«Jeg tenkte – hvem vil huske meg?» Mannen som ble far til 200 barn

«Louis» har donert store mengder sperm og fostret mange, mange barn. Joyce Curiere er én av dem.
«Louis» har donert store mengder sperm og fostret mange, mange barn. Joyce Curiere er én av dem. Foto: Judith Jocket / The Guardian
Artikkelen fortsetter under annonsen

Han var redd han aldri skulle få familie, så Louis ble spermdonor og håpet at barna hans en dag ville spore ham opp. Det gjorde de.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

For å bevare innholdet i donorglassene måtte han være effektiv. Derfor pleide Louis å sykle til sædbanken med innskuddene sine i en pose som han satt i et varmeskap ved ankomst. Om kveldene, da menn kom inn etter jobb, var det noen ganger sosiale arrangementer med te og kake på sædbanken. På andre banker - han var donor på tre - var det mer rett frem, med små rom for donasjoner og de vanlige erotiske magasinene.

I likhet med de fleste donorene valgte Louis å ikke henge rundt spesielt lenge på sædbanken, og heller tråkke tilbake til sin beskjedne leilighet i Nord-Holland, og et liv han følte var så ordinært at det nesten gikk i ett med omgivelsene. Han var tidlig i 30-årige, bodde alene og jobbet som bankmann. Han hadde ingen kjæreste, og heller ikke nevneverdig med venner eller familie.

Men Louis var på et hemmelig oppdrag, motivert av en dyp engstelse som hadde bygget seg opp mens han hadde gått gjennom sitt tidlige voksenliv. Eksistensielle spørsmål om livet og døden holdt ham våken om natta.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg hadde begynt å tenke, «Hvem vil huske meg når jeg er borte? Hvem vil snakke om meg? Hvem vil være min arving?» Sier han.

– Jeg tror at vår største frykt i livet ikke er å dø, men å bli glemt.

Derfor la Louis en dristig plan. Hvis han ikke skulle få barn på vanlig måte, kunne han kanskje donere sæd i en slik mengde at et barn til slutt ville prøve å finne ham? For å klare dette, satt Louis opp et biologisk sannsynlighetsregnestykke.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvis jeg hadde 10 barn på denne måten, ville det være en veldig liten sjanse for suksess, sier han.

– Men hva om jeg hadde 100 ... eller enda mer?

Les også: – DNA har gitt oss et nytt redskap i slektsforskning

Oppvokst som skilsmissebarn - skeptisk til ekteskap

Via videosamtale snakker Louis, nå i en alder av 68 år, offentlig for første gang. Han er iført dongeriskjorte og veiver av og til med armene over skjermen som er stablet opp på en bunke med bøker. «Louis» er et alias han har bedt om å bruke fordi han er blitt truet – en av flere konsekvenser av det han har gjort. Han snakker med besluttsomheten til en mann som har mye å forklare, og forteller om hvordan hans handlinger har forvandlet hundrevis av liv, men også satt fokus på utfordringer rundt familiehemmelighold, identitet og etikk rundt kunstig inseminering.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Louis ble født i Nederland, men tilbrakte sine tidligste år i Surinam i Sør-Amerika. Her ble faren hans, en lege, født. Louis så sin far lite. Louis og moren hans, en nederlandsk misjonssykepleier, reiste tilbake til Holland da Louis var seks. Senere bosatte også faren seg der.

Louis og faren var aldri særlig nære, men gutten følte seg presset til å gripe mulighetene hans surinamske familie aldri hadde hatt i den tidligere nederlandske kolonien. Likevel slet han på skolen og droppet ut av universitetet.

– Da jeg var 21, fikk jeg jobb i banken. Jeg ble sittende bak en skrivemaskin, som ble til en datamaskin i løpet av 39 år, minnes han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Min far var aldri i stand til å forstå det. Han følte at han hadde gitt meg en sjanse, og at jeg hadde kastet den bort.

