Neil Armstrong (t.v), Michael Collins (i midten) and Buzz Aldrin (t.h) i dette bildet fra 1969. 50 år senere er det bare Collins og Aldrin som er gjenlevende.
Neil Armstrong (t.v), Michael Collins (i midten) and Buzz Aldrin (t.h) i dette bildet fra 1969. 50 år senere er det bare Collins og Aldrin som er gjenlevende.
Aldrin og Armstrong nærmer seg månen i en månelandingsmodul, sett fra hovedskipet Columbia.
Aldrin og Armstrong nærmer seg månen i en månelandingsmodul, sett fra hovedskipet Columbia.

I 1969 reiste tre «vennlige fremmede» til månen

Neil Armstrong (t.v), Michael Collins (i midten) and Buzz Aldrin (t.h) i dette bildet fra 1969. 50 år senere er det bare Collins og Aldrin som er gjenlevende. Foto: Ho / AFP

At det var nettopp Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins som reiste til månen for første gang, skyldes tilfeldigheter. Dette er historien om astronautene som egentlig ikke ønsket oppmerksomhet.

Av 20. juli 2019

– Vi var «all business». Vi jobbet hardt, og følte at et press fra hele verden var på oss.

1969: Romkappløpet om månen pågikk for fullt. USA og Sovjetunionen knivet om å smykke seg med tittelen «førstemann på månen». Åtte år tidligere hadde John F. Kennedy uttalt at innen tiåret var over, ville USA plassert sine første fotspor på månen.

«We choose to go to the moon,» uttalte presidenten til stor jubel.

Til stor jubel - og til oppløp til panikk. På rekordtid måtte NASA gjennomføre det som aldri hadde blitt gjort før.

Kun seks måneder før oppskyting ble teamet av astronauter dannet: Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins. De tre astronautene hadde aldri jobbet på samme fartøy før den legendariske turen i 1969.

Apollo 11 var litt annerledes fra noen av de andre romturene. Vi cruiset ikke rundt i fargekoordinerte Corvetter eller noe sånt, fortalte Collins til det amerikanske nyhetsbyrået AP.

– Vi var «all business». Vi jobbet hardt, og følte at et press fra hele verden var på oss.

Saken fortsetter under

Astronautene forbereder seg også til returen fra månen - hvor de landet i Stillehavet. Foto: Anonymous / AP
Astronautene forbereder seg også til returen fra månen - hvor de landet i Stillehavet. Foto: Anonymous / AP

Den korte forberedelsestiden gjorde også vennskapet mellom de tre grunt. Det var rett og slett ikke tid til å knytte sterke bånd. Collins kalte forholdet mellom de tre som «vennlige fremmede».

Les også : NASA sender drone til Saturns måne Titan

«Utelukkende profesjonelt»

Symbolsk sett var valget av hvem som gikk ut først helt riktig , har Aldrin sagt i en intervju fra 2014 med nettstedet Reddit.

Aldrin har gått kraftigere ut, og uttalte i 2009 til britiske Telegraph at forholdet mellom de tre var «utelukkende profesjonelt» og at de sjeldent møttes i etterkant av månelandingen.

Spesielt Aldrin og Armstrong kom ikke spesielt godt overens, har det versert rykter om. De to mennene vandret på månens overflate mens Collins holdt fortet i romskipet Columbia. Av dem var det Armstrong som fikk gå ut først, og for all tid få tittelen «den første mannen som gikk månen».

Aldrin var pilot av månelandingsmodulen, mens Armstrong var kommandør av Apollo 11 - altså den med høyest rank av de to. Vanlig praksis er at den med lavere rang går først ut i ukjente farvann, på grunn av den høye risikoen for potensielle farer. Skulle noe forekomme, er det den høyest kommanderende og med lengst erfaring som skal kunne gripe inn, skriver Business Insider.

Likevel var det nettopp Armstrong som gikk ut først. Ifølge Aldrin var det symbolikken bak at den øverst kommanderende også tok den største risikoen, som var grunnen til valget - som ble gjort av NASA.

Symbolsk sett var valget av hvem som gikk ut først helt riktig , har Aldrin sagt i en intervju fra 2014 med nettstedet Reddit.

