Ninh Binh – Vietnams skjulte perle

NINH BINH, VIETNAM(ABC Nyheter): Vi tar geografien først. Halong Bay, eller Halong-bukta på norsk, er regnet som Vietnams mest populære turistattraksjon. Den vakre naturperlen ligger ved kysten øst for Hanoi, og kjennetegnes av sitt karakteristiske grønne vann og bortimot 2000 skogkledde sukkertopper som stikker opp fra sjøen som monolitter.

Utallige turister finner veien hit hver dag, hvor de går om bord i små båter som sakte seiler mellom øyene, klippene, laguner og grotter. Det går knapt an å dra til Vietnam uten å avlegge vakre Halong Bay et besøk. Det er i hvert fall inntrykket som er skapt.

Så valgte vi likevel å høre på de lokale. De sa at Halong Bay var oppskrytt og anbefalte i stedet en tur til Ninh Binh, en provins 90 kilometer rett sør for Hanoi. Ninh Binh er en skjult perle, sa de. Som et Halong Bay på land. De bedyret at vi ikke ville angre.

Vi angret ikke.

Vakre Ninh Binh ligger cirka 90 kilometer rett sør for Vietnams hovedstad Hanoi. Foto: Sverre Bjørstad Graff

Fortjener lovordene

Det første møtet med Ninh Binh gjorde oss riktignok litt betenkt. Da vi ankom hotellet i 23-tiden, var porten stengt og lyset av. Det pleier sjelden å være et godt tegn. Ikke hadde vi sett noe særlig til byen og landskapet heller.

Turen hit var av det spontane slaget. Vi betalte en drosjesjåfør 400 kroner, etter at kollektivtransporten hadde gitt seg for kvelden. Han manøvrerte oss relativt trygt ut av Hanois larmende kaos to timer unna, mot landsbygda, forbi nyttårsdekorasjonene fra vietnamesisk nyttår som fortsatt hang oppe i de tropiske julegatene i Ninh Binh og opp til hotellet noen kilometer unna.

Vi ba sjåføren om å vente, sånn for sikkerhets skyld, mens vi brukte utestemme gjennom den stengte porten og svingte med lyset fra mobilen som en fyrlykt i mørket. Det fungerte. Kontakt ble etablert. Porten åpnet. Vi sjekket inn. Én person. Én natt.

Det er først morgenen etterpå, når natten har trukket seg vekk og dagen har fått tak, at vi skjønner at Ninh Binh fortjener sine superlativer.

Alle sansene er påskrudd mens vi hører fuglene som har sangøvelse, sjarmeres av de rosa fersken-blomstrene som fargelegger hotelltunet (de er visstnok symbolet på vietnamesisk nyttår), og vi skuer utover rismarkene som omringer oss, med sine høye berg og knauser. De minner nesten om geologiske Whac-A-Mole, disse moldvarpene som stikker hodet opp og som du skal slå ned på tivoli. Andre ville kanskje sagt det annerledes. Deal with it.

Monkey Island: – Apene har lært å frykte hva som skjer hvis de ikke adlyder

LES SAKEN

Med stødig hånd drar Bich oss over elver og gjennom fjell i båten sin. En unik måte å se denne delen av Vietnam. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Vietnam fra robåt

Turistbrosjyrene trekker ofte fram Ninh Binh-regionens kulturelle- og historiske betydning. Her finnes nemlig landsbyer hvor innbyggerne fortsatt lever av tradisjonelt håndverk. Her finnes også en drøss eldgamle pagoder og templer. Mange anbefaler også et besøk i den vakre katedralen Phat Diem, fra den franske kolonitiden, bygget i tradisjonell vietnamesisk stil. Og, ikke minst, den gamle byen Hoa Lu, som var Vietnams hovedstad fra år 968 til 1009.

Dessverre er vår tid begrenset, så vi må gjøre noen prioriteringer. Vi velger derfor heller å oppsøke Ngo Dong-elva for å oppleve landskapet fra robåt.

