Tom Egeland plasserte ti gisler på en trikk i Oslo sentrum

– Jeg ønsket et avgrenset, tett og klaustrofobisk område.

– Det er moro å bruke steder jeg kjenner godt, sier Tom Egeland.

Han sitter i lenestolen i stua på Nordstrand med den lille toypuddelen Teddy i fanget. Den 12 år gamle hunden trives godt der. Også når matfar skriver bøker som oversettes til det ene språket etter det andre, finner den lille hunden seg godt til rette i fanget.

Vi snakker om den nye romanen «Falken» hvor en trikk i Oslo kapres. Ikke bare en hvilken som helst trikk, men Egelands favorittlinje, nummer 19 til Majorstuen.

Mens romanfiguren Bjørn Beltø reiste jorden rundt til eksotiske steder i jakten på Babels tårn, utspiller handlingen i «Falken» seg med få unntak innenfor Ring 2 i Oslo.

Den gamle sirkushesten

Det passer bra at den nye boken kommer tett på påske, og journalisthelten Kristin Bye er tilbake ved Egelands side. Liksom gjenoppstått.

«Falken» er ikke en bok om Kristin Bye, men når jeg først skulle forlate Beltø ville jeg gi henne en birolle. Jeg ønsket å vise medienes rolle i en så dramatisk situasjon som en kapring.

Verden har gått fort rundt på mediefronten siden Egeland sist skrev om Kristin Bye. 14 år. Ingen visste den gang at vi «alle» skulle forsvinne inn i Facebook. At politiet ville bruke Twitter som plattform for informasjon, og tidvis humor. Jaggu visste vi hva nettaviser var. De ble godt lest, men ikke som i dag. Den gang var det TV og avis som dikterte, i dag er på nettet slagene om oppmerksomheten avgjøres.

– Dekningen av store løpende hendelser har endret seg dramatisk, sier Egeland.

– Nå er det nettavisen som er standarden. Noe som gir fordeler og ulemper. De er alltid oppdatert og de står utenfor hendelsene og mister lett oversikt. Og når politiet ikke ønsker å dele alt, da oppstår små og store feil, sier Egeland.

Også i Falken oppstår feil. I et av nyhetsvarslene fra en stor redaksjon har forfatteren lagt inn en feil.

Høyt tempo

Tom Egeland

Født 1959

Har tidligere vært journalist i TV 2, Aftenposten, Vi Menn og Akers Avis Groruddalen.

Debuterte som forfatter i 1988 med boken Stien mot fortiden, gjenutgitt som Ragnarok i 2006.

Har skrevet 20 bøker. Hvorav åtte handler om arkeolog Bjørn Beltø.

Egeland forteller at han har hatt det moro med skildringen i boken. Det handler om det som skjer på trikken, hva politiet gjør, de politiske implikasjonene. Og i redaksjonen til TV-kanalen Kanal ABC. Den er TV 2s konkurrent - og har intet med ABC Nyheter å gjøre.

Det går i ett i romanen, med skildringer, push-varsler, noen små vers, artikler fra nettaviser og Twitter-meldinger fra politiet.

Joda, den «gamle sirkushesten» Egeland, som har jobbet i TV 2 og Aftenposten, savner intensiteten i nyhetsredaksjonen når det smeller, problemet er at det er så sjeldent det skjer. Snarere er det flere av de regntunge mandagene i november, dagene da flatene skal fylles og ingenting skjer. Ingen av journalistene har ideer. Og fortsatt skal 60 sider avis eller 60 minutter sending fylles.

Dessuten er det gått noen år siden han forlot journalistikken.

