Registrer deg for å bli med i debatten
Registrerte brukere kan skrive egne innlegg, og delta i debattene.
Den syke sykelønnsdebatten!
Som spesialist i arbeidsmedisin med erfaring fra arbeid i bedriftshelsetjeneste fra 1980-tallet, lar jeg meg forbause over at politikere får fortsette å gjenta de samme forslitte talepunktene i sykelønnsdebatten, uten at journalister og redaktører reagerer.
Publisert
Annonse
Når påstander som er blitt tilbakevist så mange ganger før av fagfolkene på området arbeidsmiljø og sykefravær får leve sitt eget liv uberørt av realitetsorientering, får folk et inntrykk av at det kanskje er sant likevel.
Hvorfor i huleste lar mediene helseminister, arbeidsminister, finansminister og statsminister fra den såkalte venstresiden ukritisk gjenta påstanden fra arbeidsgiverorganisasjonene og høyresidens politikere om at det norske sykefraværet er høyt, eller endog veldig høyt, og har vokst seg høyere fra år til år?
Noen viser til at Statistisk sentralbyrå (SSB) fastslår at sykefraværet er langt større i Norge enn i land det er naturlig å sammenligne med. Her er noen innspill til politiske kommentatorer som vil gjøre jobben sin ordentlig ved å stille de helt elementære, kritiske oppfølgingsspørsmålene:
Nei, sykefraværet i Norge er ikke høyt, og sykefraværet er ikke høyere nå enn for tredve år siden. Det som har endret seg, er at vi har fått noen sykere ideer fra New Public Management om hvordan næringslivsledere og politikere oppfatter velferdsordninger som et samfunnsonde, som koster penger, i stedet for et gode, som gjør det mulig å opprettholde en rimelig levestandard også om du blir syk.
Å omtale forebyggende arbeid som et problem, er noe av det sykeste jeg har hørt i sykelønnsdebatten til nå.
I Norge er vi ikke sykere enn i andre land, og det er heller ikke det sykefraværstallene gjenspeiler. Når de landene Norge sammenlignes med, har redusert eller ingen lønn under sykdom, sykelønn bare i noen måneder i stedet for et år, arbeidstakere som blir sagt opp og blir arbeidsledige ved sykefravær over et par måneder, eller blir overført til uførepensjon dag én ved alvorlig skade i stedet for å bli registrert som sykmeldt i ett år som i Norge, så behøver du ikke være rakettforsker for å skjønne at sykefraværstallene blir lavere enn i Norge.
Noen land har høye arbeidsledighetstall, andre har lavere yrkesdeltagelse, enkelte har annen pensjonsalder, noen har elendig og ufullstendig statistikk. Legg til at i en del land tør ikke alle å holde seg hjemme med sykdom, for leder kan bruke sykefravær som oppsigelsesgrunn.
Det virker som om disse politikerne ønsker oss tilbake til den tiden vi kalte alt fravær i Norge for skoft. De vet inderlig godt at hvis vi kutter sykelønna helt, så får vi fantastiske sykefraværstall å skryte av i OECD og andre økonomifora. Men mindre sykdom eller bedre produktivitet blir det ikke.
Når festen er over, begynner alt gnålet om «arbeidslinja» som gjenklang fra det tidligere utsagnet om «å stå opp om morran».
Jeg blir kvalm av å lese om udugelige ledere i næringsliv og offentlig forvaltning, og avdanka stortingspolitikere, som med den største selvfølgelighet får en full årslønn og fri til å gjøre hva de vil, etter selv å ha avslutta sitt arbeidsforhold. Mens de som vil «forsøke alt for å få ned sykefraværet», mener at det er et egnet tiltak at folk som uforskyldt har blitt påført skade eller sykdom av en arbeidsgiver som ikke oppfyller lovens krav til et forsvarlig arbeidsmiljø, skal måtte betale en egenandel i lønnen de får under sykdom.
