
Reisemål i risikosonen

Hvor skal vi reise i det neste tiåret? Pandemien ble et prisme som har gitt oss nye perspektiver på turismens vesen. Hvor bør vi reise? Spørsmålet stiller oss overfor flere valg og hensyn enn noensinne.
Selv om pandemien gjorde oss til hjemmesittere, slapp aldri reisebasillen taket i oss. Selv utnyttet jeg «corona-pausen» til å skrive en ønskeliste:
Hvilke destinasjoner gledet jeg meg til komme på fornavn med? Og hvilke
fristet til en gjenvisitt?
Ikke minst det siste bød på utfordringer. For covid-krisen og klimaendringene hadde herjet med et utall, gjort noen mindre tilgjengelige, andre mindre attraktive.
Mens det globale reiselivets omfang og turbo-tempo hadde forvandlet mange drømmedestinasjoner til overbefolkete, forurensete turistfeller.
Artikkelforfatteren Arild Molstad
Arild Molstad er fotojournalist og en av Norges aller mest bereiste forfattere. Han er fellow i Royal Geographic Society, i en rekke år vært rådgiver for Unescos Verdensarv-kontor og tilknyttet National Geographic Society’s Missions program. Han er foredragsholder og engasjert som internasjonal konsulent i miljø-, kultur- og bistandsproblematikk.
(Artikkelen fortsetter under bildet).

Overturisme
Begrepet «over-turisme» ble tatt i bruk for å beskrive steder ute av stand til å takle store folkemengder, spesielt dagsturister.
Våren 2020 og fremover gikk den globale reiselysten på tomgang. Vi ble kortreiste globetrottere i våre hjemland, iført maske og en dose dårlig samvittighet. Året før hadde tallknuserne i WTO, Verdens turismeorganisasjon, meldt at ‘i år vil 1,5 milliarder krysse internasjonale grenser på jakt etter store opplevelser.’
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHadde man inkludert innenlandsreiser ville tallet vært 3-4 ganger høyere. Men covid-viruset og klimakrisen ville det annerledes.
Samtidig skjedde noe annet: Da ferieflytrafikken nesten stanset opp og minsket CO2-gehalten i atmosfæren, begynte eksosskyer, støynivå og forsøpling å fordufte.
Fra Santiago sentrum ble det igjen mulig å skimte Andesfjellenes tinder.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenI millionbyers forsteder dukket hjorter, rever og større villdyr opp i parker og haver, mens fisk og sjødyr vendte tilbake til sine hjemlige farvann.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Siste sjanse-turer
I disse dager er valg av ferietur et spørsmål der mange eksistensielle hensyn tvinger seg på: Kan jeg komme dit med tog? Bør man besøke en diktaturstat? Vil min visitt skape et ytterligere press på sårbar natur? Hvor kan en families feriebudsjett tilføre reisemålet bedre levestandard eller verne om lokalkulturen?
Artikkelen fortsetter under annonsenSom følge av klimaendringenes akselerasjon – med tilhørende syn- og merkbart tap av naturmangfold verden over, har et nytt reiseformat dukket opp: «Last Chance»-reiser til steder hvis attraksjoner er i ferd med å forsvinne, som Kilimanjaro- toppen hvis snøkledde profil snart hører fortiden til.
(Artikkelen fortsetter under bildet).

Også i den norske fjellheimen drar vi nå på fotosafari til «evig-eies-kun-det tapte» isbreer som smelter foran våre øyne.
Det samme skjer i Alpene, hvis brorparten av alpinskisteder befinner seg rundt 1000 m.o.h.

Den katastrofale snømangelen
Cortina har i mange år vært storforbruker av kunstsnø.
At alpin-ikonet blir vertskapsby for vinter-OL i 2026 vil ytterligere fokusere på miljøspøkelset som plager ordførere for fjellandsbyer overalt.
- Vi har ikke noe valg, vi må endre vår forretningsidé, røpet de jeg traff under en reise i Dolomittene nylig.
Artikkelen fortsetter under annonsenDer var man godt i gang med å skjule utforløypenes sår i sommerlandskapet, mens stier for fot- og el-biketurister ble preparert for å håve inn mer valuta fra helårsturisme fremfor en stadig kortere vintersesong.
(Artikkelen fortsetter under bildet).

Utfordringer under vann
I mer tropiske strøk venter utfordringene under havflaten.
FNs klimaeksperter frykter at korallrevene er dødsdømte av menneskeskapte inngrep, i form av sur nedbør, forurensing og global oppvarming.

