han brukte erfaringene med disse mennene i rollen som «Sir». De positive erfaringene med å lage «The Dresser», overrasket Hopkins. Det var en slags åpenbaring.
– Da jeg jobbet på The National for mange år siden, visste jeg at jeg hadde det i meg. Men jeg hadde ingen disiplin. Jeg hadde et walisisk temperament og jeg hadde ingen tilpasningsmekanisme. Derek Jacobi, som er helt fantastisk, fikk det til, men ikke jeg. Jeg sloss og gjorde opprør. Jeg tenkte for meg selv `her hører jeg ikke hjemme`. I nesten 50 år tenkte jeg på den måten. Jeg har svært få venner som er skuespillere, men jeg fikk veldig god kontakt med Ian McKellen (fra «The Dresser», red.anm), og plutselig følte jeg at jeg hørte til. Da tenkte jeg at følelsen av manglende tilhørighet trolig bare var innbilning.
Han har alltid omtalt seg selv som en einstøing.
– Alene, ensom, einstøing, sier han til meg.
Møtet med McKellen
I tidligere intervjuer har dette nesten vært kjennetegnet. Hopkins er en einstøing. Men Hopkins og McKellen fikk god kontakt. De fortalte hverandre gamle historier i stedet for å øve replikker.
I mange år hadde Hopkins følt seg uønsket av etablissementet, men nå følte han seg velkommen. Han innså også at han ville spille Lear, på ekte.
Hopkins fikk god kontakt med motspilleren Ian McKellen da de filmet «The Dresser». Foto: Andrew Medichini / AP
Men ikke på teaterscenen. Selv om han blir nostalgisk av å tenke på det, hater Hopkins teateret.
I 1973 vinket han farvel til The National, til tross for at kun var ferdig med bare halvparten av oppsetningene av «MacBeth. Siste gang han spilte i en teateroppsetning var «M Butterfly» i 1989.
Det var ren, skjær lidelse, ifølge Hopkins. Ingen lo. Selv ikke i i pausen. Da lysene ble slått på, innså han at publikum besto av japanere.
– Gud. Jeg gikk inn på omkledningsrommet, og noen kom forbi og tilbød meg kaffe eller te. Jeg ville mye heller hatt et barberblad.
Han kan ikke fordra å være uproduktiv. Heller ikke å jobbe uten mål og mening. Det driver ham til vanvidd. David Hare sa en gang til Hopkins at han aldri hadde møtt noen sintere.
– Og på den tiden var jeg tørrlagt.
– Det er du som er monsteret
Hopkins la fra seg flaska i 1975. I hvert fall for en stund, og han prøvde å roe ned personligheten sin. Det var moren hans som ga han klar beskjed om at det ikke funket.
– Hun sa `Hvorfor oppfører du deg ikke bare som den drittsekken du er?` Hun sa `jeg vet at du er som et monster`. `Det er du som er monsteret`, sa jeg. `Ja, sa hun`. `Ok, jeg skal være et monster`, sa jeg.
– Men sinne, du begynner å kanalisere det. Jeg er veldig glad for at jeg er en alkoholiker. Det er virkelig en gave. Uansett hvor jeg går, forfølges jeg av avgrunnen. Det er et vulkansk drivstoff og det er brennstoff. Det er rakettdrivstoff, sier han.
– Det kan selvfølgelig rive deg i filler og ta livet av deg. Gradvis har jeg innsett at jeg ikke kan gjøre alle til lags. Jeg har ikke et temperament lenger. Jeg blir utålmodig, men jeg prøver å ikke dømme folk. Jeg prøver å leve og la leve. Jeg begir meg ikke inn i krangler. Jeg sier ikke alltid hva jeg mener. Og jeg tror at når man gjør det sånn, blir sinnet etterhvert til drivkraft.
Saken fortsetter under bildet
Hopkins sammen med moren Muriel i 2001. Foto: Chris Pizzello / AP
Når Hopkins ikke fordyper seg i ulike roller, maler han eller så spiller han piano. I 2011 ga han ut et album med klassiske komposisjoner, «Composer», fremført av Birmingham Symphony Orchestra, som ble godt mottatt av kritikerne.
– Hopkins komponerer med «flair» og selvtillit, skrev en kritiker. Amazon ga albumet fire stjerner.
Det var kona Stella som overtalte han til å male. Hun så hvordan han alltid drodlet på manuskriptene.
Hopkins leser replikkene sine rundt 250 ganger. Helt til han kan fremføre de baklengs, sidelengs og i søvne. Hver gang han leser replikker, tegner han ved siden av. Han drodler. Det begynner som små kruseduller som vokser seg store. De blir enorme og dekker til slutt all ledig plass. Stella la merke til dette, og ba han gjøre henne en tjeneste - male små gaver til bryllupsgjestene deres.
– Hun sa: Om dette ikke funker, er det ingen som kommer til å putte deg i fengsel.
Saken fortsetter under bildet
Anthony Hopkins sammen med kona Stella Arroyave. Foto: Dan Steinberg / AP
Det er det heller ingen grunn til. Bildene Hopkins maler er fine. De blir solgt for flere tusen dollar.
Han viser meg noen på telefonen. De er ekspressionistiske. Fulle av lyse farger.
