KRONIKK

SV trenger sin egen Stoltenbergeffekt

SV sliter med lav oppslutning, intern uro og mangel på profiler. Ligger partiets beste mulighet i kandidater som allerede har forlatt Stortinget?

Om ikke partiets oppslutning snart bedrer seg, blir kanskje SV nødt til å kaste Bergstø over bord, skriver Skjønberg. Flere har trukket frem tidligere SV-profil Kari Elisabeth Kaski som foretrukket erstatter.
Publisert Sist oppdatert

At SV sliter på meningsmålingene, har etter hvert blitt den nye normalen. Med et snitt på 4,7 prosent for oktober, og med enkeltmålinger like under og over sperregrensen, er veien lang til den tosifrede oppslutningen der partiet lå så stabilt for drøye to år siden.

Det interessante spørsmålet: Er det plass til SV som et betydningsfullt stortingsparti i dagens politiske landskap, der både Rødt og MDG er mindre radikale, mer strategiske og tydeligere profilerte enn de var tidligere?

MDG utfordrer SV på både grønne og røde saker og stiller ikke lenger ultimatum, mens Rødt fremstår som det mest pragmatiske partiet på venstresiden.

Men SVs problemer handler ikke bare om den vanskelige plasseringen mellom Rødt og MDG. Problemene handler også om ledelse og profilbygging.

En bedre fremtid for SV kan paradoksalt nok ligge i fortiden.

Et uttrykk for at det går dårlig, er at bare fire av ti SV-folkevalgte ønsker at Bergstø skal gjenvelges som leder til våren. Samtidig sier over halvparten av de tillitsvalgte i SVs øverste organer at de ikke vil ta gjenvalg. 

Sistnevnte kan være et symptom på at det går dårlig, men også gi rom for en helt nødvendig fornyelse. Et av de store problemene for SVs oppslutning er nettopp mangel på tydelige profiler. 

Når lokale folkevalgte fra SV får spørsmål om hvem som bør overta partilederskapet etter Bergstø, er det tidligere stortingsrepresentant Elisabeth Kaski som trekkes frem av over halvparten av de spurte. Ingen av SVs nåværende stortingspolitikere er i nærheten. 

Nestleder i SV Marian Hussein er en av toppolitikerne som gir seg.

Det sier sitt om hva de folkevalgte selv synes om sine egne profiler. SV trenger derfor fornyelse, både for å forme treffsikker politikk, få tydelig eierskap til aktuelle politiske saker, og få frem nye politiske profiler som kan tiltrekke seg velgere. 

Det er heller ikke tilfeldig at man ser til avgåtte og tidligere fremtredende SV-politikere når det stormer i partiet. Kaski representerer noe annet enn Bergstø rent politisk, men er også en kjent profil fra en tid der SV gjorde det bedre på målingene.

En bedre fremtid for SV kan paradoksalt nok ligge i fortiden. 

Du skal være godt over gjennomsnittet interessert i norsk politikk for å kjenne igjen navnet eller ansiktet til mer enn et par SV-politikere. Det er et problem i dagens politiske verden, som kanskje er mer personfokusert enn noensinne, og hvor det er større konkurranse om befolkningens oppmerksomhet enn tidligere.

Skjønberg trekker frem MDGs Ingrid Liland og Rødts Mímir Kristjánsson som eksempel på profilene som mangler i SV.

Situasjonen er en annen for SVs nærmeste konkurrenter Rødt og MDG. Begge partiene har en rekke fremtredende politikere som tar stor plass i nyhetsbildet. MDGs Frøya Sjursæther og Ingrid Liland er bare to av flere eksempler som nokså ofte fanger medienes oppmerksomhet i grønne saker. Rødts Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug gjør det samme i røde saker.

Selv om politikk handler om mer enn bare trynefaktor og kjendiseri, er det påfallende hvor mange politikere fra Rødt og MDG som er mer frempå i offentligheten enn de fleste av SVs representanter.

At velgerne vet hvem politikerne er og hva de står for, og ikke minst liker menneskene som representerer partiet, er nok viktigere enn på lenge.

Man kan argumentere for at svak oppslutning gjør det vanskeligere for et parti å få mediedekning. Men både Rødt og MDG har over tid vært jevnstore med SV, og klarer likevel å sette dagsorden og bygge profiler. 

En sak SV skal ha ros for å ta eierskap til, er flere av utfordringene knyttet til KI. De var raskt ute med å kritisere frislippet av KI-briller, og  har også kritisert oljefondets investeringer i KI-selskaper.

SV trenger mer av denne typen sakseierskap og nyhetsoppslag i tiden fremover for å klatre ut av sperregrensens bølgedal.

SV trenger å få inn nytt blod som kan løfte partiet. Eller gammelt blod, skriver Skjønberg. Her er tidligere SV-leder Audun Lysbakken med Kari Elisabeth Kaski.

Når SV nå fremstår profilløst, litt tannløst og med mye intern uro og utskiftinger, trenger de å få inn nytt blod som kan løfte partiet. Eller gammelt blod. Deres egen Stoltenbergeffekt, som kan gi tro på prosjektet og mer ro internt, og i tillegg minne velgerne om det gode som en gang var.

En slik tilbakekomst kan så klart være Kari Elisabeth Kaski. Eller Audun Lysbakken?

Kanskje det er det som skal til for at SV skal finne sin vinnersak og gi velgerne tilbake troen på partiet. En ny leder løser ikke over natten problemet med mangel på profiler, men kan bidra til å samle partiet og stake ut en kurs som gir rom for å bygge et mer profilert lag på sikt.

Heldigvis for SV er det tre år til neste stortingsvalg, og derfor god tid til å snu skuten. Samtidig er det et problem at det er tilsvarende lang tid til partiet kan få inn et mannskap på Stortinget med andre kvaliteter og den karismaen de sårt trenger.

I politikken er det ikke meningen at kapteinen skal gå ned med skipet. Om ikke partiets oppslutning snart bedrer seg, blir kanskje SV nødt til å kaste Bergstø over bord og finne en leder som kan bringe tilbake optimismen.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.