– Jeg er for gammel til å passe inn i dagens medievirkelighet. Jeg blir provosert av nettjournalistikkens natur. Av klikkfellene som skal trekke leserne videre inn. Jeg vil vite alt i ingressen på forsiden, sier han og klør Teddy ettertenksomt:

– Men jeg forstår hvorfor det er slik, jeg er bare ikke laget for den virkeligheten. Det er nok erkjennelsen av at jeg er blitt for gammel.
Egeland bor ikke langt unna trikkestoppet. Og, det er på hans favorittlinje kapringen skjer. Foto: Martin Huseby Jensen
Egeland bor ikke langt unna trikkestoppet. Og, det er på hans favorittlinje kapringen skjer. Foto: Martin Huseby Jensen

Mentalt bilde

Nå lever Egeland en privilegert tilværelse. Det handler ikke lenger om å avdekke sannheter, men å dikte opp det som skal skje. Men for at du og jeg skal oppleve historiene hans som troverdige, må sannheten likevel flettes inn i fantasien. Så når han har tatt trikken har han måtte observere. Telle seter. Bli kjent med hvor alt befinner seg i vognen. Hvert eneste skilt er studert og notert. Nyttig informasjon å ha.

Trikkemanualene ligger ikke mer enn en kort arms lengde fra tastaturet.
Trikkemanualene ligger ikke mer enn en kort arms lengde fra tastaturet.

I skriverommet ligger manualen for de gamle trikkene. Du vet, de nette, litt hyggelige trikkene. Ikke de som ble lagd i Italia og er for tunge for Oslos gater. Og så har forfatteren fått hjelp fra to trikkeførere han kjenner. Om hvordan å bremse en trikk. Hvordan å skifte sporveksel. Ting han ikke kjente til, men ting han måtte forstå.

En utfordring i forarbeidet har vært at boken utspiller seg i den nære framtid. Selv om varmen i boken minner om fjorårets sommer, er det i juni 2019 historien finner sted. Og da går ikke trikken gjennom Storgata på samme måte, siden holdeplassene bygges om. Og Egeland måtte gjøre som forfattere gjør - han fant opp en sporveksel som gjorde at trikken kunne ta til venstre på Jernbanetorget, opp mot domkirken.

Men hvorfor trikken, spør du?

Forfatteren smiler fra lenestolen. Legger hodet litt på skakke og snakker rolig.

– Det er knapt mulig å kapre fly lenger.

– Og så ønsket jeg et avgrenset, tett og klaustrofobisk område. Det kunne vært buss, t-bane eller en av Nesoddenbåtene. Siden jeg selv er trikkepassasjer falt det naturlig å bruke den. Det er ikke lett å unnslippe derfra og det er vanskelig for politiet å gå inn.

Boken begynte med et bilde i hodet. Egeland så for seg en trikk som kjørte opp Grensen med en hale av politibiler foran og bak seg. Dette mentale bildet festet seg ganske tidlig. Han bygget videre på bildet og fant underveis det spektakulære. En gisselsituasjon som ruller gatelangs i landets hovedstad. Et mareritt for politiet.

Tenkte som kaprerne

Dette med troverdighet er viktig. Derfor har han også gått inn i rollen som kaprer.

– Jeg måtte tenke over hva du må sørge for å ha, hva som er viktig, som hvordan ikke å bli tatt. Jeg har forsøkt å klekke ut en kapring som mer eller mindre er umulig å avverge. Umulig å avbryte gjennom å pønske ut alle eventualiteter som oppstår.

Også når forfatteren skriver, finner hunden Teddy veien til matfars fang. Foto: Martin Huseby Jensen
Også når forfatteren skriver, finner hunden Teddy veien til matfars fang. Foto: Martin Huseby Jensen

Resten er hardt arbeid. Ideene skal spire. Og så skal romanen befolkes. Den prosessen ligger det mye arbeid i. For eksempel gislene. Egeland har forsøkt å utstyre dem alle med livsrefleksjoner og historier.

– Hva tenker du på om du blir tatt som gissel. Jeg har forsøkt å gi dem ulike livshistorier og tanker. Det gjelder også kaprerne, selv om jeg kanskje ikke har gått så dypt i dem. I tillegg kommer politiet, pressen og politikerne.

– Har du i boken lansert en fremtidig hovedperson?

– Hun er i hvert fall en ny rollefigur som kan dukke opp i fremtidige bøker.

