Konspirasjonsteorier har aldri hatt bedre grobunn

Etter at terroristen sendte ut sitt såkalte manifest 22. juli 2011, leste jeg det i sin helhet.

Det var langt og springende. Store deler besto av tekster fra høyreekstreme skribenter og bloggere, klippet sammen med Breiviks egne ideer, planer og selvforherligende framstilling. 

Han koblet sammen innvandring, religion, likestilling og politiske vedtak. Mange av sammenhengene var vanskelige å følge. Konklusjonene var enda vanskeligere å se realismen i.

Alt ble presentert som deler av én stor og nøye planlagt sammensvergelse.

Det er noe av det konspirasjonsteorier tilbyr: En uoversiktlig verden får en enkel forklaring. Noen står bak. Tilfeldigheter blir til spor, og motforestillinger kan avvises som en del av tildekkingen.

Fienden på innsiden

En av de viktigste byggesteinene i Breiviks verdensbilde var Eurabia-teorien.

Den hevder at europeiske politikere, akademikere og samfunnselite samarbeider med arabiske land om å øke den muslimske innvandringen og gjøre Europa til en islamsk koloni.

Det finnes ingen bevis for en slik plan.

I Breiviks versjon ble særlig Arbeiderpartiet utpekt som den indre fienden. Han gjorde også mediene, akademia og de fleste partiene på Stortinget medansvarlige for den påståtte islamiseringen.

Muslimer var den ytre fienden. De som angivelig hadde sluppet dem inn, ble framstilt som forrædere.

Politiske motstandere ble mer enn mennesker med andre meninger. De ble plassert inn i en fortelling om at landet var under angrep innenfra.

Dette belyser fiendebildet og målvalget 22. juli. I dokumentet beskrev Breivik Arbeiderpartiet og dem han kalte «kulturmarxister», som landsforrædere.

Ingen enkel forklaring

Ingen enkeltfaktor gir et fullgodt svar på hvordan Breivik endte som terrorist.

Forsøkene på å forklare radikaliseringen har blant annet handlet om ideologi, nettmiljøer, oppvekst, isolasjon og psykologi. 22. juli-senteret dokumenterer hvor mange forskjellige forklaringer som er blitt lansert, og hvor utilstrekkelig hver av dem er alene.

Konspirasjonsteoriene fortalte ham hvem fienden var. De ga ham en forestilling om at demokratiet var overtatt, at vanlig politisk arbeid ikke nyttet, og at vold kunne framstilles som forsvar.

De forklarer ikke hvorfor han bestemte seg for å drepe, men de sier mye om hvordan han forsøkte å rettferdiggjøre det.

I en fagfellevurdert studie var tro på 42 av 44 undersøkte konspirasjonsteorier forbundet med større støtte til politisk vold. Studien er publisert i Harvard Kennedy Schools Misinformation Review.

Nå må vi lære av Drammen

stemmer

Fra randsonen til den vanlige strømmen

Mye av tankegodset Breivik hentet fra, fantes i 2011 på islamfiendtlige blogger og mindre nettsteder som han selv oppsøkte.

I dag trenger du ikke lete.

Riktignok har de store plattformene regler mot hatefulle ytringer, voldstrusler og støtte til terror. Men ikke alle konspirasjonsfortellinger og fiendebilder bryter med disse reglene.

Beslektet innhold kan derfor dukke opp i den vanlige strømmen, mellom fotballklipp, feriebilder, reklame og saker fra redaktørstyrte medier.

En video fra en anonym konto kan ligge side om side med innhold fra en redaksjon som har kontrollert opplysningene.

Påstander kan produseres raskt, knyttes til en aktuell hendelse og nå et stort publikum før de er kontrollert eller tilbakevist.

Innhold som tidligere måtte oppsøkes, kan nå finne nye brukere ved hjelp av amerikanske teknologigiganter.

Sinne er god butikk

I kommentaren «Sosiale medier flommer over av søppel» skrev jeg om hvordan faktasjekkede nyheter blandes med rykter, manipulerte bilder og oppspinn.

Plattformene tjener penger på oppmerksomheten vår, og systemene deres påvirker hvilket innhold som blir synlig og spredt videre.

Innhold som vekker sinne eller andre sterke følelser, skaper reaksjoner og delinger. En studie publisert i Science fant at feilinformasjon som utløste moralsk raseri, oftere ble delt videre enn annet innhold.

En forskningsgjennomgang i Annual Review of Sociology peker på at kampen om oppmerksomhet og anerkjennelse i sosiale medier kan forsterke spredningen av konspirasjonsteorier.

Rangering og anbefalinger påvirker hva vi møter, hvor ofte vi møter det, og hvor stort publikum innholdet får.

Systemer som er laget for å skape mest mulig aktivitet, kan gi provoserende og polariserende innhold en fordel.

Raseri og konflikt passer godt inn i forretningsmodellen.

Hvor ble det av Høyre?

stemmer

En enklere verden

Konspirasjonsteorier gjør kompliserte hendelser enklere å forstå ved å peke ut noen som står bak og kan få skylden.

De kan også være vanskelige å korrigere.

Når journalister avviser en påstand, blir de framstilt som en del av tildekkingen. Når forskere ikke finner bevis, blir de anklaget for å være kjøpt. Når myndighetene legger fram dokumentasjon, blir den avvist som propaganda.

Mangelen på bevis kan dermed brukes som bevis på hvor godt sammensvergelsen er skjult.

Da blir det nesten umulig å nå fram med opplysninger som bryter med fortellingen.

Vi trenger bevis

Virkelige sammensvergelser finnes. Politikere kan holde tilbake opplysninger. Myndigheter kan misbruke makt. Journalister kan gjøre alvorlige feil. Kritikk av makten er nødvendig. 

Forskjellen ligger i hvordan påstandene blir behandlet.

Kritisk journalistikk må teste påstander mot dokumentasjon. Konspirasjonstenkning begynner ofte med konklusjonen og gjør motforestillinger til en bekreftelse.

Redaktørstyrte medier må fortjene tillit gjennom åpenhet, kildekontroll og vilje til å rette feil. Men vi må også kunne slå fast at en sammenheng ikke er dokumentert, eller at en påstand er feil.

Massekommunisert feilinformasjon er farlig.

Konspirasjonsteoriene ga terroristen et fiendebilde han ikke var alene om, og et språk han brukte til å framstille volden som forsvar.

For femten år siden fant han mye av dette i nettets mørkere kroker.

I dag finner det oss.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.