Uten troverdige inspeksjoner er neste krig bare et spørsmål om tid

I stedet for å satse på et profesjonelt, uavhengig korps av inspektører i tillegg, har vi latt kompetansen forvitre. Det gjør både misforståelser og nye angrep mer sannsynlige – også når vi egentlig vil unngå krig.

Den pågående krigen mellom USA, Israel og Iran er ikke lenger en skyggekonflikt med proxy-styrker. Den utspiller seg i åpne luftangrep, rakettangrep og cyberoperasjoner mot militære og sivile mål, mens atomspørsmålet ligger som en mørk undertekst under det hele. Når Israel bomber iranske anlegg som antas å ha strategisk verdi, svarer Iran med nye trusler om å begrense innsynet i atomprogrammet og trekke seg tilbake fra avtaler med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). 

I dag med tre dårlige alternativer: blind tillit, blind mistillit – eller bombefly.

I denne spiralen kunne et sterkt, komplementerende, troverdig inspeksjonsregime i krigen fungert som en ytterligere sikkerhetsventil. I stedet har verdenssamfunnet valgt en farlig blanding av symbolpolitikk og teknologisk overvåkningshåp. I denne sammenhengen bør det imidlertid påpekes at IAEA har en usedvanlig ekspertise når det gjelder Iran, med ressurser og kunnskap som overskrider tidligere erfaringer. 

IAEA har flere ganger de siste månedene slått fast at de ikke har tilstrekkelig tilgang til iranske anlegg til å gi et helhetlig bilde av landets atomaktivitet, blant annet i rapporter omtalt av Reuters. Når sentrale anlegg som Isfahan og Natanz delvis er ødelagt av bomber, delvis flyttet under bakken og delvis skjermet for inspektører, gjenstår et bekmørkt regnestykke: mer usikkerhet, høyere risiko, og et stadig sterkere politisk press for å «ta ut trusselen» militært. 

Kommersielle satellittbilder, som dem analysert av Institute for Science and International Security, kan vise bygninger, kratere og nye tunnelinnganger. De kan ikke fortelle oss hva som faktisk produseres, lagres eller demonteres bak betongen.

Krigens brutalitet gjør heller ikke inspeksjoner lettere å gjennomføre. Hver ny runde med rakettangrep og sanksjoner gjør det politisk farligere for iranske myndigheter å gi IAEA større innsyn, samtidig som det i Israel og Vesten vokser en fristelse til å stole mer på etterretning og antakelser enn på tidkrevende, forhandlede inspeksjonsregimer. Slik kveles ideen om felles verifikasjon langsomt – akkurat når vi trenger den mest. 

Der våpenkontroll skulle være et alternativ til krig, reduseres den til et retorisk påskudd før neste angrep.

Det er lett å si at «Iran må følge regelverket». Men regelverk uten praktisk tilgang og kapasitet til å kontrollere, er lite mer enn avansert moralisering. Vi har gjort våpeninspeksjoner til en slags magisk formel man kan påkalle i taler i FNs nedrustningsfora, mens vi knapt investerer i det som faktisk gjør inspeksjoner mer troverdige: flere uavhengig fagmiljø av inspektører med felles standarder, trening og integritet – og et politisk rammeverk som beskytter dem når konfliktnivået er på sitt høyeste. Det dreier seg om biologi-, kjemi-, kjernevåpen og mer.

Dette er ikke et nytt problem. Etter Irak-krigen og i arbeidet med kjemivåpen i Syria ble det tydelig at verden manglet både samlet erfaringsoverføring og praktiske retningslinjer for hvordan inspeksjonsregimer skulle bygges opp. Det var bakgrunnen for NUPI-rapporten Weapons of Mass Destruction: How to set up an Inspection Regime, og som senere ble brukt som mal i arbeidet til utenriksministrene Sergej Lavrov og John Kerry da rammene for inspeksjoner i Syria ble forhandlet frem. 

Mye som tyder på at Gharahkhani lar seg lure

Med de såkalte sekspartssamtalene i 2005–2007 fikk verden enda en sjanse: Nord-Korea gikk med på å stenge Yongbyon, slippe inn IAEA-inspektører og etter hvert «disable» sentrale anlegg. 

Likevel lot både USA, Kina, Russland, Japan og Sør-Korea forhandlingene forvitre. Sanksjoner, mistillit og innenrikspolitikk spiste opp det som kunne ha blitt et varig rammeverk. I dag erklærer Nord-Korea sin atomstatus som «irreversibel». Det er den langsiktige kostnaden av å ikke ta vinduet av muligheter på alvor. Det er noe av denne problematikken som ligger i konflikten rundt Iran i dag.

