EU-motstanderne må finne seg sjæl

Hva skal Nei til EU gjøre med Fremskrittspartiet?

To ganger tidligere har Norge hatt folkeavstemning om medlemskap i EU. Både i 1972 og 1994 endte flertallet på «nei». Siden da har både Norges, EUs og verdens politiske landskap endret seg. For å si det forsiktig.

Her hjemme har det fremste forumet for EU-motstand, organisasjonen Nei til EU, fått dilemmaer. Til nå har de samarbeidet kun med de erklærte nei-partiene på sentrum-/venstrefløy, KrF, Rødt, Sp og SV; tidligere også med Venstre, som har gått over til å bli et ihuga ja-parti sammen med Høyre og MDG.

Men noe stort har skjedd.

I 1994 var Fremskrittspartiet sammen med Høyre og Arbeiderpartiet med på å skaffe flertall i Stortinget for å starte EU-prosessen. Men utover 2000-tallet begynte partiet å tvile mer og mer på ønsket om å legge Norge under byråkratiet i Brussel.

Og på Frp-landsmøtet i 2016 klasket programkomiteens leder Per Sandberg i bordet forslag om å si nei til EU-medlemskap. Siden da har Frp vært en klar motstander av å melde Norge inn i EU.

Uten at en medlemskapsdebatt har vært aktuelt. Før nå.

Nisse på lasset

Sammen, eller side om side

Et aldrende Nei til EU (NtEU) har imidlertid ikke ønsket et formalisert samarbeid med Frp, slik de har med de andre nei-partiene.

Spørsmålet er om organisasjonen ved å holde på denne gamle vanen vil svekke eller styrke muligheten for å få et tredje nei-flertall hvis/når det blir en ny folkeavstemning. 

Frp og NtEU kan åpenbart jobbe side om side uten noe formelt samarbeid. Spørsmålet er hva som taler for å holde Frp på avstand. 

Grunnstolpene for NtEU er at de ikke skal ha rasister i sine rekker. Det kriteriet er vanskelig å bruke for å holde Frp utenfor. 

Men organisasjonen har også et politisk minsteprogram kalt bærebjelker, som samarbeidspartier må akseptere. I tillegg til en rekke selvsagte punkter om selvstyre som mål, slås det også fast at den vestlige verden ikke kan fortsette dagens vekstpolitikk. Og NtEU vil ha nasjonal handlefrihet til å prøve ut andre former for økonomi. 

Det høres ikke ut som Frp. 

Men i Ungdom mot EU har Fremskrittspartiets Ungdom gått inn med fynd og klem og har vunnet innflytelse. 

Bare et nei?

Da er vi framme ved neste dilemma for NtEU:

Skal bevegelsen reindyrke sitt mandat til én eneste ting, å holde Norge utenfor EU, og holde det åpent hva denne selvstendigheten skal brukes til?

Det vil favne bredest.

Eller skal man ha standpunkter også i andre spørsmål, som de omfattende bærebjelkene?

Syke strømpriser

Hva med EØS-avtalen som gjør at Norge i store deler av samfunnslivet får diktert sine lover fra EU?

EØS har i alle år vært en mare for NtEU. Bare Senterpartiet og Rødt er imot all myndighetsoverføringen til Brussel gjennom EØS. SV har i det siste hoppet av det standpunktet. Ellers er alle partier for EØS.

I NtEU har EØS-strid ført til avskallinger, og organisasjonen må tenneskjærende avholde seg for å kreve oppsigelse av avtalen. NtEU kan – og må – drive folkeopplysning om, og kritisere konkrete utslag av EU-lover i Norge. 

Men må nøye seg med å programfeste et krav om folkeavstemning om EØS.

Frp for og imot EU-byråkrati

Hva så med Frp, som til tider kritiseres for å være et værhane-parti?

Se bare på begrunnelsen i partiprogrammet deres for å si nei til EU-medlemskap: 

Den Europeiske Union (EU) ble i sin tid opprettet med formål om å fremme fred, frihet og samhandel i Europa. I den senere tid har imidlertid EU utviklet seg i overnasjonal retning. Man har beveget seg vekk fra de opprinnelige tankene, og mot et overnasjonalt byråkrati i Brussel som ofte legger hindringer i veien for folk flest.

Javel.

Men EØS er partiet glad i. Selv om Norge takket være den er underlagt det samme overnasjonale «byråkrati i Brussel som ofte legger hindringer i veien for folk flest.»

Partiet påpeker at EØS-avtalen sikrer norsk adgang til EUs indre marked, og er av vital betydning for norsk næringsliv. Frp er med andre ord enige med dem som mener at en frihandelsavtale ikke holder.

Samtidig ser også Frp uheldige sider ved EØS, blant annet ved at avtalen setter norske velferdsordninger under press.

Det løser de enkelt og greit ved å si at de skal «… arbeide for å forbedre EØS-avtalen for å sikre norske interesser, og i langt større grad ivareta norske interesser før EØS-relevante beslutninger fattes i EU.»

Det har de hatt rikelig anledning til i flere tiår. Rekk opp hånda de som har merket noe til det. 

Gamle konflikter blir som nye

Disse dilemmaene har ridd nei-siden som en mare i alle år. 

I 1994 blusset det opp i en konflikt mellom to nei-høvdinger med stor betydning for EU-kampen den gang, Senterpartiets Per Olaf Lundteigen og Bondelagets generalsekretær Amund Venger.

Lundteigen agiterte for å fremme visjoner om hvilket Norge som skulle utvikles etter et «nei». Man skulle si «ja» til alternativet.

Venger advarte om at det ville føre til en uheldig avsporing av EU-debatten. Ifølge den mektige bonde-lederen var partiene på nei-siden like uenige seg i mellom som de på ja-siden. Man måtte konsentrere seg om å redde det norske styrings-systemet.

– Debatten om «annerledes-Norge» er en diskusjon som er med på å trekke oppmerksomheten bort fra hovedpoenget i EU-kampen, sa Venger til Nationen. 

I dag virker det åpenbart at en ny EU-kamp må følge Vengers råd.

Den må Nei til EU føre med færre alliansepartnere. Deler av miljøbevegelsen har blitt EU-tilhengere. Landbrukets samvirkeselskaper som bidro med masse penger i 1994, har landets bønder meldt inn i NHO. De bidrar ikke med én krone.

Så gjenstår det å se om Fremskrittspartiet blir en ny alliert. NtEU må avklare sitt forhold til dem. Og ikke minst gjenstår det å se om Frp går fra programformuleringer, til å bli en aktiv kraft eller ikke. 

Thomas Vermes kommenterer i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans artikler her

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.