Utbrent og overveldet: Bør du omfavne gleden ved å si nei?

Hva gir deg glede?

Det er et spørsmål som er vanskelig å unngå i disse dager, i og med at glede virker som det er det nye moteordet.

Glede, Joy på engelsk, er i tittelen på to nye bøker: «The Joy of No - #JoNo» av Debbie Chapman, som ble publisert på tampen av fjoråret, og «The Joy of Missing Out», av filosof og psykolog Svend Brinkmann, publisert tidligere denne måneden.

Det er også å finne på Netflix, i serien «Opprydning med Marie Kondo», der ryddeguruen og forfatteren forteller at vi bør kvitte oss med enhver eiendel som ikke gir oss glede. En virkelig fråtsing i glede!

Men glede er ikke den eneste fellesnevneren ved disse tre: Chapman, Brinkmann og Kondo sikter seg alle inn på det samme ønsket om å rydde opp. For Kondo handler det om rot i hjemmet, for Chapman og Brinkmann handler det om å få orden i rotete liv.

Ytre og indre press om å gjøre og være mer

Som Brinkmann skriver i «The Joy of Missing Out», som er en reversering av Twitter-fenomenet #Fomo, the fear of missing out (frykten for å gå glipp av noe), er det et intenst og økende press om at man skal gå ut mer, skaffe seg mer – og generelt være mer. Dette presset kommer både fra utsiden og fra innsiden, fra reklame og sosiale medier, så vel som fra våre egne sinn. Brinkmann skriver;

«Vi blir stadig invitert til å gjøre noe, tenke noe, oppleve noe, kjøpe noe … når vi oversvømmes av overveldende mengder informasjon, er det noen ganger vanskelig å skille mellom hva som er viktig og hva som ikke er det.»

Ifølge Chapman bygger rotet seg opp når vi fyller livene våre med sosiale begivenheter vi ikke egentlig har lyst til å dra på, arbeidsoppgaver vi sier ja til, når de ikke egentlig er vårt ansvar, giftige forhold og lite hjelpsomme tanker og følelser.

Der Kondo lover oss glede ved å rydde opp hjemme, promoterer disse bøkene en annen slags opprydning, nemlig sosial, profesjonell og eksistensiell opprydning, som forfatterne forteller oss at vil føre til virkelig tilfredsstillelse og frihet.

– Kan ikke fortsette slik, men klarer ikke stoppe

Det er ingen overraskelse for meg at dette er fokus for den nåværende bølgen av «hvordan kan jeg fikse livet mitt»-angst. Ønsket om å si nei i stedet for ja, om å bli hjemme heller enn å gå ut, om å forkaste heller enn å akkumulere – dette er alle logiske reaksjoner på følelsene vi har av å være overtrøtte, overveldet og av å ha strukket oss for langt.

«Jeg tenkte – hvem vil huske meg?» Mannen som ble far til 200 barn

LES SAKEN

Klinisk psykolog Rachel Andrew sier hun ser dette i mange former i klinikken sin, der pasienter forteller at livet er for stressende og presset, eller beskriver seg selv som frakoblet og livet sitt som meningsløst og ikke bærekraftig.

Pasientene hennes forteller at «de ikke kan fortsette å leve i det tempoet de lever i», men likevel klarer de ikke stoppe – de klarer ikke si nei.

Når hun hører disse ordene, begynner Andrew å tenke på «følelsene som ligger bak folks manglende evne til å si nei». Når pasienter beskriver hvordan de sliter med å nekte å ta på seg ekstra ansvar på jobben, er det ofte en underliggende frykt for at andre vil tenke at de ikke prøver hardt nok, en underliggende frykt for at de ikke er gode nok, forteller hun.

Frykter at de ikke er likendes

Det tvangsmessige JA-et utgjør en del av en vanskelig løsning på usikkerheten deres, sier hun, fordi ubevisst «bruker de denne konstante streben for å bedre selvfølelsen sin, for å kjenne på den gleden det gir å utrette noe».

Når pasienter sliter med å si nei til sosiale arrangementer, kan det «noen ganger bunne i en følelse av at de ikke egentlig er likendes». Røttene til slike oppfatninger er ofte begravd i fortiden vår.

– Jeg møter ofte voksne som har hatt vanskelige opplevelser i barndommen, der de følte at de befant seg på utsiden av en sosial gruppe eller gikk gjennom et traume, og de vil ikke si nei fordi de frykter å havne på utsiden, at folk vil oppdage at de på et eller annet vis ikke er likendes. Dette kan føre til det evigvarende behovet for å si ja, for å blidgjøre andre mennesker.

Les også: – Døden kan lære oss hva som er verdt å prioritere

– En konstant følelse av å skuffe folk

Maurice Mcleod, skribent og lokalpolitiker, opplevde sitt manglende evne til å si nei da han jobbet frilans for om lag et tiår siden. Han tok på seg så mange prosjekter og sa ja til å gjøre så mange tjenester at han levde med en konstant følelse av uro og panikk.

– Hver gang telefonen ringte, tenkte jeg: «Å nei, hvem er det? Hva er det jeg ikke har gjort nå?» Det var en konstant følelse av å skuffe folk.

Han tok på seg så mye ubetalt jobb at han måtte si nei takk til betalte oppdrag, han fikk gjeld og innså at den eneste måten å komme seg ut av situasjonen var å si nei.

Han utviklet en rekke spørsmål som skulle hjelpe ham med å forstå hvilke forespørsler han skulle takke nei til og hvilke han skulle takke ja til: Vil jeg få betalt? Hvor lang tid vil det ta? Hvor mye oppmerksomhet krever det? Dette hjalp ham med å føle seg roligere og mindre panisk.

