Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
– Man glemmer hvordan våpenkappløpet oppsto, hvordan begge parters påstander om at den andre utgjorde en trussel og påfølgende egen opprustning førte inn i en spiral der alles trygghet ble mindre.
Det sier seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), Julie Wilhelmsen. Hun har doktorgrad i statsvitenskap og arbeider spesielt med russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Denne uken la den norske Etterretningstjenesten frem sin sikkerhetsrapport «Fokus 2020». Her blir Russland og Kina pekt ut som de mest truende aktørene mot norske interesser.
Julie Wilhelmsen er skeptisk til rapporten som hun mener bygger på et ensidig og forenklet perspektiv.
– Jeg er kritisk til selve praksisen med åpne trusselvurderinger som Etterretningstjenesten begynte med for ti år siden. Å gå såpass sterkt ut og definere sikkerhetssituasjonen for Norge på denne måten, bidrar på et lite nøkternt vis til å skape fiendebilder. E-tjenesten har enorm autoritet, og det er få som stiller spørsmål ved deres analyser. Dermed får de stor makt til å forme samfunnets virkelighetsforståelse. De konstaterer hvor høy en trussel er, og kan vise til at de sitter på informasjon ingen andre har. Da er det lite rom for kritisk debatt, sier Julie Wilhelmsen til ABC Nyheter.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenVIDEO: E-tjenesten: Russland og Kina utgjør fortsatt de viktigste sikkerhetstruslene mot Norge
– Hva sikter du spesielt til?
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Det fokuseres utelukkende på hva Russland og Kina har av militære kapabiliteter, hvordan de moderniserer sitt forsvar og hva de foretar seg, men uten å se det i sammenheng med hva USA og Nato har og gjør på sin side. Det er i stor grad samspillet som har oppstått mellom disse aktørene de siste årene som er nøkkelen til å forstå den nye spenningen, og hvorfor Kina og Russland i dag synes å utgjøre en trussel mot Norge og Nato. Det nytter ikke bare å peke på at Russland og Kina er autoritære. Jeg synes det er problematisk at E-tjenesten ikke utfordres på dette i det offentlige ordskiftet. Vi er inne i en tid med stormaktsrivalisering, som under den kalde krigen, minner Nupi-forskeren om.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er dynamikken i det som ofte omtales som et sikkerhetsdilemma, hun mener er potensielt farlig. Dette innebærer at begge parter oppfatter at motparten har offensive intensjoner, mens de selv handler defensivt og ruster opp for å sikre seg mot den andre.
– Dessuten må vi spørre oss hva som skjer hvis vi snakker med E-tjenestens stemme. Da gir vi haukene i Russland støtte i deres påstand om at Nato er en trussel mot Russland og et påskudd til å fortsette opprustningen. Samme logikk slår inn på NATO siden. Da får vi en helt annen verden enn den vi har snakket om og ønsket oss i tiårene som er forbi; globalisering, samarbeid og vinn vinn-situasjoner. Skal vi forstå hvorfor situasjonen er blitt så spent, må vi ha et fugleperspektiv og undersøke alle aktørene, og hvorfor de tenker og handler som de gjør.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Og et våpenkappløp på falske premisser?
– Ja, på en måte. Tror vi virkelig at Russland er en trussel mot Nato-landet Norge? Er det Nato gjør klokt i en ny verden av stormaktsrivalisering? Det må være lov å spørre om det, og få andre analyser på banen. Jeg tror Russland forsøker å avskrekke i forhold til Natos nærvær i Polen og Baltikum, men jeg tror ikke at Russland har til hensikt å ta en bit av disse landene, heller ikke av Norge. Det er en slags aggressiv defensivitet, illustrerer Nupi-forskeren.
Hun viser til at Norge også er en stat med egne interesser, og at den nye trusselrapporten også må sees i lys av det.
– Mitt hovedpoeng er at analysen er litt ensidig. Å hevde at noen stater er en trussel og begrunne det med at de er autoritære, blir litt for enkelt. Da må de i så fall legge frem en årsakskjede, mener Wilhelmsen.
Artikkelen fortsetter under annonsenHun advarer både medier, politikere og den norske befolkning mot uten videre å godta premissene i E-tjenestens virkelighetsbeskrivelse.
– Spesielt i dag når vi lever i en så urolig tid og har å gjøre med et helt annet USA, som vi samtidig er så sterkt knyttet til sikkerhetspolitisk. Da er det nesten et demokratisk problem at befolkningen i Norge ikke får et bredt nok perspektiv, en virkelighetsbeskrivelse med nyanser og at premisser og veivalg ikke diskuteres mye mer åpent. Det bør ikke bli oppfattet som politisk ukorrekt å stille de skarpeste spørsmålene om hva som egentlig gavner Norges interesser, sier Julie Wilhelmsen.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Putin advarer mot nytt våpenkappløp
– På hvilken måte mener du denne enigheten representerer en utfordring?
