Inspektørenes mareritt – og Norges valg

Det er natt i Isfahan. Under en åsside av granitt, 80-100 meter under bakken, pågår det arbeid.

Satellitter registrerer jevnlig kjøretøy rundt inngangen til et tunnelkompleks.Der inne roterer IR-6-sentrifuger. De anriker uran-235 til 60 prosent. Det er farlig nær våpengrad. Det siste spranget kan måles i dager, ikke måneder. IAEA vet at materialet finnes der, men har ikke fått slippe inn.

Her ligger inspektørene for masseødeleggelsesvåpen (MØV) sitt mareritt: Noe av det farligste du kan «bevise», er det du ikke klarer å bevise. Et positivt funn er håndfast. Et negativt funn er fravær. Det kan alltid hevdes at vi lette feil sted, til feil tid, med feil folk og feil etterretning.

MØV skiller seg fra konvensjonelle våpen. I folkeretten er vanlige våpen ment å kunne rettes mot klart definerte militære mål. MØV, som atomvåpen, kjemiske og biologiske stridsmidler rammer vilkårlig. De kan utslette hele byer.

Dette er ikke patos. Dette er logos: Under UNMOVIC i Irak gjennomførte vi hundrevis av inspeksjoner før krigen i 2003. Hans Blix rapporterte til Sikkerhetsrådet at vi ikke hadde funnet bevis for at Irak hadde gjenopptatt programmer for MØV. 

Krigen kom likevel. Det «negative» ble politisk tolket som «positivt».

De andre konfliktene

Det samme mønsteret preget tre av de viktigste nedrustningssakene etter den kalde krigen. 

Libya la ned sitt MØV-program etter at Gaddafi i 2003 åpnet for inspektører. Irans atomprogram ble fra 2003 dokumentert å bryte ikke-spredningsavtalen (NPT). 

Dette er den viktigste avtalen av alle. Den er ment å hindra at vi får nye atomvåpenstater, og vi fikk eskalering, ikke dype inspeksjoner. 

I Syria drepte nervegassen Sarin over tusen sivile i Ghouta i 2013. Mange andre ble også drept. Spørsmålet om hvem som beordret angrepet, forble politisk omstridt. Fellesnevneren er ikke at bevis alltid fabrikkeres. Det er at tolkningen av bevis er politisk sensitiv og sjelden nøytral. 

Den dynamikken ser vi nå igjen. Men i et langt farligere geopolitisk klima.

En farlig blanding

Irak 2003 – Iran 2025

Første juni 2025 erklærte IAEA at Iran brøt sine atomforpliktelser. Ti dager senere bombet USA og Israel anleggene ved Fordow, Natanz og Isfahan.

I mars 2026 vet ingen med sikkerhet hva som faktisk ble ødelagt. Skrur vi tiden litt tilbake, stanset Iran sitt formelle atomvåpenprogram i 2003. 

Omtrent 20 år seinere, i desember 2024, dokumenterte det Internasjonale Atomenergibyrået (IAEA), anrikning nær våpenkvalitet med angivelig bistand fra Pakistan og Nord-Korea. 

I februar i år formulerte IAEA det slik: «Hele det kjernefysiske landskapet i Iran har endret seg radikalt: Vi har trolig inspisert alt bortsett fra de angrepne fasilitetene.» Mer enn 440 kilo høyanriket uran er derfor ikke gjort rede for. Det tilsvarer om lag ti kjernefysiske stridshoder. 

Trump-administrasjonens forhandler Steve Witkoff hevdet derfor at Iran var «kanskje én uke unna» å kunne produsere bombemateriale. David Albright, tidligere FN-inspektør, sier til kontrast : «Iran er hardt rammet og traumatisert etter kampanjene i 2025, og at risikoen for at programmet gjenoppstår forblir reell, men virkeligheten er usikker». 

De samme dataene gir derfor to helt ulike politiske konklusjoner. 

For å gjøre situasjonen enda mer uoversiktlig, bør det nevnes at IAEA vet at Iran meldte fra om en fjerde anrikningsfasilitet i Isfahan før krigen. Inspektørene kjenner verken den presise plasseringen, om anlegget er operativt, eller om det inneholder spaltbart materiale. Et helt atomanlegg er derfor utenfor oversikten. 

Vi er tilbake til spekulasjon, ingen verifikasjon og militærmakt.

Den fjerde fabrikken, og missilene mot Diego Garcia

I mars 2026 avfyrte Iran for første gang ballistiske missiler mot et mål ca. 4000 kilometer unna. Iran erklærte at målet var den britisk-amerikanske basen på Diego Garcia i Indiahavet. Bare uker tidligere hadde landets utenriksminister forsikret om at missilenes rekkevidde var under 2000 kilometer, og ment til regionalt forsvar. 

Det var usant. 

