Sosiale medier flommer over av søppel

«Epstein dumpet unge jenter i en luke som førte rett ut til sultne haier». «Her er lista som avslører 166 personer i Epsteins pedofilinettverk». «Se bildet av Epstein og Trump sammen med seks små barn inne på et hotellrom». «Fortnite-bruker beviser at Epstein lever».

Alt dette er bare sprøyt. 

Men det får fly i sosiale medier, som nå er helt ute av kontroll. 

Visker ut grensene

Jeg har aldri sett et mer forsøplet Instagram enn de siste ukene. 

Meta (og andre plattform-eiere) serverer en suppe der faktasjekkede nyheter ligger side om side med rykter, konspirasjonsteorier og spekulative fake news. 

Uansvarlige utgivere visker ut skillet mellom løgn, fantasi og virkelighet. Selv for et trenet øye kan det være vanskelig å filtrere ut troverdig informasjon.

Vil være katastrofalt

Epstein-saken er så grotesk at det meste som omtales i kontekst av den, kan virke plausibelt. 

Men det er ikke dermed sagt at alt er sant.

Når sakene har høy emosjonell temperatur, senkes terskelen for impulsdeling. Mange har en tendens til å reagere før de tenker, og ubevisst sprer de skitten videre.

Enkelt forklart: Hvis du ønsker stor oppmerksomhet i sosiale medier, kan det lønne seg å lyve.

Og når materialet er massivt og uoversiktlig, gir det grobunn for alternative fortellinger.

Løgner sprer seg fort

Problemet handler ikke bare om at noen lyver. Det handler om at systemet belønner det som utløser reaksjoner. I en stor studie av rykter på Twitter/X, konkluderte MIT med at falskt innhold sprer seg seks ganger raskere enn faktabasert innhold. 

Enkelt forklart: Hvis du ønsker stor oppmerksomhet i sosiale medier, kan det lønne seg å lyve. 

Når et system konsekvent premierer det som utløser reaksjoner, betyr det mindre hva som stemmer.

Falske påstander er ofte mer overraskende og mer følelsesladde enn nøkterne fakta. Det utløser reaksjoner hos brukerne, noe algoritmene premierer med økt spredning.

Vi har sett lignende mønster i den politiske debatten: Metas eget analyseverktøy Crowdtangle viste i flere år at partiene lengst ute på hver fløy fikk høyest respons på Facebook. Naturlig nok, når algoritmene premierer interaksjoner og reaksjoner. Hver gang en rød velger kritiserer Frp, fører det til at Frp får økt spredning av sitt budskap.

Polarisering vinner. Sensasjoner blir premiert. Og logikken er selvforsterkende. 

Hvem tjener på dette?

For det første: De som tjener penger på trafikk og annonseeksponeringer.

Oppskriften over gir høyt engasjement hos brukerne, og dermed mange annonsevisninger og tilsvarende inntekter for Meta.

Kontroversielt innhold er billig å lage og lett å skalere, og annonsemarkedet er i stor grad automatisert. En ACM-studie om annonseøkosystemet rundt desinformasjon beskriver hvordan annonsekroner kan finansiere sider som sprer falskt eller skadelig innhold, ofte uten at annonsørene har reell kontroll på hvor pengene havner.

For det andre: De som tjener på oppmerksomhet. 

Rekkevidde kan veksles inn i følgere, donasjoner, abonnementer, politisk kapital eller ren status. 

Epstein-saken er spesielt egnet fordi den allerede handler om hemmelighold, makt og mistanke – ingredienser som driver deling og engasjement.

For det tredje: De som tjener på mistillit. 

Når grensene mellom fakta og fiksjon viskes ut, blir det enklere å påvirke debatten med støy. 

Da handler det mer om å vinne på rekkevidde og volum enn om å argumentere vanntett.

Systemrisiko

Plattformene tar ikke nok ansvar. 

De viser gjerne til faktasjekk, rapporteringsknapper og «community standards», men i praksis fungerer det dårlig. Rapporterer du noe til Meta, skal du være fornøyd om du får et standardsvar – ofte maskinelt, sjelden fra et menneske, og nesten aldri med en forklaring som gjør det mulig å forstå vurderingen.

Hovedproblemet er uansett ikke enkeltsakene. Det er systemet. Plattformene har valgt en modell der det å holde lenge på brukerne trumfer informasjonskvalitet, og der sterke reaksjoner er en forretningsstrategi mer enn en bieffekt. 

De er ikke nøytrale tilskuere. De styrer hva som blir sett, hva som blir anbefalt, og hvor lett det er å spre noe videre. Når løgner sprer seg langt raskere enn fakta, er det et resultat av designvalg.

I desember 2025 publiserte EU-kommisjonen sin første rapport om systemrisiko knyttet til de største plattformene og søkemotorene. Poenget er nettopp at problemet ligger i strukturer: Anbefalingssystemer, rangering og lav friksjon som gjør at innhold som er skapt for deling ofte får best vilkår – også når det er dårligst.

Rammer hele ideen om Norge

Kronikk: Vi må styrke motstandskraften mot korrupsjon

Redaktøransvar

Når plattformene styrer rekkevidde gjennom algoritmer, tar de også reelle redaktørlignende valg – bare uten det samme formelle ansvaret som en redaktør har.

En av hovedforskjellene på sosiale medier og redaktørstyrte medier er nettopp dette ansvaret. 

I redaktørstyrte medier finnes en ansvarlig redaktør som er underlagt norsk lov, etiske regelverk (som Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten), og en offentlig klageordning (PFU). Det gir insentiver til kildekontroll, dokumentasjon, motforestillinger og rettelser når noe er feil. 

Det betyr ikke at redaktørstyrte medier alltid har rett, men at de er bygget for etterprøvbarhet, ansvar og korrigering – mens sosiale medier er bygget for rekkevidde. 

Epstein-saken demonstrerer dette skillet ganske tydelig. Nå kommer skitten til overflaten.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.