– Norge har en tradisjon for konsensus i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Dette gjenspeiles også i norske medier, og representerer et problem i norsk, offentlig debatt. De politiske partiene uttrykker veldig sjelden en klar og direkte uenighet om sikkerhetspolitikk, og slår sjelden politisk mynt på denne type spørsmål. Det er en styrke for et lite land som Norge å stå sammen om sikkerhetspolitikken. Samtidig er det et problem hvis vi bare kjører sikkerhetspolitikken i vante spor og ikke sørger for å få en åpen og kunnskapsbasert debatt i forkant av nye veivalg i dagens situasjon, påpeker Nupi-forskeren.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Hva med hovedtrekkene i Etterretningstjenestens rapport, er du uenig i disse?
– Selv om vi har grunn til å ha tillit til norsk E-tjeneste, må vi ta høyde for at de representerer spesielle interesser og perspektiv, og derfor vil ha en slagside i sine analyser. Mye av det som er fremlagt er selvfølgelig helt korrekt. At Russlands modernisering av forsvaret har skutt fart de siste årene, og at det foregår en voldsom militær oppbygging i nordområdene, er godt kjent og helt reelt. Russiske talspersoner har også benyttet en kraftig retorikk der man omtaler Nato og Norge i fiendtlige ordelag, og kommer med direkte trusler. Det er en kjensgjerning, fastslår Julie Wilhelmsen.
Artikkelen fortsetter under annonsen
– Hva er hovedårsaken til dette?
– Fra russisk side har man lenge uttrykt en misnøye med Nato-utvidelser, spesielt østover. Nato har kommet nærmere og nærmere Russlands grenser. Derfor ser de på Nato som en fiendtlig forsvarsallianse. Det er ikke vanskelig å forstå, mener Wilhelmsen, og tilføyer:
Artikkelen fortsetter under annonsen– Dette er den russiske forståelseshorisonten. Ikke for å underkjenne at de er aggressive i måten de har opptrådt på. Men Russland opplever nok at Vesten underkjenner deres defensive interesser. De føler at de er «bakpå», og det er et problem spesielt når Russland under Putin har gjenoppbygget sin stormaktsidentitet og krever å bli tatt hensyn til i verdenspolitikken. Mange russere spør de seg: «Hvorfor forsvant ikke Nato etter den kalde krigens slutt?» Snarere tvert imot har Nato vokst seg større. Russland begynte virkelig å reagere da NATO i 2008 ga uttrykk for at også Georgia og Ukraina en dag ville bli medlemmer, forklarer hun.
Les også: Varsler flere øvingsdøgn for soldater i Heimevernet
– Men Norge har en mektig nabo i øst, må vi ikke ta høyde for dette?
– Det var et problem at Norge etter den kalde krigens slutt forestilte seg at vi ikke lenger trengte et forsvar av eget territorium og i stedet bygget et forsvar som bare var egnet til å være med i såkalte «out of area»-operasjoner. Annekteringen av Krim-halvøya i 2014 ga et argument for å styrke forsvaret av Norge. Å invitere amerikanerne inn med baser på Værnes syntes å være den raskeste og beste løsningen. Den litt uheldige sideeffekten av dette var at man ikke tok høyde for Russlands reaksjon. Russland var på dette tidspunktet blitt svært skeptisk til USAs globale dominans og hva USAs intensjoner var, illustrerer Julie Wilhelmsen.
Artikkelen fortsetter under annonsenHun viser til at russerne hadde nedfelt i sin militærdoktrine en advarsel om at de anså «tredjelands militære installasjoner» nærmere Russlands grenser som en trussel.
– At Norge trengte å styrke forsvaret sitt, var helt åpenbart, men det er uheldig å måtte gjøre det ved å trekke inn nettopp det Russland frykter aller mest, nemlig amerikanske militærinstallasjoner nærmere deres grense. Det er ikke store amerikanske tropper, men det er amerikanske baser på norsk jord, for første gang egentlig. Dette er bare en observasjon. Det hadde vært en fordel om statene kunne kalibrere det de foretar seg i forhold til hvordan det ser ut fra den andre siden. I Norges tilfelle bør ikke dette gjøres fordi russerne ber oss om det, men fordi vi har mulighet til å tenke selv og legge en klok politikk. Slik kan vi kanskje unngå å bli det russerne kaller for USAs forlengede militære arm og offer i den nye stormaktsrivaliseringen.
Artikkelen fortsetter under annonsen– I lys av dette, mener du E-tjenestens trusselvurderinger bidrar til å øke spenningen?
– Det er språket, overdrivelsene og fremstillingen av Russland og Kina som er problematisk. Vi pleier å si at haukene snakker med haukene. I Russland har haukene blitt sterkere de siste 15 årene, og internt er det nå haukene som dominerer. De som ikke pusher sikkerhetsagendaen, og som taler for å ha normale forbindelser med Vesten, er i mindertall og kommer ikke til orde. Norsk E-tjeneste bør ikke bidra til å styrke haukenes agenda i Russland, advarer Nupi-forsker Julie Wilhelmsen.
Les også: Frykter en ny 9. april 1940 i Norge
VIDEO: Putin skryter av nye supervåpen
