– De fleste som kommer hit, opplever nok ikke neste jul

LOVISENBERG DIAKONALE SYKEHUS, OSLO (ABC Nyheter): Noen finner trøsten i barnetroen, andre føler seg forlatt av sin gud. På dødsleiet er det ingen som vet med sikkerhet hva de vil gjøre.

På kanten av livet har mange av oss et behov for noen å snakke med. Noen som kan gi trøst. For mange er sykehuspresten den personen.

– De fleste som sitter her i dag, får nok ikke oppleve neste jul, sier sykehusprest Mette Kristin Brenna.

Hun har nettopp holdt julegudstjeneste i et av kapellene på Lovisenberg Diakonale Sykehus.

Det er en uke igjen til julaften. I gangen utenfor kapellet på Lovisenberg Lindring og Livshjelp (tidligere Hospice Lovisenberg) lukter det pinnekjøtt. Litt lenger ned i gangen er det noen som synger julesanger. Ellers bærer bygget preg av en dempet tone. Som det ofte er på sengeposter.

– Vil vise døden som den er

LES SAKEN

Mette Kristin Brenna har vært prest i Sjømannskirken i New York, og hun har vært kapellan i Oslo. Men det er liksom sykehusprest hun alltid skulle bli. Allerede under teologistudiene følte hun at kallet lå der. Men så ble det en omvei, før det først ble sykehjem og så Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo de siste ti årene.

ABC Nyheter har fått være med på jobben hennes. Like før jul. Det er julegudstjeneste for dag- og døgnpasientene denne dagen.

– Jeg liker samtalene og at de er viktige. Samtalene kan lett bli borte i menighetsprestens hverdag. Jeg kjente på at jeg ikke fikk rom til samtaler, forteller Brenna.

Vi sitter i kapellet. Det er ellipseformet med sitteplasser i kanten. Ingen som sitter på rad. På den måten blir kontakten mellom prest og tilhørere nær.

Ikke alle vil prate om Gud

Brenna forteller at det ikke er slik at hun som prest går rundt og oppsøker pasienter. Det er de andre ansatte som bidrar til kartlegging. Og så kan en sykepleier forteller Brenna eller en av kollegene i prestetjenesten, at de kan ta en tur innom den aktuelle pasienten som ønsker det. Felles for de fleste av pasientene på avdelingen er at de har uhelbredelig kreft.

Sorgen vi ikke snakker om

LES SAKEN

Det er varierende hva de vil snakke om. Ikke alle ønsker samtaler om Gud. Noen spør for eksempel hva som vil skje med de som blir igjen når de dør, forklarer Brenna.

– Enkelte ønsker å snakke med en person som kan og er vant med å snakke om eksistensielle spørsmål.

Men ikke alle.

Litt senere på dagen, etter gudstjenesten, kommer vi i prat med Tommy. Han har fram til denne aktuelle dagen vært dagpasient. Nå blir han døgnpasient. Da sykepleieren spurte om han ville ha en prest, følte han dommedagsklokkene ringe.

– Jeg er ikke klar for det ennå, sier han.

Les også: Å tvile på døden: Hvordan hjernen beskytter oss fra den dødelige sannhet

Døden i hverdagen

Sykehuspresten reflekterer rundt jobb og privatliv. Vi sitter der pasientene vil finne plassene litt senere. Men nå handler det om livet og døden. Brenna forsøker ikke å tenke på det hele tiden. Det er viktig å legge fra seg jobben når hun kommer hjem.

Hun går kanskje ikke rundt og banker på dørene til alle pasientene, men blir presten invitert inn så låner Brenna gjerne et øre. Foto: Martin Huseby Jensen

– Hadde jeg gått og tenkt mye på døden, ville jeg gjort en dårlig jobb. Det er viktig å ha kontakt med følelsene og det er viktig å legge dem fra seg.

En som opplever død i jobben kan godt være redd for at noen i familien skal dø. Sykehuspresten forteller at hun kan kjenne på denne følelsen. Likevel handler det på jobb om å være veldig til stede for de som sørger over noen, eller for de som er i ferd med å dø.

Noen dager tidligere var det minnestund i det lille kapellet. Da var båren åpen og familien tok avskjed med et medlem, forteller presten.

Ventesorg: – Døden blir til slutt en lettelse

LES SAKEN

– Da tenkte jeg at her er det fint å være, her er det betydningsfullt at jeg er.

En del av jobben er å snakke med de pårørende i forkant, og finne ut hvor man setter strek for avskjeden. Noen trenger fem minutter, andre 30 minutter inne hos den døde.

I møtet med døden vekkes følelser til livet. Brenna forteller at det er forbausende mange som sier at forholdet deres til Gud står uforandret. På den andre siden er det pasientene som ikke forstår hvorfor dette skjer med dem.

– De ber til Gud for å bli friske, men blir ikke det. Og så er det noen som finner tilbake til barnetroen.

Les også: – Å snakke om døden skaper en større bevissthet til livet

(Artikkelen fortsetter under)

– Hva med dem som blir sinte på Gud?

– Jeg må være med på deres opplevelse av frustrasjon. Jeg tror at selv om Gud har skapt verden, har vi fått den til å bruke den. Med alt det gode og vonde. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Det er også beskrevet i vår tro, men det er brutalt og hardt for dem som blir rammet. Jeg har ingen løsning, men jeg kan gi støtte. Det handler om å låne øret og å lytte.

Det er snart gudstjeneste. Presten må forberede seg.