Bakgrunnen fra et skilsmissehjem gjorde Louis skeptiske til ideen om ekteskap. Hadde foreldrene vært lykkelige, undrer han seg på om han kanskje nå hadde hatt søsken og nærere bånd til sin utvidede familie. Kanskje ville han hatt sin egen familie. Han mener også at han har en form for autisme, noe som har gjort kjærlighetsforhold og følelser vanskelig. Han sier at han ikke føler seg som andre mennesker. Romanser har visnet på rot. Han var glad i sitt eget selskap, men en eksistensiell angst fulgte han hele veien – til han bestemte seg for sitt unike oppdrag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lovreguleringen av nederlandske sædbanker var tilbakelent tidlig på 80-tallet, men Louis visste at donering på det nivået han opererte på var frarådet. (Lovene varierer fortsatt. I Storbritannia kan i dag den samme donorsæden brukes i ikke mer enn 10 familier. I Holland er grensen nå 25. Risikoen for utilsiktet incest blir sett på som for stor.) For å unngå å vekke mistanke brukte Louis tre sædbanker, den lengst borte en kort togtur unna, mens han skrev logg over sine donasjoner i en notatbok han fortsatt har stående på en hylle.

Fra 1982 og 20 år fremover donerte Louis så ofte som tre ganger i uken, vanligvis før arbeid. Han sier at bankene må ha kjent til at han besøkte dem for ofte, men etterspørselen etter pålitelige givere var høy: Louis var en ressurs. Senere skulle det vise seg at klinikken han syklet til også hadde overdrevet merittene hans i den anonyme profilen til potensielle mødre.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det sto at jeg var universitetsutdannet, at jeg var sjef på en bank og at jeg ikke hadde noen interesse av å bli kontaktet av fremtidige barn, sier han.

Profilen hans mislyktes også i å nevne hans etnisitet; Louis beskriver sin far som «svart og hvit - vi stammer fra afrikanske slaver og deres eiere».

Mens sædbankene lot det hele gå under radaren, mistet aldri Louis målet sitt ut av syne. Han beskriver det som et tog som var vanskelig å stoppe. Til slutt, i 2002, følte han at han hadde gjort nok. Da var Louis oppe i 50-årene, og hans eldste barn - hvor enn det var - ville være voksen. Han vendte tilbake til sitt stille liv og ventet.

Besteforeldrene røpet familiehemmeligheten

Under oppveksten ble Joyce Curiere, i dag 34 år gammel, etter hvert klar over at hun ikke så nevneverdig ut som sin blonde, blåøyde far. Hun har fregner og tykt brunt, krøllet hår.

– Mine foreldre vil si ting som: «Vel, du ser akkurat som din farmors farfar», sier den tidligere sykepleieren som nå jobber med salg i Amsterdam.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Joyce var 16 år lot en av besteforeldrene til slutt sannheten komme for en dag – at foreldrene hennes brukte donorsperm. Hun konfronterte dem: De nektet å innrømme det. Hun ville vite mer, men hadde ingen anelse om hvor hun skulle begynne.

I Storbritannia har donorbarn født etter 2005 rett til å få vite identiteten til deres biologiske foreldre når de fyller 18. Holland har innført en lignende lov. Barn født før 2005 får ikke den samme retten, men det som har endret seg for dem, er økningen av lett tilgjengelig DNA-tester. Tjenester som AncestryDNA og 23andMe tilbyr rimelige svar innen et par uker, inkludert genetiske treff hos andre som har sendt inn prøver til deres voksende databaser. I Holland har flere familiegjenforenings-TV-programmer dukket opp i denne epoken med genetisk tilgjengelighet. I 2015, 14 år etter at hun konfronterte foreldrene sine, satte Joyce seg en natt for å se Familie Gezocht. Med i programmet var en kvinne som heter Amanda.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hun var også sykepleier og hadde krøllete, brunt hår og samme stemme som meg, sier Joyce.

– De viste bilder av henne som baby, og jeg bare, «Vel, det er jeg. Det er bilder av meg, jo».

– Amanda hadde til og med samme øredobber, og en tatovering på samme skulder. To uker senere sendte Joyce en DNA-prøve til en nederlandsk stiftelse som hjelper donorfamilier å forenes.

– Jeg var gravid med tvillinger da jeg fant ut at jeg hadde 15 søsken og at min far ikke var min far, sier hun.

Disse 15 menneskene hadde allerede startet sine søk etter sitt opphav og hadde sendt inn prøver. Det samme hadde Louis. Barnene matchet hverandre, de matchet han og tallet på matcher vokste raskt. Louis har beregnet at hans donasjoner har resultert i 200 fødsler, «sånn cirka, med et slingringsmonn på et dusin fra eller til». Han stiller seg tvilende til et annet estimat som han sier kom fra stiftelsen – at han kan ha så mange som 1000 barn. Fortrolighet og bruk av ulisensierte givere betyr at nøyaktige tall er vanskelig å stadfeste. Om du imidlertid tar utgangspunkt i et estimat i nærheten av dette, gjør det Louis til en av verdens mest produktive fedre.s

Artikkelen fortsetter under annonsen

For Joyce var åpenbaringen overveldende. Likevel nektet foreldrene hennes å akseptere DNA-beviset.