For å bruke hans egne ord: «Falken» er på mange måter en bok helt annerledes fra det vi er vant med i hans forfatterskap. Mens en Beltø-roman har en jevn, lang fortellerstemme, er denne på mange måter et puslespill av de forskjellige elementene Egeland benytter seg av for å bringe leserne fremover.

Det er naturlig når jeg legger til side Beltø. Jeg var litt sliten av å skrive slike bøker. Ambisjonen nå er å skrive en spennende action-fortelling fra ulike ståsteder.

Han har hentet inspirasjonen til fortellerteknikken fra TV-serien 24 og fra Frederick Forsyth. Korte scener, hyppige skifter og selvsagt mye på spill. Egeland utfordrer seg selv som forfatter ved ikke å skrive «samme» boken om igjen. Som ung elsket han Alistair MacLean og intensiteten i thrilleren. Det er denne opplevelsen han søker i den nye boken.

– Du er ikke redd at boken blir til inspirasjon for terrorister?

Journalisten spiser sitt eget spørsmål. Det er tydelig på forfatteren at det nok er ganske dumt, men Egeland er proff.

– Jeg skrev «Ulvenatten» om kapring av direktesendt debattprogram på TV - det har ikke skjedd i virkeligheten. Krimlitteraturen har eksistert i 200 år. Det finnes ikke mange eksempler på at forbrytere har kopiert krimbøker, sier han mens Teddy strekker på beina.

– Å kapre en trikk er ikke veldig originalt. Det klarer forbryterne selv å tenke ut. Jeg er reddere for å krasje med en fyllekjører enn at trikken blir kapret.

(Intervjuet med Tom Egeland finner sted noen uker før den tragiske hendelsen i Ulrecht, Nederland )

Deprimert av kommentarfelt

Det hender at mens høyrefoten ligger passe tung på gasspedalen på motorveien, at han tenker hva som kan skje om en havner i hans felt, men kommer i motsatt retning.

Som forfatter må det som skrives granskes med lupe. Maskineriet må fungere, hvis ikke kan historien falle sammen. Foto: Martin Huseby Jensen
Som forfatter må det som skrives granskes med lupe. Maskineriet må fungere, hvis ikke kan historien falle sammen. Foto: Martin Huseby Jensen

– Statistisk er det større sjanse for at en fyllekjører tar livet av deg enn en terrorist. Selv om det kanskje ikke alltid fremstår slik i mediene. Men slik er ikke nyhetenes natur. De er mer opptatt av de store hendelsene enn de store bildene.

– De som står utenfor mediene mener dekningen ofte kan oppleves som for massiv. At den burde tones ned. De som står utenfor nyhetsredaksjonene, sier Egeland, forstår ikke medienes indre logikk.

Og:

– Terror handler om å spre frykt, ikke i seg selv å drepe. Hva slags samfunn ville vi fått om mediene ikke dekket disse hendelsene? I Sovjet klarte de å praktisere ikke å dekke slike hendelser i mange tiår med hell, men i et fritt demokrati ... Vi kan ikke underslå virkeligheten, sier han.

Bør etterforskes: Jan Tore Sanner mener politiet bør ettergå kommentarfelt

En gang journalist, alltid journalist. Forfatterens synspunkter på mediebransjen er å spore i den siste romanen. En ting er selvsagt omfanget, hvordan mediene fremstår som en ulveflokk som jager samme sak sammen, og ofte med egen vri.

– Har du lest en del kommentarfelt?

– Ja, jeg har lest en del synspunkt fra livets harde skole. Jeg har forsøkt ikke å lese for mange, det er lett å bli deprimert.

I boken dukker spekulasjonen om islamister opp når trikken kapres. Politi, gislene og mediene tar det for gitt at det er en islamistisk aksjon, men så roper også kaprerne Allahu Akbar.

– En naturlig refleks å stille spørsmålet, sier Egeland.

