Hva gjør du når du er trebarnsmor og blir alvorlig syk?

De to eldste barna sitter og spiller i stua når de hører moren sin. Hun hylgråter fra soverommet. 

Forskrekket kommer de inn og spør hva som skjer.

Foreldrene rekker ikke å prosessere beskjeden de har fått før de må fortelle barna om det. 

«Skal jeg ikke se barna vokse opp?»

ABC Nyheter møter trebarnsmoren Mona Halvorsen (37) hjemme på Høvik, rett utenfor Oslo.

Niåringen har akkurat ringt for å spørre om hun kan være med en venninne hjem etter skolen. Syvåringen er på skolen og toåringen er i barnehagen. Geir, samboeren og faren til døtrene hennes, er på jobb.

I dag kan hun hente barna selv når de er ferdige. Det har hun gledet seg til. 

– Det var det jeg savnet når jeg var syk – det hverdagshamsterhjulet, sier Mona.

I januar 2024 fikk hun beskjed om at hun har myelomatose, også kjent som benmargskreft. I oktober samme år var hun kreftfri. 

Det er hun per definisjon fremdeles. Men det finnes ingen kur for krefttypen hun har hatt. Det er som hun har sagt til barna sine: «klumpen (svulsten) sover». Den er ikke vekk.

Om hun har sagt det «riktige», vet hun ikke.

For hvordan formulerer du egentlig til barna dine at du er alvorlig syk? 

Hvordan håndterer du morsrollen når du må sove på sykehuset over lengre perioder, når immunforsvaret er så dårlig at du ikke bør være rundt barn, og når du har for lite energi til å bære babyen din?

Hvordan håndterer du tanken på at du kanskje ikke får se barna dine vokse opp?

Mona er ved godt mot. Hun smiler fra øret til øret gjennom nesten hele intervjuet. Humøret faller litt når vi snakker om usikkerheten ved fremtiden, men hun plukker seg raskt opp igjen. 

At hun har klart det, skyldes barna, mener hun.

Når du blir alvorlig syk som mor, følger det med en stor ekstra psykisk belastning, men også et ekstra gir til å holde seg gående, forklarer hun.

Trebarnsmoren tar oss gjennom hvordan hun og Geir har håndtert det å få en alvorlig kreftdiagnose med tre barn i alderen null til syv år.

Professor og senterleder ved Senter for krisepsykologi, May Aasebø Hauken, gir råd til andre som står i samme situasjon.

Les også: Evy-Ann begynte å miste håret da hun var 13 år: – Jeg har sagt nei til mye jeg egentlig vil være med på

«En klump i ryggen»

Det er juli 2023. Mona har akkurat fått sitt tredje barn. Hun har gledet seg lenge til denne perioden. Hun skal gå på kafeer og lange trilleturer – virkelig nyte den siste mammapermen.

Men noen måneder etter fødselen begynner hun å kjenne smerter i ryggen. På kvelden må hun sette seg ned i sofaen, og hun tar en del Paracet. 

Det er nok svangerskapssmerter, tenker hun.

Innen oktober har hun begynt å gå med krykker. Smertene er vesentlig verre, og hun kjenner stråling nedover i beinet. 

Mona drar til legen. De beroliger henne med at det mest sannsynlig bare er isjias.

Det er først to måneder senere at de tar bilder av bekkenet og finner en svulst på størrelse med en tennisball. Om den er ondartet eller ikke, vet de ikke ennå.

Til døtrene på fire og syv år forklarer Mona at legene har funnet en klump i ryggen, og at det er derfor hun har hatt vondt. 

Hvis hun gråter, er det stort sett alene i badekaret. Siden alt er så usikkert ennå, vil hun ikke skremme barna. Dessuten kommer det sikkert til å gå fint, tenker trebarnsmoren. Svulsten er nok ikke ondartet, og i verste fall kan den sikkert opereres ut, overbeviser hun seg selv om. 

Derfor blir heller ikke barna bekymret.

Les også: Store prisforskjeller: Her er varene tre ganger så dyre

– Hylgråt i telefonen

Hele romjulen venter dem. Så, 2. januar, ringer telefonen. 