– Deres lege sa at de aldri skulle fortelle sitt barn at hun er fra en giver fordi det ville få dem i trøbbel, sier Joyce.

Hun har i dag lite kontakt med dem. Etter en vanskelig graviditet, etterfulgt av postnatal depresjon, hadde hun ikke tid eller følelsesmessig styrke til å møte hennes biologiske far. Ikke på en stund.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Shit, de to er mine! Dette skjer på ordentlig»

Fire år før Joyces oppdagelse, kom Louis tilfeldigvis til å se et TV-program som het Wie Is Mijn Vader? (Hvem er min far?).

– De hadde et par tvillinger og en søster, og først reagerte jeg ikke, sier han.

Ivo Van Halen så en dokumentar om «Louis» sine barn, og innså at han måtte være én av dem. Foto: Privat
Ivo Van Halen så en dokumentar om «Louis» sine barn, og innså at han måtte være én av dem. Foto: Privat

– Da sa de navnene til guttene som ønsket å møte sin far. De var Maaike og Matthijs. Jeg trodde, «Shit, de to er mine! Dette skjer på ordentlig».

Disse navnene har betydd noe for Louis siden høsten 1989, da han fikk se et dokument han ikke burde ha sett hos en av sædbankene. Det bar navnene på to barn - Maaike og Matthijs - og noen grunnleggende opplysninger om deres giver: mørkt hår, mørke øyne, A blodtype.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg tenkte, «det er meg, de må være mine barn», sier Louis.

Han la merke til navnene.

– Jeg opplevde det som en gudegitt gave at jeg var på rett sted til rett tid og fikk se det. Akkurat som i 2011, da jeg så det TV-programmet.

På showet snakket tvillingene om håpet å møte sin far en dag.

– Jeg så nærmere etter, og de så ut som meg, sier Louis.

– Jeg er ikke veldig følsom, men jeg kan si at dette var som en eksplosjon.

Han kontaktet TV-selskapet og sendte inn en DNA-prøve. Han ble så oppringt og fortalt at per da var åtte barn på jakt etter samme far. Det første møtet ble arrangert gjennom stiftelsen i 2011, da Louis fikk treffe en bror og søster.

– Det var ingen tårer, men de opplevde det som veldig intenst, sier Louis.

– Det var vanskelig, fordi jeg trodde de ville vite alt om meg, så jeg ga dem alt, og det var mye. Jeg måtte lære å lytte. Men de var mine. De eksisterte virkelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I de syv årene siden har Louis møtt mer enn 40 av de 57 barna som han nå har blitt matchet med. Joyce sender meg en liste over fødselsdatoer og initialer. Joyce er blant de eldste, og ble født i mars 1984. Frekvensen av datoene antyder en landsbyskole, i stedet for en familie. Barn som er kjent som I, B, M, K, H og G ble også født i 1984. H og J ankommer 1985, og seks andre i 1986.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen få måneder etter at hennes tvillinger ble født, bestemte Joyce seg for å møte Louis. Hun husker hvordan hun ble slått av hvor like de så ut. Louis snakket og snakket.

– Alt jeg hadde ønsket å vite om meg selv - alle svarene jeg hadde lett etter siden jeg var 16 - ga han meg på 90 minutter, sier hun og sitter ved siden av Louis (han har reist til henne i forbindelse med dette intervjuet). Han hadde en mørk sans for humor som hun umiddelbart anerkjent som sin egen:

– Noen ganger sitter jeg fortsatt med en kopp te og spør meg selv, «Hvordan skjedde dette? » sier hun.

Hun fikk også møte Amanda, søsteren med samme tatovering som hun hadde sett på TV. Alle søsken beskriver en øyeblikkelig beroligende anerkjennelse da de først møtes, en umiddelbar letthet og en felles sans for humor. Dette er fanget i et slående klipp fra en dokumentar de bidro til i 2015. Når Joyce åpner døren for Amanda har de svært lignende blomsterkjoler. De har samme figur, hår, øyne. De går til parken og skåler med et glass vin.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Skål for å være søstre og finne hverandre fordi universet vil ha det på den måten, sier Joyce.

– Det er som om vi har kjent hverandre i mange år.