– Til tross for at det er pinlig å si nei – og i hodet mitt er dette fremdeles pinlig – vet jeg at det er bra ikke å ha en ekstra deadline hengende over meg.

Men dette betyr ikke at det var enkelt, understreker han.

– Jeg er på et korstog mot depresjon

LES SAKEN

– Jeg synes fortsatt at det er veldig vanskelig. Jeg blir fremdeles smigret når noen sier de gjerne vil at jeg skal være involvert i deres prosjekt, og jeg sier fremdeles ja til ting jeg strengt tatt ikke burde si ja til. Jeg prøver ikke å late som jeg har erobret nei-et.

Sier vi nok nei? Går vi glipp av nok?

Det virker som det er mer komplisert å oppleve «#Jono» (gleden ved å si nei) enn Chapman fremstiller det i sin bok, som er full av setninger som: «Kvitt deg med skyldfølelsen». Dette fikk meg til å le en bitter og hul latter.

Dette er problemet med å gjøre tanken om å si mer nei og gjøre mindre, som en reaksjon mot det psykoanalytiker og forsker ved Institute of Psychoanalysis Josh Cohen kaller vår «manisk overaktive, hypersimulerte kjøpskultur», til en hashtag-greie.

Cohens bok «Not Working: Why We Have to Stop», er en kritikk mot vår tilstand av evigvarende travelhet, en salme som roser å gjøre ingen ting. Men selv om han bidrar til hylekoret mot denne kulturen, er han samtidig litt mistenksom når det kommer til det som dukker opp i stedet, sier han.

– Jeg tror at så snart en utvikling eller en reaksjon mot denne utviklingen blir en trend på denne måten, så blir det en del av den kulturen den ønsker å kritisere eller stå imot. Den trer inn i kretsen av angst.

Det er uunngåelig at vi til slutt begynner å spør oss: Sier vi nei til nok? Går vi glipp av nok? Jobber vi lite nok? I det vi strever for å omfavne tilbakeholdenhetens dyd – å gjøre mindre og å la det være plass – risikerer vi å ødelegge det vi søker etter. Det fordufter mens vi prøver å gi uttrykk for det, lik kredibiliteten til folk som tvitrer om hvor mye de «lever i øyeblikket».

Mangler evne til å sitt stille i et rom alene

– Mesteparten er bare tull. Mesteparten er løgn

LES SAKEN

Men dette er uansett noe vi må ta tak i. For Brinkmann er det ikke bare et spørsmål om vår psykiske velvære – selv om det er det også. Han skriver at selvbeherskelse og det å gå glipp av ting er like viktig for den globale befolkningen som det er for oss på det individuelle plan, for «altfor lenge har våre liv vært basert på overforbruk, ubegrenset vekst og gradvis eliminering av naturressurser». Argumentene hans er overbevisende.

Tenk deg at du har avlyst alle uønskede planer, sagt nei til alle invitasjoner som får deg til å stønne, stått imot fristende innkjøp, skrudd av TVene, telefonene og datamaskinene. Du går glipp av absolutt alt, og føler deg veldig selvtilfreds. Du sitter, i dette øyeblikket, hjemme, alene og gjør ingen ting. Hva skjer så?

«Alle menneskehetens problemer stammer fra menneskets manglende evne til å sitte stille i et rom alene», sa den franske filosofen Blaise Pascal som levde på 1600-tallet.

Les også: – Vi søker alltid ny informasjon og nye løsninger

– Dyrk impulsen til å være formålsløs

Men løsningen kan ikke være å tvinge oss selv til å sitte alene i et rom, for i motsetning til våre egne allmektige fantasier og latterlige vrangforestillinger om selvkontroll, kan vi ikke velge hva vi føler eller tenker. Vi må spørre, hvorfor er dette så vanskelig for oss å gjøre? Hvorfor fortsetter vi å fylle livene våre, selv når vi ikke har lyst? Hva er det vi unngår? Og til slutt, hvorfor fortsetter vi å gjøre de tingene som gjør oss ulykkelige?

Slike store spørsmål kan adresseres med psykoanalyse, sier Cohen, «fordi metoden oppfordrer oss til å stille spørsmål om hvordan vi lever, som vi får lov til å sitte med og snu og vende på, men ikke føle oss presset til å finne svaret på. Den ber oss om å holde oss til spørsmålet i stedet for å hoppe rett til svaret».

Han foreslår også å gå en lang tur uten noe bestemt mål, eller å møte en venn uten en tidsbegrensning eller agenda, med andre ord, å prøve å skape et rom i livet ditt som ikke er begrenset av tid, rom eller formål.

– Det handler om å dyrke impulsen til formålsløshet i en selv.

Les også: – Samfunnet vil tjene mye på å lytte til de vise eldre

– Gleden er flyktig

Når det kommer til #Jono (gleden ved å si nei) og #Jomo (gleden ved å gå glipp av ting) – vel, for meg, er det ikke det å si nei og gå glipp av ting som gir meg glede. Jeg finner glede når jeg ikke leter etter det: når jeg får barna til vennen min til å le, når jeg føler en spontan bølge av kjærlighet for ektemannen min, når jeg lager middag til vennene mine.

– Hvis du leser det de store poetene skrev om glede, som Rilke, tenkte de på glede som noe flyktig. Det er noe trist ved den, fordi man føler at den forsvinner idet man opplever den – det er ikke en permanent tilstand, sier Cohen.

Glede er et ord som mister mening når det blir del av et hashtag-akronym.

I disse dysfunksjonelle tider, er glede en høy standard. Kanskje vi kan starte med å være ærlige med oss selv.

Oversatt og tilrettelagt av Leni Aurora Brækhus / ABC Nyheter / © Guardian News & Media Limited

Hva er bakgrunnen for den tvangsmessige jakten på et feilfritt utseende?

LES SAKEN