Mens familien er samlet i stua, går hun inn på soverommet. Geir følger raskt etter. Han skjønner at denne er fra Radiumhospitalet.

Beskjeden fra legen på telefonen var verre enn alternativene hun hadde forespeilet seg. Svulsten er ondartet, og den stammer fra beinmargen, får hun beskjed om.

– Da sluknet det helt for meg. Jeg hylgråt i telefonen, minnes hun. 

Barna kommer forvirret inn på soverommet.

– Vi måtte ta det med en gang, og var veldig ærlige. «Mamma har kreft og må på behandling. Vi vet ikke noe mer, men dette skal gå bra», sa pappaen deres. Jeg klarte ingenting akkurat da, forteller Mona.

Noen år tidligere gikk farmoren til jentene bort av kreft. Det husker den eldste dattera godt. Dødsfallet er det eneste hun forbinder med ordet kreft. Alderen gjør det vanskelig å forstå, men hun tar det tungt.

Foreldrene synes det er vanskelig å vite hvordan de skal ordlegge seg overfor barna i tiden etter, for de vet ikke selv hvordan ting kommer til å gå.

– Når jeg fikk vite at det ikke er en kur....

Mona trekker pusten før hun fortsetter:

– Det var vanskelig.

Skal jeg ikke se barna vokse opp? Skal jeg ikke bli bestemor? 

Tankene er mange og tunge – både da og nå.

Mona opplever at hun får mye hjelp av helsevesenet til å håndtere morsrollen oppi det hele. De gir henne blant annet en barnebok om cellegift.

– Nå skal legene få klumpen med kreft til å sove, sa jeg. Det fikk dem til å forstå. Det er det jeg sier ennå. Klumpen sover, og det skal den fortsette å gjøre, forteller Mona.

– Det må jeg leve på

Da behandlingsløpet startet i mars, var Mona mye på sykehuset. Der hjalp sykehuset til med å underholde og prate med barna.

Når hun var hjemme var energien gjerne lav, og hun kastet opp mye. Store deler av perioden bodde derfor moren hennes nærmest hos dem for å hjelpe til.

Geir var «helt fantastisk», og gjorde det meste for barna. Kommunen kom på besøk for å avlaste, mens skolen hjalp den eldste datteren gjennom samtaler. 

– Jeg fikk masse hjelp, og kunne sikkert fått enda mer hjelp om jeg trengte. Det viktigste for oss var at hverdagen til barna skulle være så vanlig som mulig, forteller Mona.

Helsevesenet hjalp også til med innspill på hvordan de kunne snakke med døtrene om sykdommen.

– Vi var enige fra start om å være ærlige. Har de spurt, har vi svart. Men selvfølgelig snakker vi forsiktig. Jeg vil ikke skremme dem, for jeg tror alle kan kjenne seg igjen at frykt er det verste. 

Døtrene vet at moren er på jevnlige sjekker for å passe på at «klumpen sover». Ellers prater de lite om sykdommen i dag.

– Det er jo ikke kreftceller i kroppen min nå. Nå er jeg frisk, og det må jeg leve på. 

Professor: Slik snakker du med barna om alvorlig sykdom

May Aasebø Hauken er senterleder ved Senter for krisepsykologi, og jobber som professor i helsefremming og helsepsykologi.

Hun forklarer at barn tåler sannhet bedre enn taushet, og at forskning viser at manglende informasjon skaper mer frykt.

– Barn trenger ærlige, varme og alderstilpassede forklaringer. Når voksne prøver å skåne barn ved å tie, blir de ofte mer redde, forteller hun. 

Erfaring og forskning viser at mange foreldre vil beskytte barna sine gjennom å holde tilbake informasjon, men selv ganske små barn skjønner raskt når det skjer noe i familien og de blir holdt utenfor, forklarer professoren.

 – Mangel på informasjon og inkludering kan derfor ha stikk motsatt virkning enn foreldres intensjon, nemlig å skape usikkerhet og utrygghet. 

Foreldre må også tenke på at barnet både kan snappe opp samtaler mellom foreldrene og hva de snakker om i telefonen. Dessuten kan de få bruddstykker av informasjon fra voksen og barn i nærmiljøet før de selv får informasjon, noe som kan skape stor mistillit, påpeker Hauken.