Dessverre brenne vi av store mengder klimagasser for å fly til magiske, men sårbare korallrev. Turismeindustrien ved Australias Great Barrier Reef rapporterer om at besøkende er klar over at den fargerike naturgiganten går en blek fremtid i møte.
Også ved Asias, Karibias og Afrikas øyer, streder og strender må vi dykke stadig dypere for å oppleve undervannsskuespillet vi tidligere bare trengte en vanlig svømmemaske for å beundre.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Artikkelen fortsetter under bildet).

Men alt håp er ennå ikke ute.
Fra marinbiologer til finansinstitusjoner leter etter effektive inngrep som kan reversere de dystre prognosene.
På landjorden bygges akvarier, både for bevare truede fiskearter, holde turisme og cruisefartøy unna truede farvann og vise frem verdenshavenes rikdom.
(Artikkelen fortsetter under bildet).

Turismeskatter tvinger seg på
Flere øynasjoner og land som som Ecuador har inngått avtaler om sletting av utenlandsgjeld mot at truet natur beskyttes mer effektivt, både over og under vannet.
Artikkelen fortsetter under annonsenSom på Galapagos.
(Artikkelen fortsetter under bildet).

Ventelisten på båtutflukter til Galapagos’ fabelaktige øyrike blir stadig lengre.
Med glede betalte jeg $150 for sjansen til å beundre og bidra til å beskytte øyrikets unike over- og undervanns flora og fauna.
Inngangspenger eller turismeskatt er regelen og ikke unntak for å få nærkontakt med planetens meste ettertraktede steder.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Artikkelen fortsetter under bildet).

Etterspørselen etter autentiske, intakte reisemål vil vokse eksplosivt utover i vårt århundre.
Stadig flere av dem vil henge opp «Adgang forbudt»-skiltet som siste utvei for å holde turboturismen i sjakk.
Det raskest voksende feriesegmentete er cruise, der stadig flere fartøy, bygget for drøyt fem tusen passasjerer om bord, er på beddingen.
(Artikkelen fortsetter under bildet).

De mest populære og dyreste cruise-destinasjonene befinner seg i Arktis og Antarktis, hvis skjøre økosystemer er mest påvirket av klimaendringer. En overkapasitet av luksusfartøyer kan bli resultatet når den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO forventes å komme med et mer restriktivt regelverk.
I USA diskuterer turistsjefer seg imellom om navnebytte må til for steder hvor naturattraksjoner er i ferd med å gå tapt.
Artikkelen fortsetter under annonsenGlacier Bay-bukten er et favoritt-anløpssted for Alaska-reisende, til tross for at isbreene er truet.

Svalbard vil forventelig bli pålagt strengere regler for maritim turisme, både hva størrelse på fartøy, ilandstigning og passasjerantall angår.
Artikkelen fortsetter under annonsenI dag ilegges alle besøkende til Svalbard en miljøavgift på 150 kroner.
Knapphetsgoder i fare
Betydelig strengere miljørestriksjoner på antall besøkende og adferd kan forventes for alle eksotiske ‘knapphetsgoder’ i årene fremover, ikke bare utenfor allfarvei men hvor over-turisme truer historisk arkitektur og skjør infrastruktur rundt Middelhavet.

Det byr ikke på problemer å hente frem eksempler på utsatte reisemål i ferd med å overskride et tipping point – et vendepunkt der slitasje er irreversibel.
Venezia er det mest omtalte eksemplet, med sitt innbyggerantall på knapt 60 000 fastboende i 2019 var vertskap for 24 millioner turister.
Artikkelen fortsetter under annonsenHer, og i byer som Firenze, Amsterdam, Dubrovnik, Kyoto, Praha og Athen klager et stigende antall fastboende over følelsen av å spille statistens rolle i et utendørsmuseum der de blir sittende igjen med regningen for vakthold, vask, restaurering og rengjøring.
(Artikkelen fortsetter under bildet).

Et ikke ukjent fenomen også her til lands, som i Bergen, Geiranger, og Lofoten.
– Turoperatørene må ta sin del av ansvaret, mener Justin Francis. Hans nettbyrå www.responsibletravel.com som tilbyr reiser med mening og øko-innhold er blitt en stor suksess.
I den siste tid har jeg deltatt i internasjonale ‘tenketanker’ og ekspertpanel der vi er blitt stilt overfor følgende dilemma: Hvordan løse de økonomiske akutt-utfordringene turismebransjen var blitt påført samtidig med å forhindre at reisemålenes langsiktige, klima-skapte, økologi ikke blir skadelidende? Og uten at skillet mellom fattig og rik vokste ytterligere?
Et umiddelbart svar som nærmest gir seg selv: Reiselivsbransjens utdaterte «jo flere besøkende, jo bedre» modell må vike for «forurenser betaler» og «føre-var» prinsippene.
Hva som ikke er like åpenbart: Hvordan politikere og reiselivets ledere skal lære seg å løfte blikket fremover, forbi neste valgperiode.