Livsstil

Mann (25): Hva er emosjonell incest?

Flere av mine klienter som har opplevd dette, beskriver at de ble «veldig voksne veldig tidlig», sier sexologen.

Uttrykket «emosjonell incest» har ikke noe med incest eller seksuelle overgrep å gjøre.
Publisert

Hei,

Jeg hørte om «emosjonell incest» her om dagen. Hva betyr det, egentlig? Jeg prøvde å søke det opp, men det kom opp så mange forskjellige svar. Kan du forklare meg det?

Mvh

Mann 25 år

Spør sexologen

Tone Haldorsen er sertifisert sexolog og parterapeut med flere års erfaring, og driver sin egen praksis.

Hun svarer på alt du vil vite om sex, samliv og kjærlighet.

Send inn ditt spørsmål helt anonymt her!

 

Kjære mann 25 år, 

Uttrykket «emosjonell incest» har ikke noe med incest eller seksuelle overgrep å gjøre, men det kan vekke ubehag hos mange fordi ordet incest gir sterke assosiasjoner. I bunn og grunn handler det om roller, grenser og følelsesmessig ansvar i nære relasjoner, ofte mellom forelder og barn.

 Det er et komplekst begrep, men kort forklart skjer emosjonell incest når et barn blir brukt som en følelsesmessig partner eller støtteperson for en forelder, på en måte barnet egentlig ikke er utviklet for å håndtere. 

Barnet får rollen som venn fremfor barn. Det kan for eksempel være at en mor eller far deler altfor voksne problemer med barnet, søker trøst hos barnet, gjør barnet ansvarlig for eget følelsesliv eller behandler barnet mer som en fortrolig partner eller venn enn som et barn. F.eks. om en forelder deler alt for intime detaljer om sexlivet sitt, og har veldig sterke meninger om barnets sexliv når hen blir ungdom og voksen. 

Mann (35): Er det vanlig å ta vare på nakenbilder av eksen?

 Det betyr ikke nødvendigvis at forelderen er ond eller bevisst manipulerende. Ofte skjer dette fordi den voksne er ensom, umoden, psykisk belastet eller mangler andre trygge voksne å lene seg på. Men selv om intensjonen ikke er dårlig, kan konsekvensene for barnet bli ganske store. Flere av mine klienter som har opplevd dette, beskriver at de ble «veldig voksne veldig tidlig». De lærte å passe på foreldre og søsken, regulere stemningen hjemme eller være den som alltid forsto og støttet. Utad kan slike mennesker fremstå modne, empatiske og ansvarlige, men inni seg kan de slite med dårlig samvittighet, utydelige grenser, sterk pliktfølelse og vansker med å kjenne på egne behov.

Når man blir voksen, kan denne typen oppvekst påvirke kjærlighetsforhold og seksualitet mer enn mange tror. Noen blir veldig opptatt av å tilfredsstille partneren, mens andre kan kjenne på skyld og skam når de setter grenser eller prioriterer seg selv. Enkelte mister kontakten med egen seksuell lyst fordi de har lært at deres viktigste rolle er å ta vare på andre følelsesmessig. De kan også synes sex og seksualitet er ekkelt, ubehagelig eller skambelagt på grunn av hvordan forelderen eller foreldrene snakket om disse emnene. 

Selv om åpenhet og informasjon er viktig når det kommer til å kommunisere med barn om kropp, grenser, sex og seksualitet, betyr ikke denne åpenheten å skulle bruke barnet sitt som en konfidensiell venn. Det er ikke greit å dele detaljert fra eget sexliv til barna sine før de er voksne og kan spørre direkte om de lurer på noe om ditt sexliv. Noe de færreste ønsker å spørre foreldrene om.

Det er også viktig å si at begrepet brukes litt ulikt i dag, og noen fagfolk mener ordet kan bli for dramatisk eller upresist i enkelte sammenhenger. Derfor kan man også høre uttrykk som «grenseoverskridende foreldrerolle» eller «parentifisering» fremfor emosjonell incest. Men uansett er kjernen ofte den samme: Barnet får et emosjonelt ansvar det ikke skulle hatt.

Det er viktig å være nysgjerrig på begreper man kommer over, så jeg vil takke for at du sendte inn dette spørsmålet. Mange går rundt med en følelse av at noe var litt feil i oppveksten uten helt å forstå hvorfor, så spørsmålet ditt kan føre til at noen søker opp ordet og finner denne teksten informativ og hjelpsom. Å få et språk for slike dynamikker kan gjøre det lettere å forstå seg selv, egne reaksjoner og relasjoner senere i livet. 

Om du kjenner deg igjen, kan det være lurt å ta en snakk med en psykolog eller samtaleterapeut.