– Informasjon må derfor være en gradvis og gjentagende prosess med utgangspunkt i dagens situasjon og en forsikring om at de skal få informasjon når det skjer en ny utvikling. 

Dersom risikoen for at en forelder kan dø er reell, bør man si det – gradvis og trygt, forklarer senterlederen.

– Sannhet gir trygghet, taushet skaper uforutsigbarhet. 

Les også: «Alle» vil til Lappland i Finland – hvorfor ikke Nord-Norge?

Involvering i behandlingsløp

Barn bør involveres i behandlingsforløp og få vite hva som skjer med de syke foreldrene, forklarer Hauken.

De bør også få forklaring på hvorfor mor eller far må være på sykehus, hvordan behandlingen virker og konsekvensene av denne, for eksempel hårtap og slapphet, legger hun til.

– Det anbefales at barn også får komme på besøk på sykehus, men at de forberedes på hva som møter dem – siden barnas fantasi kan være verre enn virkeligheten. 

– Dette handler også om at barnet opplever seg inkludert som en viktig del av familien. 

Alle avdelinger på et sykehus er pålagt å ha et fokus på barn som pårørende. De vil også kunne hjelpe foreldre til å kunne forberede barna på sykehusbesøk og hva de kan si.

Ifølge senterlederen er det i en situasjon med alvorlig sykdom viktig at foreldrene tenker på følgende:

• Informere og involvere barna som en gjentagende prosess ettersom sykdommen utvikler seg eller nye ting skjer.
• Barn må slippe skyld og ansvar.
• Normalitet er beskyttende – men de trenger også å få ærlig informasjon om det som skjer og uttrykke følelser ut fra sitt aldersnivå.
• Opprettholdelse av daglige rutiner i størst mulig grad er med på å skape trygge rammer.
• Foreldre ber om konkrete råd, støtte og hjelp til oppfølging, informasjon, og kommunikasjon fra helsepersonell både på sykehus og i kommunen.

Les også: «Skrekkelig stor» andel unge kvinner opplever trakkassering i Forsvaret

Betydning av alder

Hvilke behov barn har avhenger av alder, utviklingsnivå og tidligere erfaringer, påpeker Hauken.

– En mest mulig normal hverdag med venner og aktiviteter er ikke luksus, men livsviktig for barn i krise.

Så hvordan tilpasser du behovene?

Små barn:

– Små barn reagerer mest på endringer i daglige rutiner, og endringer knyttet til for eksempel hvordan mor eller far oppfører seg, om den syke forelderen er mye innlagt på sykehus, store endringer i utseende og lignende, forteller professoren.

Får ønsket sitt oppfylt

nyheter

Mindre barn har derfor behov for mest mulig stabilitet og opprettholdelse av daglige rutiner, som for eksempel å gå i barnehagen. 

– De har også behov for konkret informasjon med konkrete og enkle setninger ut fra sitt aldersnivå.

Barn i skolealder:

Barn i skolealder forstår mer og trenger mer inngående forklaringer og informasjon som også gir rom for spørsmål, forklarer Hauken. 

– Barnepsykologen Magne Raundalen sa alltid at «det et barn er modent for å spørre om, er det også modent å få svar på», forteller hun, og legger til:

– Barnet må også kunne stole på at det foreldrene sier er sant. I denne alderen er det mange barn som kan lure på om de er skyld i foreldrenes sykdom – såkalt magisk tenkning – så dette er det viktig å adressere.

Ungdom:

Ungdom har behov for ærlig informasjon og oppfølging av foreldrene.

I tillegg til å kjenne på mye av det samme som de yngre barna, har ungdom ofte stor empati med foreldre og holder ofte tilbake egne tanker, følelser og behov fordi de ikke vil belaste disse ytterligere, forklarer Hauken.

– I tillegg til å være bekymret for både den syke og friske forelderen, er mange av disse ungdommene ofte bekymret for seg selv og egen framtid. 

Mange ungdommer tar over mye ansvar og voksenoppgaver som å lage mat, passe mindre søsken, handle og vaske hus. Derfor er det viktig at foreldre er oppmerksom på at de ikke blir overbelastet av oppgaver, men at de også får være ungdommer med egne aktiviteter, forklarer professoren.