Annonse
Annonse
Tenk hvis de i stedet kunne slå et slag for at de arbeidsgivere som påfører ansatte arbeidsrelatert sykdom, må betale sykelønn til den skadelidte. Da ville kanskje det forebyggende arbeidsmiljøarbeidet vi som jobber med arbeidsmiljø har snakket om og innførte som prinsipp i arbeidsmiljøloven fra 1977, bli prioritert. Det vil faktisk ikke bare redusere offentlige sykelønnsutgifter, men også gi mindre sykdom!
Det blir god butikk for verkstedsbransjen, men dårlig butikk for forsikringsbransjen.
Noe av det mest forstemmende i regjeringens tilnærming til «sykefraværsproblemet», er at de totalt overser betydningen av forebyggende arbeid. De virker mer opptatt av tiltak for å få folk raskere tilbake i jobb ved sykdom, enn å hindre at de blir syke av jobben.
Tilsvarende kalte Aftenpostens redaktør det et problem at tiltakene som en del fra fagbevegelse og arbeidsmedisinske fagmiljøer trekker fram for å redusere sykefraværet, «stort sett er ting som skal gjøre arbeidslivet mindre belastende og forhindre at folk blir syke».
Forebyggende arbeid er nettopp det å prioritere tiltak mot årsakene til at fraværet oppstår. Opp mot tredve prosent av sykefraværet er arbeidsrelatert, og noe vi kunne gjort noe med på arbeidsplassen. Å omtale forebyggende arbeid som et problem, er noe av det sykeste jeg har hørt i sykelønnsdebatten til nå (og jeg har hørt mye).
Å prioritere tiltak for å pushe sykmeldte arbeidstakere raskt tilbake på jobb uansett årsak, blir som å ha en bil som har dårlige bremser, og som hver gang den kræsjer, får rettet opp karosseriskadene og ny lakk, men blir sendt ut igjen på veien med de samme dårlige bremsene med nye kræsjer som følge.
Det blir god butikk for verkstedsbransjen, men dårlig butikk for forsikringsbransjen, så de vil sikkert innføre høyere egenandeler, sånn som mange slår et slag for i sykelønnsdebatten.
Jeg har ikke tall på alle de festtalene om viktigheten av forebyggende arbeid jeg har hørt fra politikere og arbeidsgivere gjennom over førti år i arbeidsmedisinsk virke. Når festen er over, begynner alt gnålet om «arbeidslinja» som gjenklang fra det tidligere utsagnet om «å stå opp om morran».
Regjering og mange politikere vil skjerpe aktivitetsplikten, og gi folk som blir sykmeldt dårlig samvittighet for å bli borte fra jobb, siden belastningen på de som må «ta smellen» når kolleger er borte, blir stor. De har visst ikke skjønt at det å øke grunnbemanningen i barnehager og helse- og omsorgssektoren og en del andre personellkrevende bransjer, betyr at det tas høyde for å ha tilstrekkelig bemanning selv om noen blir borte. Hvis ikke, øker risikoen for flere sykmeldinger for de som ikke har tilstrekkelig grunnbemanning, men det er altså et forebyggende tiltak, som ifølge noen er et problem.
Det er rart med det, når en stortingspolitiker blir tatt med buksene nede og blir sykmeldt, da kalles det inn en vararepresentant, uten at jeg noen gang har hørt om at det er en kostnad vi ikke har råd til i vårt velferdssamfunn. Da burde vi også slippe en sykefraværsdebatt hvor politikere uimotsagt går til angrep på de velferdsordningene som arbeiderbevegelsen har kjempet fram, og som vi hadde råd til å innføre da Norges rikdom var langt fra den vi har i dag.
Hvis de som leser dette trenger en grundigere gjennomgang av hvilke tiltak som hjelper for å redusere sykefraværet uten å røre ordningen med full sykelønn for ansatte, og som ikke er redigert av First House eller Arbeiderpartiets støtteapparat, så stiller jeg gjerne opp.
Annonse
Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.