Astronautene på vei til romskipet, 16. juli 1969. Armstrong vinker selvsikkert i front. Foto: Nasa / Reuters
Astronautene på vei til romskipet, 16. juli 1969. Armstrong vinker selvsikkert i front. Foto: Nasa / Reuters

Det var praktiske årsaker som gjorde at det ble Armstrong. Det var Aldrin som skulle gå ut først, per vanlig praksis, men måten månelandingsmodulen var designet, gjorde at luken åpnet på Armstrongs side, ikke Aldrins, ifølge NASA

– For at Aldrin skulle kommet ut først, måtte en klumpete påkledd astronaut med ryggsekk klatre over en annen. Det ble forsøkt under testing, og da skapte det skader, skriver NASA.

Armstrong - den introverte helten

Jeg fortjener ikke berømmelse.

Det var altså tilfeldigheter som gjorde at det var øverstkommanderende som ble førstemann ut - noe Armstrong selv har understreket og legger til grunn for at han ikke fortjener kjendisstatus.

Æren og tittelen som «første mann som gikk på månen» var ikke viktig for astronauten - han var en introvert person som ikke var opptatt av oppmerksomhet.

Neil Armstrong beskrev månen som «vakker». Her fra øvelser i april, 1969. Foto: Handout / Reuters
Neil Armstrong beskrev månen som «vakker». Her fra øvelser i april, 1969. Foto: Handout / Reuters

– Venner og kollegaer begynte plutselig å se på og behandle oss annerledes enn de hadde gjort måneder og år tidligere da vi jobbet sammen - jeg forstod aldri det helt, forteller astronauten i et intervju med amerikanske 60 Minutes, og konstaterer:

Jeg fortjener ikke berømmelse.

For Armstrong var månelandingen først og fremst nok et jobboppdrag. Derfor forsvant han fra det offentlige øyet umiddelbart - da navnet hans var på hele verdens lepper, dro han tilbake til hjemstaten Ohio og underviste i luftfartsteknologi, skriver den britiske avisen The Guardian.

Astronautens utrolige arbeidsmoral kommer mest krystallklart til syne ved en hendelse i 1968 som kunne kostet ham livet. NASA hadde utviklet en prototype for en ny type månelandingsmodul, og i en test forsøkte Armstrong å simulere en lignende landing.

Etter fem minutter i lufta, ikke mange meter over bakken, mistet han kontroll over fartøyet. Landingsmodulen raste mot bakken - heldigvis reagerte astronauten raskt og skjøt seg ut, bare få sekunder før fartøyet krasjet og tok umiddelbart fyr.

Se video av hendelsen under:

Om Armstrong ikke hadde reagert hurtig nok, hadde han med stor sannsynlighet dødd i ulykken. Så hva gjorde astronauten, som nettopp hadde unnsluppet døden? Jo, han gikk rett tilbake til kontoret og fylte ut papirer om hendelsen.

– Det er sant. Jeg hadde jo en jobb å gjøre, humrer Armstrong når 60 Minutes spør om det virkelig stemmer.

Les også : 40-årsjubileum for oppdaginga av Pluto sin største måne

Populært
Neil Armstrong i april 1969, under forberedelser til månelandingen. Foto: Handout / Reuters
Neil Armstrong i april 1969, under forberedelser til månelandingen. Foto: Handout / Reuters

Beholdt roen i månelandingens mest kritiske øyeblikk

Selve månelandingen gikk heller ikke udramatisk for seg. Da Apollo 11 nærmet seg landingen på månen, ble datamaskinen som styrte autopiloten til landingsmodulen overopphetet av informasjon, og begynte å sende astronautene til svært uegnet landingssted:

– Autopiloten ville at vi skulle lande i et veldig stort krater, omtrent på størrelse med en fotballstadion, med bratte bakker dekket av steiner på størrelse med vannmeloner, fortalte astronauten i en ny dokumentar, ifølge den britiske avisen Express.

I dokumentaren, som er titulert nettopp «Armstrong», forteller han videre:

– Det var ikke et bra sted å lande, så jeg tok manuell kontroll og fløy det som et helikopter lenger vest.

Aldrin og Armstrong nærmer seg månen i en månelandingsmodul, sett fra hovedskipet Columbia. Foto: Nasa / Reuters
Aldrin og Armstrong nærmer seg månen i en månelandingsmodul, sett fra hovedskipet Columbia. Foto: Nasa / Reuters

Det gjenfortelles nøkternt, men pulsen til Armstrong steg fra 77 til 156 slag i minuttet da han måtte ta landingen i egne hender, skriver det amerikanske magasinet The Atlantic. Fartøyet hadde svært lite drivstoff igjen og Armstrong måtte lande uten konkrete data å forholde seg til. Det var en enorm risiko å ta, og stemningen stod i taket på kontrollrommet til NASA da Armstrong kunne konstatere: «The Eagle has landed».