Med 4000 kilometers rekkevidde er de fleste europeiske land, også Norge, innenfor rekkevidde. At missilene ikke traff, endrer ikke budskapet. De samme rakettene kan bære et stridshode på over 400 kilo. Dette gir åpenbar relevans for et kjernefysisk stridshode på samme missil. 

Les også: Stadig flere våpen klare til bruk

Kjemiske og biologiske våpen, samt Nord-Korea

Mens verden stirrer på iranske tunneler, sprer kjemiske og biologiske kapasiteter seg. Disse er langt vanskeligere å verifisere, og kapasitet er ikke det samme som realisert. 

I Irak så vi «dual use» på nært hold: kjemiske forgjengerstoffer i industriell forkledning, biologiske laboratorier identiske med legemiddelproduksjon.

Biologivåpenkonvensjonen (BWC) har 189 statsparter og fylte nylig 50 år. Den mangler fortsatt et bindende verifikasjonsregime. USA blokkerte en inspeksjonsprotokoll allerede i 2001. Syntetisk biologi og kunstig intelligens senker nå terskelen ytterligere. Kapasiteter kan utvikles langt utenfor statlige laboratorier. En fermentator for insulin er identisk med en for miltbrann.

Nord-Korea er verifikasjonsregimets sorte hull. Landet forlot NPT i 2003 og har siden nektet meningsfulle inspeksjoner. Vi vet ikke nøyaktig hvor alle fasiliteter ligger. Resultatet er en permanent, ukvantifiserbar trussel.

Les mer av atomvåpen-debatten: Nordiske og polske atomvåpen gjenoppretter stabilitet

New START er borte

New START-avtalen utløp 5. februar 2026 som siste store nedrustningsavtalen om strategiske atomvåpen mellom USA og Russland, som satte konkrete, verifiserbare øvre grenser for kjernevåpen og bærere. 

For første gang siden begynnelsen av 1970-tallet finnes det nå ingen bindende inspeksjonsmekanisme mellom de to største atomvåpenmaktene. Russland suspenderte sin deltakelse i 2023. USA fulgte etter. 

Uten transparens vil begge sider i økende grad støtte seg på etterretningsestimater. Det øker risikoen for feiltolkninger. NPT-tilsynskonferansen i 2026 kommer etter to mislykkede konferanser uten sluttdokument. 

Systemet vi bygde for å kontrollere og inspisere verdens farligste våpen, smuldrer.

Bevisenes forbannelse – og Norge

Hans Blix sa det etter Irak: «Det er ikke rettferdiggjort å hoppe til konklusjonen om at noe eksisterer bare fordi det ikke er gjort rede for.» Det gjelder fortsatt. 

Verken «ingen bevis betyr ingen trussel» eller «ingen bevis betyr at de skjuler noe» er forsvarlige posisjoner. 

Den første kan gi handlingslammelse. Den andre kan gi krig basert på løgn. Det som faktisk fungerer, er uavhengige inspektører med tilgang, tid og mandat. Ikke politiserte etterretningsbriefinger. Ikke bomber mot laboratorier definert som biologiske våpen som kan vise seg å være melkepulveranlegg. 

For Norge er dette ikke lenger abstrakt. Vi lever i en verden der iranske missiler med dokumentert rekkevidde kan nå Oslo: Ikke-spredningsarkitekturen vakler. 

En katastrofe av ufattelige dimensjoner

Den norske debatten

Samtidig pågår en åpen norsk debatt om vi bør åpne for atomvåpen, enten under en fransk atomparaply eller på norsk jord i krig. 

Frp- og Høyre-politikere har tatt til orde for å oppheve selvpålagte restriksjoner mot atomvåpenlagring i fredstid. Statsminister Støre slo fast i Stortinget 3. mars 2026 følgende: «Norsk atomvåpenpolitikk ligger fast. Vi skal ikke ha atomvåpen på norsk jord i fredstid.» 

Det er riktig. 

Men formuleringen «i fredstid» åpner et like viktig spørsmål: Skal vi åpne for atomvåpen i krig? Svaret bør være nei. 

Å fravike den multilaterale rettsordenen under press fra en eskalerende krise vi ikke fullt ut kan verifisere, er nettopp den typen beslutning inspektørerfaringen advarer mot.

Norge tilbød seg som arena for USA–Iran-samtaler allerede før bombingen i juni 2025. Diplomati ble avlyst da B-2-flyene kom. Nå diskuteres Oslo igjen. Kjernen i konflikten er uforandret: Iran krever retten til anrikning, USA krever full demontering.

Som NPT-støttespiller og atomvåpenfritt land har Norge en troverdig rolle: Ikke som megler mellom stormakter, men som garantist for at verifikasjon avgjør fakta. 

Masseødeleggelsesvåpen er sivilisasjonens mørkeste speil. Neste gang noen holder opp et reagensrør, som USA i FN før krigen i Irak, bør vi huske at vi har sett dette før. Inspeksjon er vår eneste motvekt mot den farligste usikkerheten: Den som brukes til å rettferdiggjøre krig.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.