Etter 20 år ute av rampelyset kom en av historiens mest spesielle Ferrari-racere tilbake i offentligheten for noen år siden, og var nylig en av stjernene på The ICE i St. Moritz. Foto: Ivar Engerud/Finansavisen
Ferraris beste kunder: Brødre brukte bilene til racing og sjekking av damer
Den startet livet som en Ferrari 166 Mille Miglia Barchetta, ble totalkrasjet og brakk i to, gjenoppsto med ny motor og dette unike strømlinjekarosseriet i 1951.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen ble først publisert i Finansavisen Motor.
ST. MORITZ, SVEITS: Du skal ikke lese mye italiensk racinghistorie fra 1950-tallet før Marzotto-navnet dukker opp på resultatlistene for både Mille Miglia og andre race over hele Italia.
Marzotto-brøderne Giannino, Paolo, Vittorio og Umberto var fire unge, aristokratiske rikmannssønner fra Valdagno noen mil nordøst for Verona. Brødrene var Enzo Ferraris beste kunder de første årene inn på 1950-tallet. I løpet av noen få år kjøpte de over 20 Ferrari-er til bruk i racing og for å sjekke damer. Ingen var mer unik enn denne raceren.
Giannino Marzotto kjørte den i Mille Miglia i 1951 og ledet da han måtte bryte med dekktrøbbel. Foto: Marzotto privat
Tekstilarvinger med sans for det beste
Faren, grev Gaetano Marzotto, drev blant annet en stor vingård og ikke minst et av Europas største tekstilimperier. Noe som ga en grei «funding» av de unge sønnenes etter hvert altoppslukende bilhobby.
De hadde lært å kjøre i familiens Lancia Aprilia i årene under og rett etter krigen, og da bilsportsaktivitetene i Italia så smått ble tatt opp igjen i siste halvdel av 1940-tallet, kom de alle raskt med i det store amatørracingmiljøet av private «gentlemen drivers».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDebuten på det internasjonale plan skjedde i to fullstendig standard Lancia Aprilia i Mille Miglia i 1948. Umberto og Giannino fullførte på en meget respektabel 28. plass totalt.
Da bilen ble bygd i 1950 var det i denne konfigurasjonen med Touring Barchetta-karosseri. Foto: Touring
Ferraris beste kunder
Oppmuntret av det gode resultatet, søkte de bedre og kraftigere materiell for å møte utfordringene og ikke minst ønsket om racingsuksess på et høyere nivå med sterkere og raskere biler. Blikket ble rettet mot Maranello. Der hadde Ferrari allerede oppnådd en rekke viktige seire i løpet av de par første årene siden oppstarten i 1947.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDa Enzo Ferrari produserte sine første biler av eget merke var hver enkelt bil en individuell kreasjon. Fra debuten på racerbanene i 1948 viste de 12-sylindrede Ferrariene seg som nærmest uslåelige. I hvert fall hvis de ble kjørt av førere som kunne håndtere de vanskelige maskinene.
En av disse var Luigi Chinetti, som kjørte 23,5 timer da Ferrari vant Le Mans 24 timersløpet i 1949 i en 166 Mille Miglia Barchetta! Chinetti skulle senere bli den viktigste personen i utviklingen av USA som marked for Ferrari.
Artikkelen fortsetter under annonsenFerrari 166 kunne «kjøpes over disk», så brødrene bestilte like godt hvert sitt eksemplar med levering i 1949. Sammen møtte de Enzo personlig i Maranello for å gå gjennom bestillingene og diskutere et fremtidig samarbeid.
Den første eieren Umberto Marzotto racet bilen i Mille Miglia 1950 da han krasjet og delte bilen i to. Her med amerikaneren Jeff Fisher som eier en 212 Vignale som Marzotto kjøpte ny av Ferrari. Foto: Ivar Engerud/Finansavisen
Mille Miglia-suksess og dramatikk
Giannino var nok hakket bedre enn de andre brødrene. I 1950 vant han det prestisjefylte Mille Miglia, selvsagt kledd i dobbeltspent dress og slips av eget fabrikat. Det var stil over sakene den gang!
Men tro ikke at førerprestasjonen var noe å flire av, selv om antrekket kanskje ikke var helt konvensjonelt sett med dagens øyne. Hele løpet fra Brescia til Roma og returen ble rammet av voldsomme regnskyll. Så snitthastigheten for vinneren var «nede» i 123 km/t, mens den året før hadde vært over 130 km/t.
Umberto deltok også – i en Ferrari 166 Mille Miglia Touring Barchetta, lik den Luigi Chinetti hadde vunnet Le Mans med året før. Han kom imidlertid aldri til mål. Han var en av mange som gikk av veien på det vanskelige underlaget.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Det ble en av de mest spektakulære avkjøringene med en Ferrari noen sinne.