Roeren vår heter Bich. Jeg får meg ikke helt til å si det. Hun har rodd turister her i 18 år og tjener 200 dong per tur. Det tilsvarer åtti kroner. Vi har allerede nå bestemt oss for å gi henne det dobbelte. «Vi» er undertegnede, et kanadisk par på bryllupsreise og en vietnamesisk jente som heldigvis kan engelsk - og som sterkt anbefalte at vi gikk for reiserute nummer tre.

– Det er den med de mest imponerende hulene, de flotteste naturopplevelsene og færrest pagoder og templer, sa hun. Dermed havnet vi i samme båt.

Hun har forresten en merkelig rostil, Bich. Hun sitter vendt fremover, og drar liksom båten mot seg med hvert åretak. Det er ikke som i Norge, der man sitter med ryggen til og skyver fra. Det er motsatt. Men dette er jo ikke slikt man kommenterer. Dessuten viser det seg raskt at roteknikken gir mening. Vi skal nemlig gjennom grottene i Trang An, som kanskje er vel så lave som de er trange.

Son Doong-grotten større enn antatt: – Helt vanvittig

LES SAKEN

Den første av disse er den lengste, over 1000 meter, og bare en idiot ville rodd med ryggen til her.

Vi gjør oss kroknakket for ikke å stange hodet i taket, mens Bich briljerer med sin roteknikk og skyver oss stødig gjennom fjellet.

På ferd gjennom grottene i Trang An gjelder det å passe hodet. Foto: Sverre Bjørstad Graff

King Kongs hjem

Landskapet som åpenbarer seg på andre siden av fjellet er nesten surrealistisk vakkert. Fortsatt er det rismarker, templer og sukkertopp-fjellene som dominerer. Men det er så mektig, så dramatisk og samtidig så stille. Man føler en trang til å plukke opp mobilen ustanselig for å konvertere minnene til piksler, men etter en stund legger vi den rett og slett vekk. Dette er inntrykk som må sanses og suges inn ufiltrert.

Det er forresten ikke bare norske journalister som lar seg bergta av landskapet med de geologiske skyskraperne, et resultat av millioner av år med erosjon. Også Hollywood har latt seg begeistre.

Bich, jeg får meg fortsatt ikke til å si navnet hennes, forteller at store deler av scenene til King Kong-filmen Skull Island ble spilt inn her. 50 prosent av filmen, sier hun. Jeg vet ikke om hun mener det omtrentlig

Ny gullbro åpnet i Vietnam

LES SAKEN

– Åja, var det de scenene fra New York, spør jeg i et forsøk på å være morsom.

Ingen ler. Joda, forresten, de to kanadierne blåser noe luft ut av nesa i en slags anerkjennelse. Men det kommer ingen lyd fra vietnameserne.

Nåvel, humor handler om å ta sjanser.

Ny hule.

På ferd gjennom grottene i Trang An gjelder det å passe hodet. Foto: Sverre Bjørstad Graff

Bich sitt barndomsrike

Vår roer forteller at hun vokste opp i en av hulene her. Det er den unge engelskyndige vietnameseren som forteller oss det. Phuong heter hun. Uten Phuong hadde nok kommunikasjonen om bord i større grad vært en påminnelse om Babels tårn.

– Jeg bodde sammen med familien min i hula. Vi holdt til der i mange generasjoner. Det var et godt liv. Vi hadde rik tilgang på mat og ressurser, forteller Bich. Vi er i hennes barndoms rike nå.

Hun peker på bambustrærne ved elvebredden som de dyrket for å kunne lage stiger og dører. På fikentreet der hun pleide å gripe etter saftige frukter. Og rett bortenfor, vannet som sildrer ned fjellsiden og som fungerte som vannkilde for familiene som bodde her.

– Overgangen til å måtte leve i landsby var vanskelig, det var så forskjellig fra hva vi var vant med, forteller hun.

