Kan en svart kvinne bli president i USA?

At Harris leder målingene kan så klart skyldes at mange velgere mener hun er den beste kandidaten. Men ledelsen kan også være et symptom på fraværet av sterke og troverdige profiler i det demokratiske partiet. Slike målinger kan også gi Harris momentum og tro på at hun nok en gang kan bli demokratenes presidentkandidat. Men bør hun bli det? 

Det korte svaret for alle som håper på at demokratene skal vinne 2028-valget, er nei. Dersom det viktigste for demokratene er å ta tilbake makten fra MAGA-bevegelsen, må de velge sin mest valgbare kandidat.

I dagens politiske klima, der valg ofte avgjøres av sentrumsvelgere, og der en ikke ubetydelig andel av velgere ikke akter å stemme på en svart kandidat eller en kvinne, vil demokratene trolig ha større vinnersjanse dersom de velger en egnet moderat, hvit mannlig presidentkandidat uten sterke koblinger til Biden-administrasjonen.

Har Høyre glemt hvorfor vi stemte på dem?

stemmer

I den omstridte selvransakingen som Det demokratiske partiet offentliggjorde i mai, pekes det på flere grunner til nederlaget i 2024. Den forklarer valgnederlaget blant annet med at det ikke ble gjort nok for å bygge opp Harris som kandidat i den korte tiden mellom Biden trakk sitt kandidatur og valget; at Harris ble for lite eksponert; og at demokratene fokuserte for lite på egen politikk og vanlige velgere.

Dette er gode poenger, men demokratenes selvransakelse unnlater å pirke i en nokså åpenbar faktor: nemlig selve presidentkandidaten.

Et mulig problem for Harris er at hun var en ganske anonym visepresident i en upopulær Biden-administrasjon. Etter hvert som spørsmålene om Bidens alder og kognitive utfordringer ble mer påtrengende, kan Harris bli utfordret på hva hun visste, og hvorfor hun ikke tidligere tok tydelig avstand fra beslutningen om at Biden skulle søke gjenvalg.

Harris knyttes også av sine kritikere til svak håndtering av innvandringskrisen ved den meksikanske grensen, og en inkonsistent profil i saker som strafferettsreform og Medicare for All. Harris har fått kritikk for å skape dårlig arbeidsmiljø og for å mangle politisk retning.

Harris tapte i 2024 blant annet fordi hun strevde med å overbevise velgerne om sin økonomiske politikk, immigrasjonspolitikk og hvorfor akkurat hun var den rette kandidaten til å lede landet. Harris oppslutning falt sammenlignet med Biden i en rekke viktige velgergrupper, som kvinner, svarte, unge og latinske velgere.

Demokratene mangler en åpenbar presidentkandidat, en tydelig leder som kan stå imot fire nye år med en MAGA-bevegelse som neppe ender med Trump. Harris har så langt ikke vist den retoriske eller politiske gjennomslagskraften Obama hadde. Hun har så langt ikke vist egenskaper eller troverdighet på viktige politiske saker som gjør henne selvskreven.

Det er også dessverre slik at andre faktorer enn talent og meritter har stor betydning for hvem amerikanerne akter å velge som president. At Harris er kvinne, svart, og en svart kvinne, kan være et problem i USA.

Arbeiderpartiets EØS-stat skviser norske bedrifter med tariffavtaler

stemmer

I en Gallup-undersøkelse fra 2024 svarer 92 prosent at de kunne stemt på en svart, egnet kandidat fra eget parti. Selv om dette er høye tall i amerikansk historisk kontekst, er det fremdeles en ikke ubetydelig andel amerikanere som uttrykker motvilje mot å stemme på en svart kandidat.

Dette kan bli skjebnesvangert når amerikanske valg pleier å være jevne, der ofte bare noen tusen stemmer i viktige vippestater kan bli avgjørende. Det reelle tallet kan også være lavere, da man må ta høyde for mørketall i selvrapporterte undersøkelser om sosial uakseptable holdninger.

Tilsvarende viser en annen undersøkelse omtalt av Politico juni 2025, at kun 82 prosent av amerikanske velgere var villige til å stemme på en kvalifisert kvinnelig presidentkandidat. Så mye som fire av ti mente at de kjente noen som ikke ville stemt frem en kvinnelig presidentkandidat.

Harris, i kraft av å både være kvinne og svart, vil i et interseksjonalitetsperspektiv kanskje møte enda flere motforestillinger enn en hvit kvinne som Clinton eller en svart mann som Obama. Interseksjonalitet handler om hvordan sosiale kategorier, som kjønn og hudfarge, overlapper og skaper unike former for privilegier og diskriminering. Som både kvinne og svart kan Harris bli forstått, vurdert og diskriminert annerledes enn en svart mann eller en hvit kvinne.

Kvinner som søker makt vil også møte et klassisk paradoks. God ledelse forbindes med besluttsomhet, styrke og målbevissthet, som tradisjonelt regnes som maskuline egenskaper. Kvinner med en slik lederprofil bryter med kjønnsnormene og blir ofte oppfattet som kalde og vanskelige.

Kvinnelige ledere som er relasjonsorienterte, trygghetssøkende og medgjørlige bryter ikke kjønnsnormene, men feminine trekk forbindes tradisjonelt ikke med (god) ledelse. Kvinnelige ledere med slike egenskaper oppfattes ofte som svake og uegnede.

Får aldri nok

stemmer

Kvinnelige kandidater kan dermed bli straffet både når de følger og når de bryter med tradisjonelle kjønnsnormer. Dette paradokset er kanskje enda mer fremtredende i USA enn i Norge, der machokultur, tradisjonelt kjønnsrollemønster og større gap mellom kjønnene er mer vanlig.

MAGA-bevegelsen vil trolig fortsette også etter Trump. Republikanernes neste presidentkandidat eller visepresidentkandidat kan fort bli en relativt bredt appellerende Marco Rubio, som med mindre splittende retorikk enn Trump, og brede politiske erfaring kan ha gode forutsetninger for å vinne sentrumsvelgere. Hvis demokratene skal ha en sjanse, må de velge sin kandidat med omhu.

Demokrater som er opptatt av endelig å få en kvinnelig president, eller som foretrekker venstreorienterte Alexandria Ocasio-Cortez, bør spørre seg hvorvidt dette er tiden for å være idealistisk i amerikansk politikk.

Amerikanere på venstresiden har ikke den luksusen at de kan velge sin mest foretrukne kandidat i dagens politiske landskap.

Demokratene bør velge en kandidat som både øker sannsynligheten for å vinne sentrumsvelgere, reduserer polariseringen og samtidig flytter politikken i ønsket retning slik at hudfarge og kjønn på sikt kan ha mindre å si for hvem velgerne vil stemme på.

Problemet til Harris i 2024 var ikke bare at hun fikk for dårlig tid og at motstanderen var Trump, men også hennes politiske bagasje og kanskje også kjønn og hudfarge. Demokratene bør spørre seg om 2028 er tidspunktet for å utfordre disse strukturelle barrierene, eller om hovedmålet nå bør være å vinne valget.

Konspirasjonsteorier har aldri hatt bedre grobunn

stemmer

Spørsmålet er ikke om USA burde kunne velge en svart kvinnelig president. Svaret på det er åpenbart ja.

Spørsmålet er om USA i 2028 er et land der en slik kandidat har gode nok forutsetninger for å vinne.

Demokratene står foran et strategisk valg. Dersom målet er å stanse MAGA-bevegelsen, bør valgbarhet veie tyngre enn symbolikk.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.