Skal tåle mye: – Vi kan ikke forby ytringer vi ikke liker

Som et gammelt vennskap

Kristin Bye. Kvinnen Egeland skapte, som ble en TV-stjerne i hans univers, og som igjen bidro til å «skape» Egelands suksess. 14 år er gått siden siste bok om henne kom ut. 11 år siden hun fant veien til det store lerretet.

Anneke von der Lippe i rollen som Kristin Bye. Faksimile fra filmen Ulvenatten (2008).
Anneke von der Lippe i rollen som Kristin Bye. Faksimile fra filmen Ulvenatten (2008).

– Hun har slumret i ganske mange år, sier Egeland.

Da hun første gang var å lese mellom to permer, jobbet forfatteren i TV 2. Han fant opp Bye før det var vanlig med krimhistorier hvor journalister hadde hovedrollen. I ettertid er det kommet mange. Før den tid opplevde Egeland dem som karikerte, i nærmest hjelpeløse forsøk hvor karakterene var det aller verst folk kunne se for seg. At journalister går over lik for historien.

Kollega døde: Egeland: – Vi håpet at Mankell skulle bli frisk igjen

Sikkert litt slik politifolk tenker når de leser krimbøker eller ser krimserier på TV.

– Hun var et forsøk på å skildre journalister slik jeg mener de er. Med styrker og svakheter. Det vil alltid være noen i et miljø som lever opp til de verste fordommene, men de aller fleste er utstyrt med et moralsk kompass.

– Hvordan var det å skrive om Bye igjen?

– Det er som å støte på en gammel venn du ikke har møtt på 10, kanskje 15, år og så tar dere en øl eller en kaffe og tonen er som den var. Som om tiden ikke har gått. Sånn var det med Kristin Bye også.

Trikken er Egelands favoritt når han skal til Oslo sentrum: – Den er behagelig å kjøre og har masse sjel. Foto: Martin Jensen Huseby
Trikken er Egelands favoritt når han skal til Oslo sentrum: – Den er behagelig å kjøre og har masse sjel. Foto: Martin Jensen Huseby

Ingen kjendis

Men mye om hennes gjøren og laden står ufortalt igjen. Bye nærmer seg 50. Kanal ABC har fått nye eiere og debattprogrammet hennes er lagt ned. Hun er avisjournalisten som ble TV-kjendis. Selv mener forfatteren at han ikke på noen måte er kjendis. De som kjenner ham igjen har lest bøkene hans. Det hender folk kommer bort til ham i butikken eller på gaten, de som har lest om Bye eller Beltø. Det synes han ikke er noe problem.

La ut bilde: Tom Egeland utestengt fra Facebook igjen

– Jeg har ikke et selvbilde av å være kjendis. I bestefall er jeg C-kjendis, sier han og humrer.

Utenfra kan hverdagen fremstå kjedelig. Drepende kjedelig, sier krimforfatteren. For fra 08.30 sitter Tom Egeland ved datamaskinen og jobber. Kanskje avbrutt av lunsj, en gåtur med Teddy eller at noe må handles inn. Det er like mye livsstil som en 8-4 jobb. Forfatteren selv elsker det. Han sammenligner seg selv med en urmaker. Alle tannhjulene i fortellingen må passe sammen.

– Det handler om å være ekstremt oppmerksom og konsentrert. Jeg må forutse alle logiske brister, og så skal du lure leserne, lokke blikket deres i feil retning, sier han.

– Det handler om disiplin. Verden er full av forfattere som ikke ble ferdig med historiene sine.

Når det mentale bildet har oppstått, slik som det vi nevnte tidligere, og tenkeperioden er over – skriver han 1.000 ord om dagen. Dette er ikke et mål i seg selv, men det gir Egeland en horisont å jobbe mot. Så etter 100 dager har han som regel et råmanus. Deretter begynner redigeringen.

– Er du i gang med ny bok?

– Ja. Jeg er i gang med en ny, men jeg er kommet for kort til å si om det blir med Kristin Bye, men jeg har lyst til å ha henne med i fremtidige bøker.