Lørdagens mest meningsløse ritual

Nei, jeg tenker ikke på fuglesang, summing fra bier i blomsterbed eller barn som ler mens de løper barbeint gjennom våren.

Det handler om gressklipperen.

Den selvfølgelige plenen

Jeg bor i et villastrøk, og siden jeg liker å løpe, får jeg innsyn i mange hager. Der ser jeg horder av folk som klipper plenen. 

Og veldig få som bruker gressflekken sin til noe annet.

Plenen virker så selvfølgelig at vi sjelden tenker over hvor merkelig fenomenet er. 

En stor, åpen flate rundt huset, som krever tid, bensin, gjødsel, vann, kantklipping, mosefjerning og en viss sosial angst for hva naboen måtte mene.

Folk går der bak gressklipperen med konsentrert mine, som om de utfører en viktig samfunnsoppgave.

Noen har robotklipper, og kan dermed overlate meningsløsheten til teknologien. Den durer rundt på egen hånd, helt til den en natt ikke finner laderen sin og begynner å ule som en skadet ulv i mørket.

Plenen er blitt borgerlighetens minste felles multiplum.

Men hva skal vi egentlig med den?

Et gammelt statussymbol

Plenen ble ikke unnfanget for å være en praktisk løsning for småbarnsfamilier med trampoline.

Den oppsto i overklassen.

På europeiske gods og herregårder var den åpne, velstelte gressflaten et tegn på rikdom. Den viste at man hadde så mye jord at man ikke trengte å dyrke mat på alt sammen. Man kunne la areal ligge unyttig, bare fordi det så pent ut.

Det var et ganske tydelig signal:

Her bor folk som ikke trenger poteter.

Senere kom gressklipperen og gjorde idealet overkommelig for flere. I USA ble plenen en del av forstadsdrømmen: Enebolig, bil i oppkjørselen, grill på terrassen og et grønt teppe mot veien.

Så tok noen med seg ideen hit. Først til store eiendommer, siden til vanlige norske hager. Etter hvert ble plen en slags standardinnstilling.

Har du hus?

Da må du ha plen.

Ingen spør hvorfor. Den bare ligger der.

Naturens excel-ark

Jeg kan forstå at noen liker plen.

Estetikk er subjektivt. Noen liker rette linjer, åpne flater og følelsen av kontroll. En plen kan også være nyttig. Små barn trenger steder å løpe. Det er fint med et mykt underlag for fotball, kubb, piknik og folk som insisterer på å trene yoga utendørs.

En plen som brukes, har selvfølgelig en mening.

Men veldig mange plener brukes ikke. De bare vedlikeholdes.

Den perfekte plenen er som et naturens excel-ark: Grønn, ryddig, forutsigbar og fullstendig blottet for spenning.

Ikke et eneste løvetannopprør. Ikke en kløver som våger å stikke hodet opp. Ikke en bie som får et anstendig måltid.

Bare et endeløst teppe av konformitet.

Et monster er ute av kontroll

Den grønne ørkenen

For mye plen er faktisk et problem. 

Biologisk mangfold handler ikke bare om regnskog, korallrev og truede arter langt unna. Det handler også om arealene rundt oss: Hager, veikanter, parker og små grønne flekker der insekter kan finne mat og skjul.

NIBIO slår fast at plenen er den delen av hagen som har minst mangfold.

Instituttet beregner at Norge har omtrent én million dekar gressplen når parker, privathager og sportsgress regnes med.

Det er 1000 kvadratkilometer. 

Mye areal.

Mye klipping.

Mye grønt som kunne vært mer levende.

Nordmenn er opptatt av natur. Vi leser om pollinatorer, insektdød, naturkrise og artsmangfold. Vi nikker alvorlig når noen sier at humler og bier trenger blomster, variasjon og leveområder.

Så går vi ut lørdag formiddag og opprettholder en biologisk ørken.

Les også: Derfor er denne skogen så spesiell

Det finnes andre muligheter

Ingen trenger å grave opp hele hagen og flytte inn i en slåtteeng for å gjøre en forskjell.

Det går an å begynne i det små.

La en del av plenen stå uklipt. Lag en blomstereng i et hjørne. Plant bærbusker og frukttrær. Dyrk noen grønnsaker. La kløveren få spre seg. Vent en uke til før du erklærer full krig mot løvetannen.

For insektene er ikke hagen et estetisk prosjekt. Den er enten et spisested, et bosted – eller en grønn ørken.

Det er rart å tenke på hvor mye arbeid vi legger ned i å gjøre naturen fattigere.

La russen få bråke

Noe levende

Besteforeldrene mine hadde naturtomt.

Jeg var ikke gamle knotten før farfar tok meg med ut i skogen for å stjele blåbærlyng.

På tomta fikk naturen lov til å være vill natur. Rådyr og påfugler spradet rundt. Hagen var full av insekter. Masse flått. Og hoggorm. Det er en del av pakka.

Tomta var levende.

I dag barberer vi naturen ned til tre centimeter og kaller det orden.

Studie: Friske korallrev gir mer fisk

Vi bare har den

Vi har glemt hvorfor vi har plen. Men vi har den.

Vi klipper fordi gresset vokser. Gresset vokser fordi vi har plen. Og vi har plen fordi alle andre har plen.

Det er det snart på tide å gjøre noe med.

Kanskje planter jeg grønnsaker der en dag.

Men ikke i dag.

I dag skal jeg ut og brenne av noen desiliter bensin og sørge for at ingenting får vokse.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.