Erfaringene fra Irak og Syria pekte på det samme: Hver gang en ny krise oppstår, starter man nesten på bar bakke. Nye team settes sammen, nye prosedyrer improviseres frem, og mandatene forhandles så sent i konflikten at mistilliten allerede er sementert. OPCW gjorde liekvel en anstendig jobb, men det var mange skjær i sjøen. 

Resultatet blir ofte politisk overbelastede, teknisk svake og kortvarige ordninger som ikke klarer å bygge varig tillit. I beste fall kjøper de litt tid. I verste fall forsterker de inntrykket av at inspeksjoner bare er en forlengelse av stormaktenes maktspill – noe vi ser igjen i debattene om Iran, der både Teheran og vestlige hovedsteder selektivt viser til og undergraver IAEAs vurderinger.

I ferd med å bli et strategisk tyngdepunkt

I 2013 ble det derfor foreslått å opprette International Non-Proliferation Inspection School (Inison) i Oslo: et internasjonalt opplæringsprogram for våpeninspektører, organisert som en non-profit-institusjon under norsk kontroll, med mulighet for senere å bli overført til FN. 

Ideen var krevende, men ikke spesielt dyr: rundt 3–4 millioner dollar i året over tre år, for å trene et korps på om lag 40 personer årlig, samle og systematisere erfaringer, og bygge et globalt fagmiljø som kunne settes inn når nye kriser oppstår. 

Forslaget bygget videre på arbeidet bak rapporter som Nupi-studien over, erfaringer fra tidligere FN-inspeksjoner (UNMOVIC, UNSCOM) og samarbeid med miljøer knyttet til IAEA, OPCW og FNs kontor for nedrustningsspørsmål. Meningen var at dette skulle komplementere relevante miljøer og tilslutt gis som en gave til FN, mye etter malen fra UNMOVIC som ble satt opp før Irak krigen i 2003. 

Forslaget ble ikke fulgt opp politisk. I dag betaler vi prisen for det. Mange av de mest erfarne inspektørene fra Irak, Syria og tidligere nedrustningsprosesser er på vei ut av arbeidslivet. Arkiver fra sentrale inspeksjoner, blant annet i Irak, holdes lukket i flere tiår. Det finnes fremdeles ingen helhetlig, internasjonal «minnebank» for hvordan inspeksjonsregimer faktisk virker – og svikter – i praksis. Når neste krise kommer, vil vi igjen diskutere «strenge inspeksjoner», uten å ha grunnmuren på plass.

Den direkte krigen mellom USA, Israel og Iran viser hvor lite rom det er for feilvurderinger når militær makt brukes parallelt med fragmenterte diplomatiske spor. Mer komplementære inspeksjonsregimer kunne bidratt med felles referanse og et styrket minimum av felles virkelighetsforståelse i et ellers polarisert landskap. I stedet står vi i dag med tre dårlige alternativer: blind tillit, blind mistillit – eller bombefly. Ingen av dem er spesielt trygge, og alle tre er langt dyrere enn å bygge opp komplementerende seriøs, internasjonal kapasitet for inspeksjoner.

Norge liker å omtale seg selv som forkjemper for nedrustning og ikke-spredning. Spørsmålet er om vi også er villige til å ta ansvar for den kjedelige, men helt avgjørende delen av dette arbeidet: å bygge faglig infrastruktur. Et oppdatert Inison-initiativ, forankret i Utenriksdepartementet og utviklet i samarbeid med blant annet Nupi, IAEA, OPCW og relevante FN-miljøer, ville vært et konkret norsk bidrag som faktisk monner. Det ville også gitt norske myndigheter bedre innsikt i hvordan inspeksjonsregimer fungerer i møte med reell konflikt – ikke bare på papiret.

nyheter

Fyrer løs mot dronene

Det ville dessuten gitt oss et verktøy for å redusere både geografiske og kjønnsbaserte skjevheter i hvem som definerer og gjennomfører inspeksjoner, i tråd med resolusjoner om kvinner, fred og sikkerhet og kvinner og nedrustning. I dag domineres feltet av et relativt lite antall land og miljøer. En bevisst satsing på bredere rekruttering, inkludert flere kvinner og fagfolk fra det globale sør, ville gjøre verifikasjonsregimene både mer representative og mer robuste.

Den direkte krigen mellom USA, Israel og Iran vil neppe avgjøres av én enkelt rapport fra IAEA. Men hvordan denne konfliktsyklusen ender – med en skjør våpenhvile, med en regional eskalering eller med nok en katastrofal feilvurdering – henger sammen med om vi klarer å gjenreise troen på at felles, uavhengig verifikasjon er mulig.

Uten troverdige våpeninspektører blir neste krig ikke et unntak, men en kalkulert risiko. Det burde være uakseptabelt – særlig for et land som liker å slå seg på brystet som fredsnasjon.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.