De måtte flytte derfra da hun var i slutten av tenårene. I dag er det ikke lov å bo i hulene. Vi graver ikke mer i detaljene, men uttrykker takknemlighet for at hun ga roturen ekstra sjel og innhold.

Reis til Sapa - det kan hende du får deg en venn for livet

LES SAKEN

Spesialiteten i Ninh Binh er geitekjøtt. Og restaurant Dung Pho Nui er de lokales valg. Her serveres det deilig mat til en billig penge. Foto: Sverre Bjørstad Graff

Som en sunn sigar

Ninh Binh-regionen er kjent for sitt gode geitekjøtt. Det har visst noe med fjellene å gjøre. Og Phuong, den vietnamesiske jenta som snakker engelsk, anbefaler et lokalt spisested i nærheten for at vi skal kunne smake på spesialiteten. Dung Pho Nui heter restauranten.

De serverer små, syltede vietnamesiske fiken som forrett. Det er fiken som alle oss tre fra Vesten synes smaker umiskjennelig som oliven, men som vår nye vietnamesiske venn synes har en helt åpenbar smak av fiken fra Vietnam. God er den uansett. Og det samme er rettene som deretter kommer på bordet. Det er geitekjøtt tilberedt på ulikt vis, samt grønnsaker, salatblader, sauser og ris. Vi oppfordres til å legge maten inn i tynt rispapir, som om vi skulle rulle oss en sunn sigar. Deretter nyter vi måltidet i store drag. Det vietnamesiske kjøkken skuffer sjelden.

Phuong nekter oss å betale.

– Nå er dere på besøk i mitt land, så jeg tar denne. Dessuten er det veldig billig, sier hun.

Hun er vennlig, men bestemt, og lar det ikke være noen tvil om at avgjørelsen er endelig og ikke kan påklages.

Den norske eventyrmaleren Theodor Kittelsen ville nok følt seg hjemme her, med horisonten full av blåner. Foto: Sverre Bjørstad Graff

Theodor Kittelsen på steroider

Vi har sett Ninh Binh fra båt. Nå vil vi opp i høyden. Derfor drar vi til det majestetiske Dragefjellet, hvor 450 trinn er skåret inn i den stupbratte fjellsiden – og du kan manøvrere deg opp som en fjellgeit.

Vi er ikke alene. Flere vestlige turister har funnet veien hit. Det har også mange vietnamesiske jenter, som for anledningen har kledd seg opp i røde, tradisjonelle kjoler. De kommer gjerne ifølge med fotograf som skal få dem til å skinne i sosiale medier. Grunnen er enkel: Dragefjellet skal visstnok ha den beste utsikten i Vietnam.

Vi tror det så gjerne. Fra toppen er det glass-og-ramme-kvalitet i alle retninger! Rismarkene, elva og kalksteinsklippene har vi allerede nevnt. I tillegg er det så mange lag med blåner at det kunne vært malt av Theodor Kittelsen på steroider.

Vi besøkte Ninh Binh før rismarkene sto i full blomst. Men dette bildet viser fargeprakten området kler seg i i månedene mai og juni. Foto: Ninh Binh Department of Tourism

Hvordan det ser ut her i månedene der rismarkene har en blendende gulgyllen farge tør vi knapt tenke på. Joda, forresten, vi tør tenke på det. Et søk på internett bekrefter at det ser eventyrlig ut.

Men om du skal besøke Dragefjellet, vær forsiktig! Opp gjennom tiden har så mange mennesker trådt her at steintrinnene har blitt blankpolerte og glatte. Dette er ikke stedet for flipp-flopper!

I retrospekt vil vi anbefale minst tre dager i Ninh Binh, for å få med alt regionen har å tilby. Vi tilbragte knappe 24 timer, som var mulig – om enn litt for lite. Men, som man sier i showbusiness, «always leave them hungry».

Følg ABC Nyheter Reise på Facebook

Dette er et av verdens eldste kjente strenge­instrumenter

LES SAKEN