Les også : NASA åpner romstasjonen for turister fra 2020

Buzz Aldrin - navnegiveren til Disney-helt

Mens vi var på månen, knyttet jorden sterkere bånd.

Buzz Aldrin ble den andre mannen som satt sine bein på månen - en tittel han forteller om i et intervju med britiske The Guardian fra 2009:

– Jeg ble alltid spurt «plager det deg ikke?», og ble alltid introdusert som en den andre mannen til å gå på månen. Det er en nedverdigende tittel, i stedet for å være en del av teamet som gjennomførte den første månelandingen.

Til britiske Express uttalte han at de tre astronautene ikke visste hvor mye oppmerksomhet bragden skapte nede på jordkloden, og følte i ettertid at de «gikk glipp av den store hendelsen» nede på kloden.

Mens vi var på månen, knyttet jorden sterkere bånd.

Buzz Aldrin beskrev å være på månen som «fantastisk øde». Foto: Nasa / Reuters
Buzz Aldrin beskrev å være på månen som «fantastisk øde». Foto: Nasa / Reuters

Aldrin har hatt et tøft liv - både før og etter bragden han har blitt skrevet inn i historiebøkene for. I forkant av månelandingen begikk moren til Aldrin selvmord. Moren, som hadde pikenavnet Marion Moon, trodde ikke hun ville takle berømmelsen sønnen ville få etter månelandingen, ifølge britiske The Telegraph.

Etter morens død og månelandingen har livet til Aldrin vært preget av depresjon, alkoholisme, to skilsmisser og et vanskelig farsforhold. Han hadde vanskeligheter med å tilpasse seg et vanlig liv etter den sensasjonelle hendelsen i 1969.

Åtte år etter han var den andre mannen på månen, endte Aldrin opp med å jobbe for en Cadillac-forhandler i Beverly Hills i seks måneder for å få livet på rett kjøl.

Man skulle kanskje tro at å få en Disney-helt oppkalt etter seg - Buzz Lightyear, astronauten fra Toy Story - ville vært oppmuntrende for astronauten. Men navnevalget ble møtt med irritasjon fra Aldrin, ettersom Disney aldri ba om lov til å kalle karakteren opp etter ham.

– Du vil ikke krangle med Disney, alle barns venn. Du vil heller ikke utfordre advokatene deres - du vil med sikkerhet tape, sa han til Telegraph for ti år siden.

Les også: Astronaut-tvillinger gir NASA gyllen mulighet til å finne ut hvordan romferder påvirker oss

Populært
Buzz Aldrin under forberedelser til månelandingen i 1969. Foto: AP
Buzz Aldrin under forberedelser til månelandingen i 1969. Foto: AP

Michael Collins - den glemte astronauthelten

– Å ha noen minutter med fullstendig ensomhet var veldig fint og behagelig.

Mens de to kollegaene til Michael Collins vandret på den fremmede planet for første gang, hadde han et annet oppdrag - han måtte holde fartøyet i bane rundt månen for å kunne hente Aldrin og Armstrong når tiden var inne.

Helt alene i fartøyet fløy Collins rundt månen i de 21 timene kollegaene oppholdt seg på planeten. Det høres kanskje ensomt ut? Det syntes ikke Collins:

Jeg var godt fornøyd med å være der jeg var og å få sett dette kompliserte oppdraget utfolde seg. Jeg hadde varm kaffe og musikk, og Columbia var mer enn stort nok - så nei, jeg var ikke ensom, sa Collins nylig i en livesending i forbindelse med oppskytingens 50 års-jubileum.

Michael Collins før oppskytingen. Han synes det var fredelig å kretse rundt månen i fartøyet Columbia. Foto: Ho / AFP
Michael Collins før oppskytingen. Han synes det var fredelig å kretse rundt månen i fartøyet Columbia. Foto: Ho / AFP

En liten porsjon av tiden var Collins også helt uten kommunikasjonsmuligheter med hverken månemennene eller kontrollrommet. Han var på den mørke siden av månen, og avstanden gjorde at signalet ikke rakk langt nok. I 40 minutter var han virkelig mutters alene, uten mulighet for å signalisere eventuelle feil til NASAs kontrollrom eller sine kollegaer. Heller ikke dette skremte astronauten:

Jeg nøt det. Kontrollrommet er våre redningsmenn, men de kan også være utrolig irriterende og snakke mye.

