Sorgen vi ikke snakker om

Flere tusen nordmenn har trolig ventesorg hvert år. Jeg har vært en av dem. Illustrasjonsfoto:
Flere tusen nordmenn har trolig ventesorg hvert år. Jeg har vært en av dem. Illustrasjonsfoto: Foto: NTB scanpix /Shutterstock

Den er på mange måter er verre enn faktisk sorg, men feies ofte under et teppe av uforholdsmessig optimisme. Det må vi tørre å snakke om.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommentar: Kathleen Buer
Redaksjonssjef ABC Nyheter.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

I 2017 døde 10.894 personer av kreft i Norge. Kreft er i dag den vanligste dødsårsaken her til lands.

I forkant opplevde nok mange av de syke og pårørende ventesorg.

Det er et kjent begrep blant psykologer, men et mindre kjent begrep blant folk flest. Det skrives lite om. Et kjapt søk på «ventesorg» i Retriever, et arkiv over presseoppslag, viser kun 81 treff.

Ventesorg er et utrolig skjørt begrep: Det er sorgen over at man vet at man kommer til å miste, enten sitt eget liv eller noen man er glad i.

Ventesorg oppstår ofte etter man har fått «dødsbeskjeden»: Du eller noen du er glad i kommer ikke til å overleve en sykdom eller skade. Det var den tyskamerikanske psykologen Erich Lindemann som for første gang brukte begrepet «anticipatory grief» – ventesorg på norsk – i 1944.

Jeg har hatt ventesorg i to omganger. Først da min mor fikk uhelbredelig kreft, så da min far ble uhelbredelig kreftsyk. Jeg mistet begge i løpet av halvannet år. Min erfaring er at ventesorg på mange måter er verre enn faktisk sorg. Den er mer komplisert, mindre ren. Mer ukontrollerbar og mindre endelig. Den har ikke noe punktum.

Hver klem kan være den siste, hver «jeg er glad i deg» betyr så uendelig mye mer.

Hvordan skal man leve når man venter på døden? Når man vet at døden kan banke på døren når som helst?

Ventesorg er ikke minst vanskelig for omgivelsene å takle. Som pårørende til en uhelbredelig kreftsyk får man høre mye rart. Det meste er godt ment. «Ikke ta sorgene på forskudd», er en klassiker.

Å ta sorgene på forskudd er jo faktisk nettopp det ventesorg er. Veldig overforenklet.

Så lett å si, men så vanskelig å gjøre. Når man vet at man skal miste, snus verden opp ned. Mange opplever å miste fotfestet. Det gjorde i hvert fall jeg. Det å skulle tilbringe tid med noen som har svært begrenset med tid er både vakkert og destruktivt. Hver klem kan være den siste, hver «jeg er glad i deg» betyr så uendelig mye mer. Hvert ha det kan være siste avskjed. Det er så inderlig vondt. Det forandrer måten du ser på livet for alltid.