– Det er på en måte ikke et verdig liv

– Ting hadde vært ganske annerledes om jeg visste det før, tror nordlendingen, som selv fikk ADHD-diagnosen da hun var 31. 

Hun mener det er viktig at temaet blir belyst, fordi hun tror det er mange som kan kjenne på at de ikke helt vet hva som er «galt» med dem.

– I tillegg er det nok enda veldig mye stigma rundt hvordan en ADHD-diagnose skal se ut. 

Kjente seg ikke igjen i symptomene

– Da jeg var liten, fikk jeg veldig ofte beskjed om å roe meg ned, vente, roe tempoet og å ikke ha hodet i skyene hele tiden. 

Dette tolket Tina som at hun måtte være mindre. 

– Det gjorde at jeg etter hvert ble mer stille, mer tilbaketrukket, og tilpasset meg det jeg trodde var forventet av meg. 

Hun forteller at hun følte at den hun egentlig ønsket å være, havnet i konflikt med det å ikke skape uro eller å være vanskelig for andre.

– Helt siden jeg først hørte om det på ungdomskolen, hadde jeg mistenkt at jeg hadde ADD. 

Hun ble fortalt at har man ADD klarer man ikke å få gode karakterer på skolen, beholde en jobb eller å ha stabile, sosiale relasjoner. 

– Og det var noe jeg syntes hørtes veldig ekstremt ut. I tillegg var det ikke noe jeg kjente meg igjen i. Jeg har jo alltid vært veldig flink pike, opptatt av å prestere og å ha ting på stell. Så det la jeg fra meg. 

Kompenserte

– Utad så har det ikke vært så synlig at jeg har hatt ADHD. Men med den kunnskapen jeg har nå, om hvordan ADHD gjerne ser ut hos jenter, ser jeg tydelig at jeg hadde det. 

Tina var veldig opptatt av at andre ikke skulle merke at noe var annerledes.

Hun prøvde alltid å komme tidsnok, men slet ofte med tidsblindhet og opplevde at hun enten kom akkurat i tide eller litt for sent, uavhengig av hvor god tid hun hadde.

Hun prøvde også å kompensere ved å sette på ekstra mange alarmer, skrive lister og å lage seg mest mulig systemer for å passe inn.

For at mitt surr ikke skulle merkes av noen andre. Sånn har jeg holdt på helt siden barneskolen.

Hun sier at når lærere, voksne og helsepersonell ikke vet at ADHD hos en åtte år gammel gutt og åtte år gammel jente kan se helt forskjellig ut, blir det vanskelig.

Pandemien fikk henne til å forstå at noe var annerledes

– Jeg har alltid hatt veldig høyt tempo i livet mitt, men under covid ble jeg brått tvunget til å roe ned. Det merket jeg at jeg ikke er i stand til.

– Det kokte oppi hodet mitt, og jeg hadde så mye mental energi som jeg ikke klarte å få ut. 

Det preget henne å ikke kunne ha kunder i salongen, reise med venner eller å dra på byen flere ganger i måneden.

For høytfungerende til å få en diagnose

Det var da Tina begynte prosessen med å få en utredning.

Svestad dro til fastlegen og ramset opp symptomene sine. Han var enig i at mye stemte overens med en ADHD-diagnose og henviste henne til DPS. 

– Jeg var der vel bare i en time før de konkluderte med at jeg mest sannsynlig hadde ADHD uoppmerksom-type, men at jeg var for høytfungerende til at de kunne bruke ressurser på å utrede meg.

– Jeg fikk inntrykk av at jeg enten måtte ta det privat, eller at situasjonen måtte bli betydelig mer alvorlig før de kunne prioritere videre utredning.

Under utredningen spurte DPS spørsmål som:

Har du en jobb?

Har du selvmordstanker?

Er du deprimert? Har du spillegjeld? Har du et alkoholproblem? Har du kontakt med venner og familie?