– Å ha noen minutter med fullstendig ensomhet var veldig fint og behagelig.

Collins, som ofte blir omtalt som den glemte Apollo 11-astronauten, var også svært klar over farene månelandingen medførte for sine to kolleger.

– Min hemmelige frykt de siste seks månedene har vært å måtte forlate dem på månen og returnere til jordkloden alene. Hvis de ikke får tatt av fra månen, eller krasjer tilbake på den, skal jeg ikke begå selvmord; jeg skal umiddelbart hjem, men jeg vill være en markert mann for resten av livet, skriver Esquire at Collins skrev privat, for å skjerme kona fra alle hans bekymringer.

Mike Collins i en simulator av Columbia under forberedelser til månelandingen. Foto: NASA
Mike Collins i en simulator av Columbia under forberedelser til månelandingen. Foto: NASA

Når alt gikk godt, og Aldrin og Armstrong returnerte trygt til Columbia fra sin månelandingsmodul, var Collins så lettet at han vurderte å kysse dem på pannen.

– Jeg tenkte at nei, kanskje historiebøkene ikke ville like det, fortalte han til magasinet Time.

Rett fra månen og inn i karantene

Mot flere odds gikk månelandingen bra - både til tross for manuell landing, radiotaushet, og hurtig planlegging av ferden, kom de tre astronautene helskinnet hjem.

Feiringen av den historiske bragden måtte de derimot gjøre alene i en metallboks. I sine første 88 timer tilbake på kloden måtte astronautene sitte i boksen, i frykt for at de hadde brakt med seg farlige bakterier fra månen.

Da astronautene retunerte til kloden ble de holdet i en 88 timers lang karantene i denne metallboksen, av frykt for potensielle farlige bakterier de hadde brakt med seg fra månen. Her takker president Nixon dem for arbeidet deres. Foto: Ho / AFP
Da astronautene retunerte til kloden ble de holdet i en 88 timers lang karantene i denne metallboksen, av frykt for potensielle farlige bakterier de hadde brakt med seg fra månen. Her takker president Nixon dem for arbeidet deres. Foto: Ho / AFP

Her hadde de toalett, sovefasiliteter og mikroovn. Gjennom et lite vindu fikk de se konene sine, og president Nixon kom og takket dem. Etter de 88 timene ble de fraktet videre til et større karanteneområde, hvor de måtte oppholde seg i tre uker. Her kunne de ikke få besøk, og de hadde ikke mye å gjøre - det var et ping pong-bord og treningsrom.

– Jeg vil ut, sa Collins om karantenesonen, ifølge Business Insider.

Ut kom de omsider - og ut i New Yorks gater. De paraderte byen, til stor iver fra befolkningen:

De tre astronautene vinker til det jublende publikummet. Foto: Nasa / Reuters
De tre astronautene vinker til det jublende publikummet. Foto: Nasa / Reuters

Siden deres jomfrutur har det vært flere månelandinger, med totalt 12 mennesker som har gått på planetens overflate. Det siste besøket var i 1972, samme år som hele Apollo-programmet ble avviklet.

I 2012 døde Armstrong som følge av komplikasjoner etter en omfattende hjerteoperasjon, og Aldrin uttrykte sin sorg over å ikke få feiret 50-årsjubileet med kollegaen:

Jeg hadde virkelig håpet at den 20. juli 2019 ville Neil, Mike og jeg stå sammen for å minnes 50-årsjubileet for månelandingen vår, og vi håpet også at vårt lille oppdrag ville bidra til å fortsette å gjøre verdensrommet mer tilgjengelig for menneskeheten i verdensrommet. Dessverre blir det ikke sånn. Men Neil vil utvilsomt være med oss i ånden.

Fortsatt synes de første mennenes fotspor på kloden - ettersom månen ikke har vær har de ikke blitt visket ut med tiden. I tillegg er fortsatt en metallplakett der, med ordene: «Vi kom i fred for hele menneskeheten».

En kopi av plaketten astronautene la igjen på månen. Foto: Nasa / Reuters
En kopi av plaketten astronautene la igjen på månen. Foto: Nasa / Reuters

Også Norge har satt sitt spor på månen - astronautene la også igjen en liten silikondisk, på størrelse med en mynt - en oppgave Aldrin nesten glemte, og slapp ned på månens overflate i det de var på vei opp igjen i romfartøyet.

«From planet Earth» stod det på disken, med underskrifter fra 73 verdensledere - deriblant kong Olav fra Norge.

Mer fra ABC Nyheter