– Nå har jeg lyst til å fortsette å leve her
Det tok Maria over en mannsalder før hun fikk diagnosen som skulle snu om på livet hennes.
Publisert
Sist oppdatert
Maria Oshaug (43) sitter i leiligheten sin i Bergen. Utenfor utgjør hvite trehus og røde hustak en klar kontrast til mørke, bladløse trær som klatrer oppover fjellsidene utenfor vestlandshovedstaden.
Smilet hennes er av typen som lyser opp hele ansiktet, og til tross for den energiske fremtoningen hennes kommer ordene ut myke og lave. Kløyvde infinitiv, palatalisering og bortfallet av ordenes siste vokaler vitner om at livet startet i Trøndelag.
Maria har flyttet mye, men da hun flyttet til Bergen i 2019 klarte hun endelig å slå seg til ro.
– Jeg forelsket meg i fjellene og den fine naturen. Jeg skal ikke flytte mer. Her har jeg ro i hodet, sier Maria til ABC Nyheter.
Hun har følt at hun har vært for mye til folk.
– Men her i Bergen føler jeg det går greit hvis det er litt mye. Folk tåler litt på Vestlandet, rett og slett, sier hun og ler.
For nøyaktig to år siden, i januar 2024, fikk Maria ADHD-diagnosen.
Det snudde opp ned på livet hennes.
Eneste på skolen med sekser i gym
Maria vokste opp i en søskenflokk på seks, og mener selv det var synlig utad allerede da, at hun hadde ADHD.
– Ja, absolutt. Da jeg var liten var jeg misjonærbarn i Afrika, og ble det mye klatring i trær og å slenge seg fra grein til grein. Etterhvert som vi flyttet hjem igjen til Norge, var jeg mye i aktivitet eller arbeidet for å få ut energi.
Maria begynte blant annet å jobbe da hun var 14 år.
– Da jobbet jeg på gård som avløser. Jeg gjorde alt fra å melke kyr og stable ved til å male hus.
Men det var ikke like lett på skolen.
– Jeg klarte ikke teoretiske ting, men jeg var den eneste av 60 elever som hadde sekser i gym.
– Maria, du har jo ADHD akkurat som oss
Som 24-åring jobbet Maria som frivillig med narkomane i Oslo. Der var det mange som kjente seg igjen energien hennes.
– De sa, «Maria, du har jo ADHD akkurat som oss». Jeg bortforklarte og benektet det.
I ettertid har dette fått henne til å tenke på retningen livet har hatt.
– At jeg er dritheldig som ikke har havnet på kjøret for eksempel.
Les også: – Det er på en måte ikke et verdig liv.
Super-Maria
Maria sin «rus» ble treningen.
Før arbeidsdagen begynte måtte Maria trene for å klare å konsentrere seg på jobb. Gjorde hun ikke det, fant hun ikke roen, og kunne få «heftig» hjertebank.
Det er ikke lenge siden Maria ringte en tidligere bilmekaniker-kollega, og fortalte ham om diagnosen.
– Han var ikke overrasket, og lo godt. Han mimret tilbake i tid til øyeblikk hvor det virkelig var tydelig at jeg hadde diagnosen.
– Jeg kunne ta to–tre servicer på tiden det tok andre å ta én. Så når det er mye å gjøre på jobben, så er det veldig positivt med ADHD, sier hun og ler.
Klippekort på legevakten
Da Maria var 29 ble hun utbrent.
– Da fikk jeg en skikkelig knekk og var sykemeldt i ti måneder. Jeg hadde mistet følelsen i høyre arm. De trodde kanskje det var hjertet, men det viste seg å være stress.
Maria har hatt flere møter med legen.
– Det er synd når det ikke undersøkes når man til stadighet er på legevakten med skader, slik som jeg var for eksempel. På grunn av dårlig impulskontroll skadet jeg meg mye og jeg hadde nesten klippekort på legevakten, men nå har jeg ikke vært der på nesten to år.
Fant ikke roen
Før Maria fikk diagnosen gikk livet mye opp og ned. Hun var mye deprimert og hun slet med å finne roen.
– Jeg har som nevnt flytta en del ganger, men jeg sleit også med konsentrasjonen på jobben og følte at det måtte skje noe hele tiden.
Maria likte ikke sitt eget selskap.
– Det var så mye tankekjør, og jeg sov med ørepropper hver natt for å slippe dem.
Det verste med å være alene var å måtte forholde seg til tankene, som stort sett var negative.
– Hvis jeg for eksempel knuste et glass, falt eller gjorde ting feil så begynte de negative og bebreidende tankerekkene mot meg selv: «åh, Maria, hvorfor gjorde du dette?» eller tanker om hvor dum feilen var.
Diagnosen
Første gangen Maria forespurte utredning bodde hun i Drammen.
– De sa at jeg nok hadde ADHD da jeg var barn, men at det hadde jeg vokst fra. Jeg tror ikke man kan vokse fra ADHD og jeg gikk derfor til legen igjen. Denne gangen i Bergen. Her fikk jeg beskjed om at siden jeg hadde jobb fikk jeg ikke utredning der heller.
Ikke gi opp, uansett alder. Ta en utredning om du føler at noe ikke stemmer. Det er håp og mulig å få det bedre.
Maria fikk tips om å prøve privat utredning.
– Da måtte jeg betale 25.000 kroner selv, men det var verdt hver eneste krone.