– Litt ekstreme ting som jeg ikke kunne si at stemte for meg, for mitt kjør var jo stort sett mentalt. Derfor måtte jeg gå for privat utredning.

Resultatet var en ADHD-diagnose og medisinutprøving. 

For Tina var det en lettelse. 

– Jeg skal ikke si at man føler at man ikke blir trodd, men man føler at ikke alle ser alvorlighetsgraden i det. Det er ikke synlig utad hvor slitsomt det er å gå udiagnostisert.

Bare et problem for seg selv

Tina tror det er flere grunner til at hun og andre kvinner får diagnosen senere.

– Det er fordi jeg ikke har vært et problem for noen andre enn meg selv.

– For det første sitter ADHD-en hos kvinner i større grad mentalt enn fysisk. For det andre så er de aller fleste kvinner veldig opptatt av å ikke være til bry for andre. Og så lenge du ikke er et problem for andre, så blir det ikke plukket opp, og det blir gjerne bare avfeid som depresjon, stress eller angst.

Symptomene

Tina har ADHD-uoppmerksom type. Hun forklarer at det i stor grad sitter mentalt i form av at hun sliter med å få hjernen til å gjøre det hun har lyst til at den skal gjøre.

– For eksempel så er jo ADHD-paralyse noe veldig mange med ADHD kan kjenne seg igjen i. Man kan ha veldig lyst til å få gjort en oppgave, men så får man det ikke til. 

Tina har hatt problemer med at hun ofte starter på oppgaver, også fortsetter hun så lenge hun føler på motivasjon, men så fort hun ikke får glede av å gjøre oppgaven lenger, så glemmer hva hun egentlig drev på med. 

– Da blir det mange ting som kun blir gjort halvveis, og ikke helt landes fordi motivasjonen forsvinner lenge før oppgaven er ferdig. Det igjen, fører til at man føler seg lat og ubrukelig og det går utover selvbildet.

Dette har medisinene hjulpet med.

– Jeg har mindre problemer med den typen paralyse og jeg klarer å fullføre flere ting jeg starter på.

Bedre på å gi seg selv litt slack

Å forstå seg selv, begynne med medisinutprøving og å finne flere mentale verktøy hun kunne tilpasse til livet sitt, var blant tingene Tina satte mest pris på med å få diagnosen.

– Jeg vet at jeg hater å vaske gulv eller bad for eksempel, og dette er ting som koster meg veldig mye energi rent mentalt. 

Derfor var første Tina gjorde da hun fikk diagnosen, å ansette vaskehjelp for å vaske gulv og bad annenhver uke. Og i stedet for å bruke unødvendig tid og energi på ukesmenyer, bestilte hun heller matkasser hjem. 

– Da klarte jeg endelig å ta litt grep for å tilpasse livet mitt og det at jeg har en hjerne som fungerer litt annerledes. Uten å kjenne på skam.

Nå bruker ikke Tina medisinene hele tiden lenger. Hun føler hun har blitt mer kjent med hvordan hodet fungerer og tillater seg selv å hvile. 

– Jeg klarer å koble av, og gir meg selv litt mer slack. Nå har jeg ikke lenger samme problemer som jeg har hatt tidligere i form av stress eller angst. 

I perioder hvor hun er inspirert kan hun jobbe 20 timer i døgnet uten problem.  

– Problemet er jo det at selv om jeg mentalt klarer å jobbe såpass mye og koser meg med det, så blir kroppen sliten.

– Jeg ble utbrent et par ganger og sykemeldt med depresjon. De tingene har jeg mye mer kontroll på og klarer å regulere i større grad nå. 

Feil vei å gå

– Mange får depresjon, lavt selvbilde, impostersyndrom, ting som rett og slett går på helsa løs. Dette er ting det ikke bare er kjipt å føle på, men det gjør ting med kroppen vår også. 

