Vannforsker: Slik blir smeltende snø en forurensningsbombe
Den grå snøen langs veiene samler opp forurensning gjennom hele vinteren – og utløser en konsentrert «cocktail» av miljøgifter når mildværet slår inn.
Publisert
Annonse
Når gråbrune snøhauger langs veiene begynner å bøte for mildværet, er det ikke bare vann som slippes løs. Snøen fungerer som et midlertidig lager for forurensning fra trafikk og byliv – og når smeltingen kommer brått, kan belastningen på bekker, elver og fjord bli konsentrert og langt høyere enn ved vanlig regn.
– Snø på gata er overvann i fast form, sier forskningsleder Sondre Meland i NIVA til ABC Nyheter en januardag alt for kald til at snøen har begynt å smelte.
Meland forklarer at det som ellers skylles bort litt og litt i regnvær, kan bli liggende i uker og måneder som frossent byvann.
Et vinterlager av veistøv, salt og dekkpartikler
Forskjellen på snø og sommerregn handler først og fremst om tid. Snøen blir liggende, samler opp skitt over tid – og når den først smelter, kan mye komme på én gang.
Vannforskeren peker på at snøen kan hope seg opp og akkumulere stoffer og skitt, og at mildvær med rask smelting kan gi høyere konsentrasjoner enn man ser ved jevnere avrenning når det regner i varmere tider på året.
Hva består så den mørke, triste snøen av? Ifølge Meland er det store mengder sand og støv – men også trafikkrelaterte partikler som bildekk og eksos. På partiklene kan det sitte fast andre forurensningsstoffer.
Han oppsummerer innholdet som en kjip blanding av blant annet tungmetaller, organiske stoffer, mikroplast og dekkpartikler.
Annonse
Annonse
Ny rapport: Så mye mer penger bruker vi på å ødelegge naturen enn å redde den
En cocktail som vaskes ut i byens vannveier
Når snøen smelter, blir denne blandingen mobil. Meland beskriver smeltevannet som «en cocktail» av mange ulike stoffer som kan gå videre inn i overvannssystemet – og derfra til rensing, overløp eller rett ut i resipientene, som elver og bekker.
Konsekvensene er ikke nødvendigvis dramatiske i form av synlig fiskedød, understreker han. Men stoffene kan likevel påvirke naturen – både på kort og lang sikt – og bidra til et samlet press på økosystemene.
Meland trekker frem Oslofjorden som eksempel på et område der miljøgifter kan finnes igjen i dyr som lever der, og peker på at disse stoffene «kommer fra et sted» – der overvann og bysnø er en av kildene.
Stor påvirkning på små bekker
Særlig sårbart kan det bli i små vassdrag når en stor smelteepisode treffer samtidig som snøen er sterkt forurenset, for eksempel nær trafikkerte veier.
– Hvis det er en liten bekk kan småfisk bli ganske eksponert hvis det skjer en stor smelteepisode, sier Meland, og forklarer at smeltevannet kan utgjøre en ganske stor del av vannføringen i en liten bekk.
Her handler skadebildet ofte om biologiske prosesser heller enn akutt død: fisk kan bli eksponert for stoffer som går på reproduksjonsevne og kan gi skade på DNA.
Tiltak: fra sandfang til rensing og regnbed
Annonse
Meland peker på at en del kan fanges opp før det når naturen – men også at det ikke er enkelt. Langs veier finnes det ofte sandfang som skal ta mye av sanden og skitten, og fordi mye forurensning er bundet til partikler, kan riktig drift og tømming av sandfang ha stor effekt.
Samtidig er ikke alt bundet til store partikler som lett sedimenterer. Noe kan være knyttet til finere partikler – eller finnes mer «løst» i vannet – og da trengs andre løsninger enn bare sedimentering, forklarer Meland. Han fortsetter:
– Snøhåndtering er veldig komplekst.
I Oslo har kommunen har sluttet å deponere snø rett i Oslofjorden, og Meland viser til snølekter og renseanlegg som tiltak som trolig har fjernet betydelige mengder forurensning fra snø.
Han forteller også at det foregår overvåking gjennom rapportering til Statsforvalteren knyttet til utslippstillatelse, og at NIVA skal inn i et prosjekt på oppdrag fra Oslo kommune for å se nærmere på mikroplast og om den holdes tilbake i anlegget.
I tillegg beskriver forskingslederen et skille mellom snø fra boligområder og mer trafikkbelastet bysnø: snø uten veisalt kan håndteres annerledes og mindre krevende enn den mer forurensede snøen fra sentrumsgater og trafikkerte veier.
Han trekker også frem regnbed langs veier – grøfter og beplantede soner som tar imot overvann. De kan gi en mer kontrollert smelteplass der stoffer binder seg i jord og holdes tilbake, i stedet for å skylles direkte fra asfalt og hardflater.
En voksende utfordring – og et nytt forskningsprosjekt
– Snøhåndtering er rett og slett komplisert. Vi skal ha bare veier og framkommelighet hele vinteren – folk skal kunne gå, sykle og komme seg fram – og samtidig vil vi begrense miljøbelastningen. Det er en krevende balansegang, sier Meland.
Heldigvis er et nytt forskningsprosjekt på vei. Meland avslutter med å fortelle at NIVA har fått et prosjekt fra Forskningsrådet, «Snowland», med SINTEF som prosjektleder, der målet er å finne mer bærekraftige måter å håndtere snø i større norske byer – og at arbeidet er i en tidlig fase.