Bilen traff et tre med slik kraft at Ferrari-en ble delt i to. Mirakuløst nok overlevde så vel Umberto som kartleseren med kun små kuttskader.
Skam den som gir seg. Racingen satt i blodet. Umberto bestilte straks en ny bil fra Ferrari som erstatning for den delte 166-modellen, samtidig som vraket ble sendt tilbake til fabrikken for gjenoppbygging av chassiset.
Den spesielle karosseriformen fra Fontana ga bilen tilnavnet «Uovo» - Egget. Foto: Ivar Engerud/Finansavisen
Uvanlig karosserivalg
Det var Giannino som skulle ha den gjenoppbygde bilen til Mille Miglia året etter, men med den større og sterkere 212 Export-motoren. Mens den opprinnelige 166-motoren hadde 160 hestekrefter, var effekten i 212 Export-motoren ti hestekrefter mer.
Chassiset hadde opprinnelig blitt levert med Carrozzeria Tourings populære og meget vakre Barchetta-karosseri, men for den nye versjonen til 1951-sesongen ønsket grevesønnen noe helt annet. Umberto hadde en 212 Spider under bygging hos respekterte Vignale, men Giannino ga dette oppdraget til Fontana i Padova med et lukket karosseri designet av skulptøren Franco Reggiani.
Artikkelen fortsetter under annonsenReggiani hadde fått instruksjoner om å gjøre det så lett og aerodynamisk som mulig for å øke konkurransekraften. Han kom opp med et oppsiktsvekkende resultat – ulikt alt annet på fire hjul i 1951. Formen minnet mest om et egg, og bilen fikk da også raskt tilnavnet «Uovo» - egg på italiensk.
Giannino Marzotto kjørte den i Mille Miglia i 1951 og ledet da han måtte bryte med dekktrøbbel. Foto: Marzotto privat
I ledelsen
Bilen sto klar igjen våren 1951 til den nye racingsesongen. Debuten i den nye konfigurasjonen skjedde i Giro di Scicilia 1. april, da den måtte bryte med problemer i differensialen etter å ha ledet med 20 kilometer. Også i Mille Miglia led den samme skjebne, etter å ha hatt ledelsen, denne gang med dekkproblemer. I Giro della Toscana ble det seier, og i Porto i Portugal ble det andreplass, denne gang med Vittorio Marzotto bak rattet.
Artikkelen fortsetter under annonsen
En retur til Mille Miglia i 1952 medførte et nytt brutt løp, noe som ble gjentatt i Pescara 12-timer. Karrieren i Europa var over, og bilen ble sendt til Mexico høsten 1953. Sannsynligvis var planen å delta i Carrera Panamericana, men det ble aldri noe av.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Den eneste plassen til et reservehjul i denne designen er bak inne i kupeen. Foto: Ivar Engerud/Finansavisen
Til USA og tilbake til Italia
Der ble den imidlertid kjøpt av en amerikansk bilhandler og racer, Ignacio Lozano fra Newport Beach i California. Han tok den over grensen til USA og i 1954 stilte han i flere race rundt om i staten – dog uten suksess.
Etter at Lozano solgte bilen, skiftet den eiere flere ganger fra 1960- til 1980-tallet, da den ble kjøpt tilbake til Italia i 1986. Den anonyme eieren i Milano fikk bilen restaurert av DK Engineering i England før den ble kjørt i flere historiske Mille Miglia frem til Ferraris 50-årsjubileum i 1997.
«Uovo» var bare en av et 20-talls Ferrarier brødrene Marzotto eide utover 1950-tallet. Reggiani redesignet hele bilen inklusive grillen i 1951. Bilen skulle jo races, så Ferrari-identitet var ikke så viktig den gang. Foto: Ivar Engerud/Finansavisen
I dvale
De nest 20 årene ble den ikke vist offentlig før den ble solgt av RM Sotheby’s for 4,5 millioner dollar i Monterey i 2017. Kjøperen var den tyske entusiasten, amatørraceren og handleren Max Werner. Han har igjen latt den unike raceren bli vist på Goodwood Festival of Speed før den senest dukket opp på isen i St. Moritz.
Artikkelen fortsetter under annonsenWerner har erfaring bak rattet i mang en heftig Ferrari og annet eksklusivt materiell og han skryter av både krefter og tilbakemeldingen den kraftfulle raceren gir på normalt underlag. Men med den enorme bensintanken på 157 liter og reservehjulet plassert i hekken, samt tilbaketrukket førerposisjon er det ikke fritt for tendenser til overstyring. Ikke minst på is.