Hun mener man ofte ender opp med å behandle i feil ende, og sikter til tilfeller hvor man behandles for angst og depresjon i stedet for å få ADHD-diagnosen.

– Jeg mener jo at det er litt feil vei å gå. Fordi depresjon er ikke nødvendigvis hovedgreien. Depresjon er kanskje bare et symptom på en ubehandlet ADHD.

Tina sliter med migrene og fikk påvist fibromyalgi i fjor. Hun tror selv at hun kunne sluppet unna noen av sine fysiske plager om det ble oppdaget tidligere. 

– Hvis jeg hadde hatt en diagnose og blitt mer kjent med min egen psyke og kropp tidligere, så hadde jeg kanskje ikke endt opp med en fibromyalgi-diagnose, kronisk migrene og mye smerter. 

Flere i samme båt

Tina jobber daglig med sosiale medier og snakker med andre kvinner i lignende situasjoner. 

– I stor grad har vi veldig mye av det samme vi sliter med i form av at vi lider av flink pike-syndrom og alltid vil prestere.

Vi passer også på at alle rundt oss har det kjempebra, men bruker veldig lite tid og energi på oss selv, eller at vi selv har det bra.

– Derfor er det veldig viktig å snakke om det.

Fordi om man tror at ADHD handler om at man går rundt med litt tankekjør, så er jo det en bagatellisering av et mye mer komplekst og omfattende problem.

Tina mener det er viktig å få hjelp, og sier det er viktig å huske på at diagnosen ikke er noe som blir bedre med alderen eller som går over av seg selv.

– Det er viktig at vi tar symptomene våre seriøst. 

Livet ville vært annerledes

Tina tror ting kunne vært annerledes om hun hadde fått diagnosen tidligere.

– Da tror jeg jo at jeg kanskje hadde tatt en høyere utdannelse.

– Jeg endte opp med å ta yrkesfag og fagbrev. Så fikk jeg meg fast jobb i Forsvaret og ble værende der fordi jeg tenkte at det var lite vits å begynne på høyskole eller universitet. Det var jeg sikker på at jeg ikke hadde disiplin eller motivasjon nok til å klare.

Hun tror også hun hadde tatt litt andre valg i livet. 

– Litt mindre impulsive og dopaminstyrte. For det er jo litt klassisk ADHD, at man har en tendens til å bare hoppe i ting med hodet først, også tar man heller konsekvensene etterpå. Og det er jo morsomt, men innimellom så er det greit å bremse litt opp og vurdere det logisk først.

Ville ikke vært foruten

Nå jobber Tina som gründer i skjønnhetsbransjen og med sosiale medier. Hun ville ikke vært foruten diagnosen. 

– Nei, aldri. Jeg er veldig glad i ADHD-en min.

Det har vært en reise å akseptere den, og jeg har også kjent på sorg ved mangelen på høyere utdanning eller det at jeg ikke har levd et A4-liv.

Men alt hun har oppnådd – jobb, hus, relasjoner – tror hun ikke hadde ikke vært mulig uten ADHD.

Jeg har et ekstra gir, mindre frykt, mer kreativitet og større arbeidskapasitet enn mange andre.

Og når du aksepterer at du ikke er «vanlig», men annerledes, kan det bli en enorm styrke.

Hun mener problemet med ADHD ofte ikke er energien, men mangelen på gode kanaler for den. 

– Da kan man ende opp med en dopaminjakt uten mål, og utløp i form av ting som shopping, overspising, gambling eller rus. Ting som gir noe der og da, men ikke noe tilbake på sikt.

– Når energien får et meningsfullt uttrykk, kan ADHD være utrolig positivt. 

Kunne hun gått tilbake i tid ville hun fortalt den lille jenta at hun burde sette pris på «annerledeshetene» sine.

– Det jeg har skjønt, er at det var ikke noe galt med meg eller fantasien min. Jeg var jo helt super.