Et barn i en krybbe i en stall

Prestekjolen er på. Pasientene og noen få ansatte er kommet til kapellet for å følge gudstjenesten. Det er julegudstjeneste en uke før jul. Den holdes alltid på tirsdagen før jul, forklarer presten etterpå.

Pianoet fyller det lille rommet med lyd. Vi er 12 i alt. Ikke alle synger med på julesangene, noen snakker også nervøst. Da Brenna kommer til trosbekjennelsen , borres det i en vegg i en annen etasje. Presten snakker om veien, om hvordan denne er viktig.

– Veien er viktig, det er ikke alltid bare målet der fremme, sier hun.

Det lyttes til ordene hennes. Noen med lukkede øyne. På andre er det tydelig at de har mye å tenke på.

(Artikkelen fortsetter under)

Den siste olje

Tilbake til Tommy. Hen er egentlig australsk, men nå norsk. Spørsmålet om han hadde lyst til å snakke med en prest, ga ham følelsen av at han skulle be om den siste olje.

– Jeg vet ikke hva jeg føler eller skal si, men tiden løper ut, sier Tommy.

Da han møtte Brenna, spurte han hva de to skulle snakke om. Han opplevde at hun tok det mer som en invitasjon enn avvisning.

– Jeg er for et godt vorspiel med gode samtaler. Det er nachspiel jeg ikke kan fordra, da møter jeg bare dumme folk, sier Tommy med glimt i øyet.

Galgenhumoren sitter løst. Han flirer, men det sliter på strupen å snakke.

Kollegene hjelper

Viktigheten ved å ha noen å snakke med gjelder oss alle. Også for dem som har det å snakke som en del av jobben. Derfor blir gode kolleger er viktig for sykehuspresten. Både kollegene på tvers av faget, og en av de andre fire prestene ved sykehuset. For å kunne snakke ut. For å kunne drøfte sakene som har vært vanskelige.

Svenske Bjørn har bedt om hjelp fra den svenske kirken. Foto: Martin Huseby Jensen

– Hva er vanskelig?

– De gangene jeg kommer til kort, og jeg ikke kan gjøre noe. Som når noen dør uten å ha forsont seg med familien, eller har det forferdelig rundt.

Dagen vi er på besøk holder hun Hvilepuls. De ansatte samles 15 minutter for å stoppe opp, reflektere og senke pulsen. Presten spiller musikk og leser et dikt. De minnes de som er gått bort de siste to ukene.

– Jeg kjente flere av disse, sier presten.

En av sykepleierne bemerker at det har vært mange unge som er gått bort i det siste.

– Han ville leve. Han var ikke klar, samtykkes det. De døde minnes med varme.

(Artikkel fortsetter under)

I psykiatrien synes Brenna det er ekstra vanskelig. Å møte unge mennesker som ikke blir friske. Den håpløsheten opplever hun som tyngre enn å møte døden.

– Det er noen som lever og skal leve videre, men som har det vondt.

Blir over julen

To dager senere. Det er torsdag morgen og Oslo er desember-kald. Brenna kommer inn fra kulden, hutrende. Det er avdelingsmøte hvor alle pasientene diskuteres. ABC Nyheter får lov til å være med på deler av gjennomgangen.

Rundt bordet sitter avdelingsledere, sykepleiere, leger, i tillegg ergoterapeut, ernæringsfysiolog, fysioterapeut, sosionom og presten. De begynner å gå gjennom australske Tommys sykehistorikk. Han har bodd i Norge siden han kom fra Australia som 20-åring.

Tommy skal være på avdelingen over jul og nyttår.

– Han ville ha samtale med prest sist han var her.

– Ja. Vi har snakket sammen, sier Brenna.

(Artikkelen fortsetter under)

I Norge er nettverket til Tommy ikke så stort. I Australia har han en gjenlevende eldre søster. En av sykepleierne forteller at hun i julen vil hjelpe ham med å skrive brev til henne. Men rundt bordet kjenner de ikke adressen hennes.

Det er en varme rundt bordet. De snakker rolig om hvor han kan dø. Blir det hjemme i sin egen leilighet, eller blir det på avdelingen. Håpet er at det blir på avdelingen.

– Han spiser pinnekjøtt som en hest, sier en av sykepleierne. Tidligere har det vært snakk om at han ikke gjør det.

Tommy beskrives varmt. Morsom, pliktoppfyllende, en ressurs.

– Det er så nydelig at han får være her i jula.

Svenske Bjørn er i midten av livet. Han har nok ikke lenge igjen, fortelles det. Han har gått ned 10 kilo på kort tid.

Han har mange besøk. Og forbereder sin avskjed. Senere samme dag, får han også besøk av en prest fra den svenske kirken. Som skal hjelpe til med begravelsen.

– Vi har snakket sammen – og så kommer en prest litt senere i dag, sier Brenna.

På gangen utenfor møterommet forteller hun at det ikke er sjelden hun får spørsmål om å hente sjelesørgere fra andre trossamfunn eller livssyn.

Finner styrke i Job

Også for presten er barnetroen viktig. Gudstjenesterommet er en viktig del i å holde den ved like. Hun tror på Jesus som en sann gud og hans budskap om at døden ikke er slutten.

– Jeg tror at det er noe etter, selv om vi ikke vet helt hva det er.

Når hun tviler bruker hun Jobs bok fra det gamle testamentet. Job som er from i sin tro på Gud, og ikke vil kaste denne troen selv når han utsettes for de største prøvelsene. Dette gir Brenna styrke og motivasjon.

– Da kan jeg komme meg gjennom det meste.

Englenes makt i Lalibela

LES SAKEN

– Det at valget ble tatt vekk fra meg, gjorde det enklere

LES SAKEN