Ja-sidens forkvaklede syn på samarbeid

«Islendingenes nei er et ja til utenforskap.»

Smak litt på denne formuleringen fra Aftenpostens politiske redaktør Kjetil Bragli Alstadheim. Han reduserer folkeflertallets ønske om å bevare Island selvstendighet til det nedrige «utenforskap».

Alstadheim ofrer ikke én tanke på dramatikken i å endre staten fra et nasjonalt parlamentarisk demokrati, til å bli del av en union.

Vi snakker selvsagt om Islands folkeavstemning 29. august, som avviste forhandlinger om et mulig EU-medlemskap. Resultatet skapte bølger i både Brussel og Oslo.

nyheter

Vedum gratulerer Island med EU-nei: – Et klokt valg

Den vulgære sorgen

Bragli Alstadheims sorgprosess fikk så fritt utløp (eller skal vi si avløp) i Aftenpostens leder 1. september. Der gikk avisa helt bananas ved å slå Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum i hartkorn med Marine le Pen, Nigel Farage, Donald Trump, Vladimir Putin og Xi Jinping. Rett og slett fordi Vedum var glad for at Island beholder sin status.

Aftenpostens vulgaritet gikk så langt at både VG på lederplass og politisk redaktør Torbjørn Røe Isaksen fant det for godt å refse avisa.

«Lederartikkelen var typisk for en holdning som er utbredt i visse EU-elskende kretser: Nei-siden er ikke bare mot norsk medlemskap, men grumsete, nasjonalistisk og sneversynt,» skrev Røe Isaksen.

«Å, kom igjen, Aftenposten!» skrev VG som syntes at hetsen mot Vedum gikk over stokk og stein.

Det forkvaklede samarbeidet

La oss glemme vulgaritetene og konsentrere oss om seriøse spørsmål.

Ett av ja-folkets viktigste argument for medlemskap i EU, er behovet for mer samarbeid i Europa, ikke minst nå med krig på kontinentet vårt og en forferdelig president på andre siden av Atlanteren.

Et nytt jafs av norsk selvstyre

Det de nedtoner, er at samarbeid mellom land fint kan skje – og skjer – mellom likestilte parter. Samarbeid krever ikke at den ene parten må gå lenger enn å samarbeide, nemlig å bli del av den andre.

Se bare på Canada, en mindre økonomisk makt enn EU, nærmere USA og mer avhengig av USA i handelen. Likevel våger de i større grad enn EU å trosse Trumps angrep. Og: Canada er en åpenbart god samarbeidspartner for EU og Europa, uten at forutsetningen er at de må bli EU-medlem, noe de heller ikke kan.

Å sette unions-medlemskap som forutsetning for å styrke samarbeid, er et forkvaklet syn på samarbeid. 

Den hevngjerrige Unionen

Ifølge EU-tilhengere vil det å ikke bli medlem, eller ikke å innføre alle EUs lover som kreves i EØS-avtalen, føre til straffe-lignende reaksjoner fra EU.

Denne tanken om at EU vil agere ut fra hevngjerrighet og irritasjon, er en nedvurdering av Unionen. Kanskje har de rett. Kanskje er ikke EUs beslutningstakere rasjonelle og gode på rasjonelle strategier.

Brakte oss inn i usikkerhet og smerte

Det jeg tenker, er at det i så fall ville være synd i en periode hvor vi, og ikke minst de, har et intenst ønske om å oppnå reell uavhengighet fra andre makter.

Skal Europa oppnå en suverenitet, autonomi, som EU-topper sier de etterstreber, må den ledende statsdannelsen på vårt kontinent forholde seg strategisk klok.

Det betyr at Norge, Island og andre som ønsker å opprettholde selvstendigheten, må sees som partnere i strategier for styrking av kontinentet, inkludert samarbeid om verdikjeder.

Det betyr pragmatisk samarbeid, ikke hevntokter.

Et eksempel på EU-tilhengeres «hevn-teori» er den felles helse-politikken EU er i ferd med å utvikle. Hvis ikke Norge er snill gutt i EØS-klassen, vil EU bli negative til å ta med oss i sin helse-union, heter det.

Der ser vi det: Når EU tar mål av seg til å bli robuste i å håndtere f.eks. pandemier, skulle de heller ønske et Norge som smitte-kilde langs sine grenser, enn å samarbeide. Dette som straff for manglende innføring i Norge av EUs stadig mer inngripende energi-lovverk og andre konfliktsaker. 

Jeg tar ikke her stilling til om det er ønskelig for Norge å bli del av helse-unionen.

Les også: Bitter pille for EU

Men EØS-avtalen lever farlig

Ja-folket har imidlertid rett i at problemer tårner seg opp for det som er dagens samarbeidsform, EØS-avtalen. Et viktig poeng er at EU organiserer seg stadig mer på måter som er vanskelige å innføre i EØS-avtalen. De vedtar hele pakker av politikk som dels er innenfor markedslovene som EØS omfatter, dels utenfor.

Utviklingen skjerper den udemokratiske siden av EØS-avtalen, der EU vedtar lover og vi andre har å følge dem, uten å ha vært delaktig i lovgivningen. Lovgiverne er ikke valgt av, eller står til ansvar for norske velgere, noe de for øvrig i liten grad gjør overfor befolkningene i EU-landene heller.

Men EØS er partiet glad i

På sikt kan det bli utålelig å opprettholde EØS. Da settes konflikten om Norges forhold til EU på spissen. EU-tilhengernes drøm om medlemskap kan bli oppfylt.

Alternativet er å forsterke selvstendigheten med en mer tradisjonell frihandelsavtale kombinert med samarbeidsavtaler om studentutveksling, flyt av arbeidskraft og så videre.

For kontinentets del blir det da viktig om EU på pragmatisk vis vil gjøre det beste ut av situasjonen, eller følge sine norske tilhengeres tese om hevn.

Hvor mye koster demokrati?

Hvor dramatisk blir et scenario om fortsatt selvstendighet for Norge uten EØS?

Vel, om det så skulle innebære et fall i norsk verdiskaping (BNP) på la oss si 10 prosent, vil det bare bety at BNP rykker tilbake til hva det var for to-tre år siden.

For deretter å fortsette å vokse igjen, i harmonisk samspill med våre naboer og venner på alle kontinenter.    

I EU-debatten som EU-tilhengere etterlyser, men som jo går som bare det, blir det interessant å se om bevaring av Norges parlamentariske demokrati blir tillagt noen verdi av betydning.  

Thomas Vermes kommenterer i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans artikler her

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.