Jeg var kreativ og inkluderende, fant på masse morsomme ting. Jeg var ikke redd.

Jeg var en bra syvåring.

Jenter bærer tyngden av problemene sine selv

Jenter med ADHD blir ofte oversett fordi symptomene deres ikke forstyrrer andre. Det mener Liv Bjørnhaug Johansen, sykepleier og seniorrådgiver innen kvinnehelse hos Sanitetskvinnene.

– Det ene er at veldig mye av forskningen på ADHD er gjort på menn. – Og det andre er at jenter som har ADHD, ikke lager så mange problemer for andre.

Gutter utredes ofte tidlig fordi de forstyrrer i barnehagen eller klasserommet. Jenter, derimot, skjuler uroen – og bærer problemene selv.

Sen utredning gir større psykisk belastning

Ifølge Johansen blir gutter ofte henvist til utredning i barneskolealder med mistanke om ADHD, mens jenter kommer langt senere – gjerne i ungdomsårene eller videregående. Men da er det ofte andre problemer som fører dem til dit:

– Skolevegring, spiseforstyrrelser eller selvskading. Så finner man ut at de har ADHD i løpet av den utredningen, men sekundærproblematikken har de gjerne utviklet fordi de har gått udiagnostisert så lenge.

Hun påpeker at uten diagnose får de heller ikke hjelpen de trenger, og prøver å leve opp til forventninger som ikke passer for dem.

ADHD handler om mer enn konsentrasjon

Mange forbinder ADHD med konsentrasjonsvansker, men Johansen understreker at det handler vel så mye om evnen til å gjennomføre oppgaver:

– Det handler like mye om det man kaller eksekutive funksjoner. Altså det å klare å gjennomføre en oppgave.

Motivasjon spiller en nøkkelrolle, og mange kan prestere godt i fag de liker – og fullstendig falle gjennom i andre. Dette kan føre til at de fremstår som late eller umotiverte.

Ny diagnosemanual fanger opp flere kvinner

Endringer i hvordan ADHD diagnostiseres har hatt stor betydning, ifølge Johansen. 

– Frem til ganske nylig brukte man en diagnosemanual som hadde hyperaktivitet som krav. Nå bruker vi en amerikansk diagnosemanual som heter DSM-5, som ikke har det som krav.

Det har ført til en økning i ADHD-diagnoser blant kvinner – og bedre treff på symptombildet deres.

Forebygging viktigere enn bekymring for overdiagnostisering

Andre punkt Johansen nevner, er tendensen vi har til å ikke tenke forebyggende. Hun mener helsevesenet må bli bedre på å fange opp jenter før krisen er et faktum.

– Vi venter med å utrede til det er en krise. Og det rammer særlig jentene mest.  Det er mye farligere å gå udiagnostisert med ADHD. Det vet vi at fører med seg veldig mye risiko.

Hun advarer mot å la debatten om overdiagnostisering ta fokuset bort fra de som trenger hjelp.

– Så det at man har en diskusjon nå, hvor for eksempel leger som ikke er spesialisert i dette går ut og er bekymret over økningen i diagnoser og snakker om overdiagnostisering, synses jeg er uheldig. 

Mangel på helhetlig hjelp etter diagnose

Selv om flere nå får diagnose, er oppfølgingen fortsatt mangelfull:

– Får du en diagnose, så får du også tilbud om medisiner, for det er de veldig rause på, men du får kanskje ikke så mye annet.

 ADHD er hormonsensitivt, noe som kan føre til at kvinner med ADHD har høyere risiko for PMDD, depresjoner fra p-piller, økt symptomtrykk i overgangsalderen eller er mer sensitive for fødselsdepresjoner. 

– Så her mangler vi veldig mye kunnskap i forhold til å tilpasse medisineringen eller tiltakene man gjør til de fasene kvinnene går igjennom. Jeg tenker at man ikke skal vente til fødselsdepresjonen kommer, men at man kan være litt i forkant.