Utredningen foregikk hos en behandler som hadde jobbet med ADHD i flere tiår, og tok tre måneder.
Maria har ADHD kombinert type.
Dette er typen flest får.
Det betyr at hun er både uoppmerksom, impulsiv og hyperaktiv.
Oppdages senere hos kvinner
Fredrik Farstad, spesialist i klinisk nevropsykologi hos Nevropsykologisk.no, forklarer hvorfor han tror ADHD diagnosen oppdages senere hos kvinner.
– På generelt grunnlag så oppdages det ofte senere enn hos menn fordi symptomuttrykket i mindre grad er preget av tydelig ytre hyperaktivitet. Hos mange jenter og kvinner kommer vanskene heller til uttrykk gjennom indre uro, konsentrasjonsvansker, mental trettbarhet og emosjonell overbelastning. Dette er forhold som i mindre grad vekker oppmerksomhet i barndommen, og som derfor lettere kan bli oversett.
Nevropsykologens erfaring sier også at mange kvinner har relativt gode språklige evneressurser og sosial kompetanse, og at dette også kan spille inn.
– Særlig kvinner med personlighetskarakteristika preget av høy grad av samvittighetsfull og pliktoppfyllende fungering kan over tid kompensere betydelig for underliggende vansker, hvilket gjør det mulig å opprettholde fungering i strukturerte rammer som skole og arbeid.
Han forteller at slike kompensatoriske strategier imidlertid kan bidra til økt indre stressbelastning og utmattelse over tid, samtidig som problematikken maskeres i mange år.
– Symptomene kan også ofte bli forstått og behandlet som angst, depresjon, stressreaksjoner eller personlighetstrekk, fremfor som uttrykk for en underliggende nevroutviklingsforstyrrelse, hvilket bidrar til ytterligere forsinkelse i diagnostikk, selv om dette er sekundært til den underliggende ADHD-symptomatologien.
Les også: – Skal jeg ikke se barna vokse opp?
Snillere med seg selv
Hva tenkte og følte du når du faktisk fikk diagnosen?
– Jeg ble lettet fordi noen trodde på meg.
Maria forteller at hun kjente forskjell allerede første dagen hun begynte med medisinering. Hun kjente det på alt fra at hun nå holdt seg rolig i vanligvis stressende episoder på jobben, til kroppslige endringer og tankekjør.
– Tidligere har jeg stammet, men det gjør jeg ikke lengre. Også liker jeg endelig å være i mitt eget selskap, sier trønderen fornøyd.
Maria er snillere med seg selv.
– Hvis jeg knuser ting eller gjør noe feil, så slakter jeg ikke lenger meg selv. Jeg klarer heller å tenke at jeg ikke kan noe for det, og at jeg kan prøve å gjøre det bedre neste gang. Jeg er også bedre på å gi meg selv ros eller gode tanker.
Maria forteller også stolt at hun snart er ferdig med å lese sin første bok.
Medisinering
Selv om medisineringen har vært positiv, har det vært en prosess å finne riktig type.
– Det har tatt nesten ett og et halvt år, før jeg har fått den riktige. På første medisinen jeg prøvde, fikk jeg en litt flat personlighet og det første halve året ville jeg ikke møte folk, men så fikk jeg endra til en annen type, og da ble jeg mer sosial og føler meg mye bedre.
Livet skal være godt å leve, ikke fylt med angst og depresjon.
Bivirkningene fikk hun også kjenne på.
– I begynnelsen fikk jeg hjerteklapp og hjertet dunka som fy. Da tenkte jeg «nei, jeg skal ikke ha noen tabletter», men så fikk jeg råd fra en venninne som sa at kroppen må venne seg til medisinene. Og det var helt riktig.
– Jeg gleder meg til å våkne om morgenen og til å ta tabletten for å få ro i hodet.
Nå hører søsteren forskjell bare ved å snakke med Maria i telefonen.
– Hun hører den roen jeg har nå. Jeg skynder meg ikke med å snakke ferdig.
Diagnosen har snudd opp ned på livet til Maria.
– Jeg har fått tilbake livsgnisten.
– Nå har jeg lyst å fortsette å leve her.
Kvinner utvikler sekundære psykiske plager
Farstads erfaring viser at mange kvinner utvikler sekundære psykiske plager som følge av langvarig overbelastning, gjentatte mestringsbrudd og høye krav til seg selv.
– Disse plagene blir da ofte det primære behandlingsfokuset.
– Først når kravene øker i voksen alder, for eksempel ved overgang til høyere utdanning og man ikke har strukturen i hjemmesituasjonen fra foreldrene, samt ved overgang til arbeidsliv, endring av jobbsituasjon eller i forbindelse med familieansvar, sees ofte et tydelig funksjonsfall som aktualiserer ADHD-utredning.
Han forteller at det også har blitt en økende oppmerksomhet rundt at hormonelle faktorer kan påvirke symptomintensitet og fungering, særlig i pubertet og overgangsalder.
– Dessverre er det ofte slik at sen diagnostisering ofte innebærer langvarig uforstått funksjonssvikt, men erfaring viser at korrekt utredning og behandling likevel kan gi betydelig bedring i daglig fungering, livskvalitet og ervervsmessig tilknytning.
Han mener dette også kan bidra til å redusere sårbarhet for utvikling av utmattelsesproblematikk, stressrelaterte plager og sekundære psykiske helseplager som blant annet angst og depresjon.
