Når alt blir en krise

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Jeg så partilederdebatten fra Arendal. Med en liten datter på tre måneder på armen forsøkte jeg å multitaske mellom byssing og politikk. Det fungerte sånn middels. Men mens jeg satt der med et lite menneske i hendene, ble jeg slått av hvor sterk kontrasten var mellom min egen opplevelse av tilværelsen og virkeligheten som ble beskrevet av partilederne.

Jeg klarte ikke å la være å tenke: Har vi blitt så privilegerte at vi har glemt hvordan verden faktisk ser ut?

Gjennom store deler av debatten ble ordet «krise» brukt igjen og igjen. Det var krise på det ene området etter det andre.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Selvfølgelig er det mennesker i Norge som har det vanskelig. Dessverre finnes det mennesker som lever i reell krise. Familier som ikke har råd til mat. Mennesker som ikke får den hjelpen de trenger fra helsevesenet. Barn som vokser opp i fattigdom. For disse er situasjonen ikke et spørsmål om å droppe årets sydentur. Det handler om grunnleggende behov hvor velferdsstaten vår må stille opp.

Men dette er ikke situasjonen for flertallet av oss, slik det kunne virke som gjennom partilederdebatten. 

Les også på Altinget: Slik vurderer Altinget partilederdebatten: Listhaug plassert på sidelinjen

Nei, det er ikke krise

Å tenke på livet min datter på tre måneder har foran seg, gir noen perspektiver. Hun er født i et land der risikoen for å dø i forbindelse med fødsel eller de første leveårene er svært lav sammenlignet med store deler av verden. Hun skal vokse opp i et land som ikke er i krig. Hun kan regne med at hun får helsehjelp dersom hun trenger det. Hun kommer (forhåpentligvis) til å vokse opp i et demokrati, i et samfunn med høy grad av likestilling og med rettigheter mange mennesker i verden bare kan drømme om.

Hun er født inn i et av verdens rikeste land. Det betyr ikke at alt er perfekt. Langt ifra. Men det betyr noe når vi skal beskrive situasjonen vi står i.

På barneskolen lærte vi om Maslows behovspyramide. Først kommer de grunnleggende fysiologiske behovene: mat, vann, søvn og et sted å bo. Deretter kommer behovet for trygghet. Når disse behovene i hovedsak er dekket, beveger vi oss videre mot tilhørighet, anerkjennelse og selvrealisering. 

Det kan være kjipt. Det kan være frustrerende. Men det er ikke krise.

Når jeg hører den politiske debatten og leser nyhetsbildet, kan jeg noen ganger få inntrykk av at store deler av Norge befinner seg nederst i denne pyramiden.

Ja, rentene har økt. Ja, maten har blitt dyrere. Ja, mange opplever at økonomien er trangere enn den var for noen år siden. Det krever prioriteringer, og for enkelte kan det være svært krevende og nesten umulig. Men for de fleste av oss handler det om å velge bort noe.

Kanskje blir det ingen utenlandsferie i år. Kanskje må oppussingen vente. Kanskje blir det færre restaurantbesøk, konserter og festivaler. Kanskje må vi kjøpe den billigere osten og tenke oss om to ganger før vi fyller handlekurven.

Det kan være kjipt. Det kan være frustrerende. Men det er ikke krise. Og det er en viktig forskjell.

Ord betyr noe

For hvis vi begynner å bruke det samme ordet om at vi må droppe en ferie, som vi bruker om at barn ikke får vokse opp i fred, hva skjer da med språket vårt? Hva skjer med evnen vår til å skille mellom det som er ubehagelig, det som er alvorlig og det som faktisk er en krise?

Jeg er redd for at vi mister noe når «krise» blir den normale beskrivelsen av hverdagen de fleste av oss lever i. For hvor mange av oss kan virkelig si at vi lever i en reell krise her og nå i Norge?

Ord betyr noe. Krisen er nettopp definert av at den bryter med normalen. Når alt er krise, blir ingenting krise. Jeg er dessverre redd for at det gjør oss mindre takknemlige for det samfunnet vi faktisk lever i. 

Kanskje trenger vi også litt perspektiv.

Det betyr ikke at vi skal slutte å peke på problemene. Et rikt samfunn har råd til å ha høye ambisjoner. Vi skal kunne diskutere boligpriser, helsevesen, skole, utenforskap, kriminalitet, ulikhet og økonomisk trygghet. Vi skal være kritiske og kreve forbedringer. Og vi har et særlig ansvar for dem som faktisk ikke får dekket de grunnleggende behovene sine eller står utenfor samfunnets fellesskaper. Men kanskje trenger vi også litt perspektiv.

For samtidig som vi diskuterer om vi har råd til å pusse opp kjøkkenet i år eller neste år, finnes det mennesker andre steder i verden som ikke vet om barna deres får mat i morgen.

Samtidig som vi diskuterer krisepakke for drivstoff i Norge, har drivstoffprisene i Kenya økt i så stor grad at det har vært flere opptøyer. Samtidig som vi omtaler det som en krise at feriebudsjettet må reduseres, finnes det mennesker som lever med krig, sult og frykt. Samtidig som vi diskuterer om velferdsstaten gir oss nok, lever millioner av mennesker uten noen form for sikkerhetsnett.

Vi har mye å miste

Det betyr ikke at vi skal sammenligne bort våre egne problemer eller utfordringer. Men vi bør klare å holde to tanker i hodet samtidig: Vi kan ha reelle utfordringer og forbedringspotensial i Norge, samtidig som vi må understreke at vi lever i et samfunn som på de fleste områder fungerer svært godt.

For tre måneder siden fikk jeg barn. Forrige uke satt jeg med henne på armen mens landets partiledere fortalte meg hvor vanskelig Norge har blitt.

Jeg så på henne. Og jeg tenkte at hun, tross alle samfunnets utfordringer, er født inn i en del av verden hvor hun har en helt enestående sjanse til å vokse opp trygg, fri og frisk.

Det betyr ikke at vi ikke har noe å kjempe for. Tvert imot. Det er å huske hvor mye vi allerede har. Og kanskje mest av alt – hvor mye vi har å miste! For å miste det, det ville vært en reell krise! 

Les også på Altinget: Når milliardærar kjøper seg fri, må demokratiet slå tilbake

Dette innlegget ble først publisert på Facebook-siden til Marianne H. Brekken. Hun har gitt Altinget tillatelse til å publisere innlegget som kronikk.

Brekken er assisterende generalsekretær i KFUK-KFUM Norge, men er for tiden i permisjon. Hun har skrevet innlegget som privatperson.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.