Flere ADHD-diagnoser etter pandemien

Ifølge FHI har andelen barn og unge som får ADHD‑diagnose i Norge har økt betydelig de siste årene, særlig etter covid‑19‑pandemien (2020–2022).

Økningen er mest markant blant tenåringsjenter (13–17 år) og unge kvinner (18–30 år), der nye diagnoser i 2022 var omtrent tre ganger så mange som i 2010.

FHI mener økningen i andel nye diagnostiserte blant jenter og unge kvinner er «iøynefallende».

Videre skriver de:

• Fra 2010 til 2020 var andelen nye ADHD-diagnoser stabil og på omtrent samme nivå i aldersgruppene over fem år. Fra pandemistart ser vi en kraftig økning som varer gjennom pandemien i disse aldersgruppene. 
• Vi finner den største økningen blant tenåringsjenter (13-17 år) og unge voksne kvinner (18-30 år), der andelene er tre ganger så høye i 2022 som i 2010, mens andelene mer enn dobler seg blant jenter 6-12 år.

Flere får ADHD-diagnose – men det handler ikke bare om økt oppmerksomhet

Jan Haavik, professor ved Universitetet i Bergen og overlege ved Haukeland, har forsket på ADHD i over 20 år. Han viser til at ADHD lenge har blitt knyttet til gutter – og at det fortsatt preger hvordan diagnosen forstås. Haavik forteller om det som ofte blir regnet som den første systematiske beskrivelsen av ADHD-symptomer, 

– Blant skolebarn med utagerende, impulsiv og urolig oppførsel har det vært en overvekt av gutter. Uoppmerksomheten, som er et annet aspekt ved ADHD, er ikke like iøyenfallende. Her er det jevnere kjønnsfordeling.

Endringer i diagnosekriterier senket terskelen

Haavik peker på at økningen i antall ADHD-diagnoser henger sammen med endringer i diagnosemanualen i 2013:

– Vi vet at økningen av antall personer som får diagnosen ADHD skyldes endringer av diagnosekriteriene, der terskelen for å få diagnosen ble senket i 2013. Denne endringen, som var tilsiktet, har gradvis endret klinisk praksis.

Han understreker at ADHD ikke er alene om denne utviklingen:

– Det er minst like stor økning av mange andre diagnoser innenfor psykiatri og somatikk.

Flere faktorer bak utviklingen

Ifølge Haavik handler utviklingen også om økt kunnskap, mindre stigma og et samfunn med høyere krav til normal fungering. Tilgang på informasjon – og feilinformasjon – gjennom sosiale medier spiller også inn.

– Det diskuteres også om samfunnet og livsstilen vår, inkludert elektronikk og skjerm, gir mindre oppmerksomhet, mer rastløshet og kan gi økte symptomer på angst, depresjon, ADHD osv. Det er sannsynligvis en kombinasjon av flere faktorer.

Han påpeker at mange symptomer som forbindes med ADHD også kan forekomme hos alle mennesker:

– Alle mennesker kan oppleve en grad av uoppmerksomhet, impulsivitet eller hyperaktivitet, uten at det kvalifiserer for en ADHD-diagnose.

Kvinner melder om emosjonelle og sammensatte utfordringer

Mange kvinner som får diagnosen sent i livet, har slitt lenge:

– De forteller om langvarige utfordringer på mange områder i livet, emosjonelle vansker, at skolegangen og oppveksten har vært vanskelig og at vanskene på skole, jobb og i relasjoner har satt sine spor.

ADHD opptrer ofte sammen med andre helseplager – både psykiske og fysiske:

– Det er mulig at dette også gir økt risiko for sykmelding og uførhet.

For dem som kjenner seg igjen i symptomer og lurer på om de kan ha ADHD, har han et klart råd:

– En samtale med fastlegen med drøfting av mulige forklaringer kan være nyttig.