– Søramerikanske farger. Stella er colombiansk, forklarer han.
Hopkins planlegger å stille ut bildene sine i St. Petersburg neste år, noe han gleder seg veldig til.
Samler på løskatter
Plutselig sier han:
– Still meg flere spørsmål!
Han ønsker ikke å kaste bort tiden mens fotografen gjør seg klar. Vi snakker om dyr. Han og Stella samler på løskatter og -hunder. Vi snakker om politikk. Han bryr seg ikke om Trump. Han stemmer ikke engang. Han ser kun de store linjene i politikken, fordi det ikke er noen vits å fokusere på alle de små detaljene som gjør ham ulykkelig.
– Grunnen til at jeg ikke stemmer, er at jeg ikke stoler på noen. Vi mennesker gjør aldri noe riktig. Vi bare roter det til. Det er også veldig tidlig i evolusjonen. Se tilbake på historien: Det er bare 80 år siden 100 millioner mennesker ble myrdet, tenk på krigen 1914-18, borgerkrigen i USA, nedslakting, blodbad. Jeg vet ikke om det er noe design i det, men det er ekstraordinært å tenke på og få perspektiv på. Jeg tenker at om dette er slutten, er det ingen ting vi kan gjøre med det. Og det går over, uansett hva som skjer.
Hopkins husker godt at han snakket med faren sin på telefon under Cubakrisen. Faren sa at de kom til å bombe London, så det ville gå bra med sønnen. Det var de som bodde i Wales det var synd på. Faren snakket også om Andre verdenskrig og Hitler.
– Seks år senere døde han i en bunker. Det var slutten på Det tredje rike, noe som får meg til å le.
Nå unngår Hopkins politikk og nyheter, for sjelefredens del.
– I USA er alle besatt av å spise sunt. De forteller deg at om du ikke spiser sunt, blir du feit og dør. Men, det er sponsorer og penger som styrer TV-bransjen. Og det er søppelmat for hjernen. Det er giftig.
Saken fortsetter under bildet
Hopkins er kjent for å spille skurker og psykopater. Her i rollen som Adolf Hitler i TV-filmen fra 80-tallet. Foto: Randy G. Taylor / AP
Når Hopkins ikke er travelt opptatt, bestiller han e-bøker til vennene sine. For eksempel «Wake up And Live! » av Dorothea Brande og «The life-Changing Magic Of Not giving a fuck» av Sarah Knight. Han liker også å se på gamle filmer og TV-serier på iPaden. Hopkins elsket «Breaking Bad». Han likte TV-serien så godt at han skrev et brev til Bryan Craston hvor han roste skuespillerprestasjonene hans opp i skyene. Nå liker han å se på «Midsomer Murders», «The Persuaders» og «Rosemary & Thyme».
Vi snakker også litt om #Metoo-bevegelsen.
– Jeg kjenner ikke personen du viser til, jeg visste ikke om sexgreiene. Men jeg har unngått ham. Jeg vil ikke ha noe å gjøre med sånne folk. Bøller.
Og til tross for hans ønske om å leve og la leve, irettesetter han ofte bøller. Da John Dexter, regissøren for «M Butterfly», begynte å skrike til besetningene, ba Hopkins han om å gi seg.
– Jeg sa `John, du trenger ikke å gjøre dette. Du er en bra regissør. Slutt med det der`. Han gråt. Altså, jeg skjønner at folk er bøller. De har sine problemer. Jeg kan ikke dømme dem. Og jeg kommer ikke til å gjøre narr av dem etter på, sier han og legger til:
– Det er viktig at kvinner sier i fra, for det er helt uakseptabelt. Men jeg har ikke ønske om å danse på graven til noen.
– Mesteparten er tull
Anthony Hopkins skjønner at alle kan være forferdelige, og at alle kan være snille. Berømmelse og rikdom har ikke noe med saken å gjøre.
Jeg forteller ham at Tony Bennett en gang sa: «Livet lærer deg hvordan du skal leve om du lever lenge nok».
Lattermild Hopkins under et intervju i 1978. Foto: B. Berliner / AP
Det gjør ham glad.
– Det er jo ekstraordinært. For en fantastisk ting å si. Du vet, jeg møter mange unge folk. De vil bli berømte og de vil bli skuespillere. Og jeg forteller dem at når du sitter i toppen av treet er det ingen ting der oppe. Mesteparten er bare tull, mesteparten er bare løgn. Aksepter livet som det er. Bare vær takknemlig for å være i live.
Han viser meg et nytt bilde på telefonen. Av ham selv som treåring på en strand med faren. Faren gliser. Hopkins ser nesten engleaktig ut. Han har gyldne krøller, og det ser ut som om han enten er i ferd med å begynne å le eller gråte.
– Jeg var opprørt fordi jeg mistet en halstablett.
Grunnen til at Hopkins tar vare på bildet, er at det minner ham på hvor langt han har kommet.
– Jeg tenker. Kjære gud, jeg skulle ha vært i Port Talbot. Enten død, eller så skulle jeg har jobbet på bakeriet til faren min. Av ukjente årsaker er jeg her. Og det gir ingen mening. Jeg ser på bildet og sier: Ok, gutt, vi klarte det!
Oversatt av Kathleen Buer/ ABC Nyheter © Guardian News & Media Limited