Nok et britisk drama: Kan skape ustabilitet og politikerforakt

Keir Starmer, Rishi Sunak, Liz Truss, Boris Johnson, Theresa May og David Cameron har minst én ting til felles: De alle har vært britisk statsminister i løpet av de siste ti årene.

Nå kjemper statsminister Keir Starmer for sitt politiske liv. Labour fremstår delt i synet på om den hardt pressede statsministeren må gå. Hvis det skjer blir nestemann ut den syvende britiske statsministeren siden 2016.

– Har Storbritannia et statsministerproblem?

– Både ja og nei. På den ene siden er det demokratisk sunt at en leder kan byttes ut dersom partiet eller befolkningen ikke lenger har tillit til vedkommende. På den andre siden er hyppigheten i de britiske utskiftningene nå historisk høy og kan skape ustabilitet og usikkerhet i markedene.

Farstad mener en hyppig utskifting også kan bidra til et negativt bilde av politikeren.

– Det kan bidra til politikerforakt. Når det blir mye opprivende intern konflikt, kan det oppfattes som navlebeskuende. Folk kan tenke at politikerne burde jobbe med å løse problemene til vanlige folk, og at fokuset blir feil.

Les også: Britisk hangarskip kommer til Norge

Knekt av Brexit

Bakgrunnen for presset mot Starmer kommer som følge av det svake valgresultatet i lokalvalget forrige uke og uro internt i Labour. Flere partifeller frykter at han er blitt en belastning foran neste valg, og ministeravganger har forsterket inntrykket av en regjering i krise. 

Samtidig har mange Labour-representanter uttrykt støtte til Starmer.

Tidligere har blant annet Brexit vært en avgjørende faktor når det gjelder utskifting av statsministre. Det var i forrige tiår det ble klart at Storbritannia skulle ut av EU.

– Vi så en veldig hyppig utskiftning under Brexit-forhandlingsårene etter 2016. Jeg tror ikke det er kontroversielt å si at det er en sammenheng der. Brexit var veldig opprivende for de fleste partier, fordi det var mye intern uenighet, sier Farstad.

Roper varsko: – Forbereder seg på å angripe

nyheter

De konservative statsministrene David Cameron og Theresa May måtte begge forlate statsministerposten som en direkte konsekvens av Brexit:

• Cameron lovet folkeavstemning om EU, men fikk ikke viljen sin da flertallet stemte for Brexit 23. juni 2016. Dagen etter varslet han avgang og sa at en ny statsminister burde lede forhandlingene med EU.
• May klarte ikke å få Brexit-avtalen sin gjennom parlamentet og mistet autoritet i eget parti. Brexit-striden gjorde statsministerperioden hennes politisk umulig.

Boris Johnson ble deretter felt av skandaler, tillitsbrudd og opprør blant De konservative. Liz Truss måtte gå på grunn av markedskollaps og politisk krise etter mini-budsjettet i 2022. Rishi Sunak gikk av etter å ha tapt valget i 2024.

– Det er ikke sånn at Starmer automatisk mister jobben

Nå ligger Labours første statsminister på 14 år an til å kunne ryke. Labours retningslinjer tilsier at man må ha støtte fra 80 parlamentsmedlemmer for å kunne sette i gang et internvalg i partiet. Dette tilsvarer rundt 20 prosent av de folkevalgte Labour-politikerne i det britiske parlamentet.

– Det er ikke sånn at Starmer automatisk mister jobben. Blir det internvalg må han kjempe for å beholde plassen sin. Det kan godt være at han vinner et eventuelt valg, og at han fortsatt er statsminister om noen måneder, sier Farstad.

Les også: – Vi ruster opp for å avskrekke Russland og unngå krig

– Keir Starmer har aldri vært kjempepopulær eller karismatisk. Et svakt valgresultat for Labour kan derfor bli brukt av enkelte i Westminster som en anledning til å forsøke å fjerne ham.

Hun påpeker at valgdeltakelsen i lokalvalget var lav.

– Partiet burde derfor kanskje burde ha mer is i magen før de trekker store konklusjoner.

– Forlater makten i håndjern eller kiste

nyheter

Det britiske maktspillet

– Er det mer maktkamp i britisk politikk sammenlignet med den norske?

– Det er mer maktspill i Storbritannia enn det vi ser i Norge. Når det er sagt, tror jeg situasjonen har forverret seg de siste ti årene, særlig etter Brexit. 

– Med alle utskiftningene har det også blitt mer normalisert. Jeg tror dessuten det henger sammen med mediebildet i Storbritannia, som er svært polarisert. Du har aviser som er tydelig høyrevridde, og aviser som er tydelig venstrevridde, sier Farstad.

Les også: – Kina er en helt annen militærmakt enn Iran

Hun peker også på store pengedonasjoner til partier som bidrar til å finansiere splittende kampanjer.

– Vi har sett at det har kommet inn mange store donasjoner til partiene de siste årene. Partiet Reform og Nigel Farage har fått store donasjoner fra utlandet, deriblant fra en kryptomilliardær i Thailand. De har blant annet hatt forsideannonser i The London Standard som bare kritiserer Labour. Det blir mye personkritikk og mange tabloide overskrifter. Utenfra kan det se ut som et sirkus.

Les også: – I denne konkurransen vinner helt sikkert Moskva