– Disse barna er mine pyramider

Med hver dokumentar- og nyhetsinnslag om barn av Louis, har oppmerksomheten om historien vokst. Det samme har Facebook- og WhatsApp-gruppene halvsøsknene bruker til å kommunisere. Nettverket ble ytterligere sammensveiset da en mor ble sint over å få vite at hehennes giver var av blandet rase. Hun snakket med en belgisk avis, og Joyce sier en neo-nazistisk gruppe truet med å «komme etter Louis». Noen søsken var imot enda et anonymt intervju, delvis av bekymring for hans sikkerhet:

– Men jeg tror han burde få fortelle sin historie nå, og ikke bare bli snakket om, sier Joyce.

Louis er klar på etikken rundt det han har gjort. Han føler ingen anger, men for noen har opplevelsen vært stressende. Hvert barn kommer med sin egen historie – og sine egne spørsmål. Ivo van Halen, 34, lærte nylig at foreldrene hans hadde forberedt seg på å fortelle ham sannheten om hans biologiske opphav, da hans mor døde i en bilulykke. Da var Ivo 11 og faren mistet motet; han orket ikke risikere å miste sønnene sine. De hadde hans hårfarge og hadde aldri hatt noen mistanke om at han ikke var deres far (Ivos bror er fra en annen giver). Men for fem år siden kalte Ivos far sine sønner sammen og fortalte dem hele historien.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vi sa at det ikke forandret noe, sier Ivo, som jobber i IT.

– Jeg følte med ham, fordi han hadde hatt så mye kvaler med det.

Ivo hadde lite behov for å finne sin biologiske far helt til han også så en dokumentarfilm med noen av Louis sine barn. Historien var nå blitt en del av en større skandale i Holland, etter at det ble avdekket at legen som drev sædbanken Louis i hemmelighet hadde donert hos, hadde blandet sin egen sæd med andre donasjoner for å øke sjansene for unnfangelse (legen er nå død). Etter å ha sett den, tenkte Ivo:

– Wow, disse menneskene beveger seg til og med som meg. OK, nå vil jeg finne det ut. Han gjorde en DNA-test, og ble med i Facebook-gruppen.

Ivo har ennå ikke møtt Louis, selv om de har kommunisert via e-post. Han sliter med å forklare forsinkelsen. Han setter pris på å kjenne sannheten rundt sin egen identitet, og har hatt glede av å møte sine søsken, men ikke av samme grunner som Louis: Han har små barn nå, og ønsker å beskytte neste generasjon mot risikoen for romantiske møter med fjerne slektninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hva om de alle går og fest i samme bysentrum? Jeg vil forhindre ulykker.

– Det finnes større trusler i denne verdenen, sier Louis i en epost når jeg presser ham på disse risikoene.

– Men hvis Ivos bekymringer leder nye sauer til flokken, hvem er jeg til å protestere?

Det er noe egoistisk i det han har gjort. Han sier det kun halvveis på fleip, under videosamtalen, da han bruker det gamle Egypt for å gi et bilde på det han har gjort.

Jordy Willekens er én av sønnene til «Louis». Foto: Privat
Jordy Willekens er én av sønnene til «Louis». Foto: Privat

– Faraoene bygget pyramider. Disse barna er mine pyramider.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Louis, hvis egne foreldre døde i 1988 og 1990, er nær kun en håndfull av barna han har oppdaget så langt. På det tidspunktet jeg snakket med Ivo, mottar gruppen av søsken en melding fra Jordy Willekens som er 28 år og har vært medlem i tre år. Han har nyheter å melde inn. Han har nemlig bestemt seg for å gjøre Louis til sin juridiske far. Jordy visste alltid at han hadde en far der ute, fordi han vokste opp med to mødre. Han mener at deres ærlighet delvis forklarer hvorfor han følte lite behov for å finne sin far. Han antok også at det ville være for mye innsats.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvis jeg hadde innsett at det ville være så enkelt ville jeg ha gjort det for 10 år siden, sier han.

For tre år siden gjorde Jordys kjæreste ham oppmerksom på en dokumentarfilm om gruppen med søsken.

– Det var galskap å tro at jeg kunne nekte for det, sier han om den fysiske likheten han så i dem. Han ble testet, ble med i gruppen og i 2016 møtte han Louis i en restaurant.

– Han stirret på meg i 10 minutter, melder Jordy.

– Men det var ikke vanskelig. Det føltes som jeg hadde funnet halvparten av meg selv.

Jordy, som også arbeider i IT, ble glad i Louis. Han forstår ham.

– Vi er alle redde for å til slutt ende opp alene uten noen som elsker oss, sier han.

– Jeg ville ikke gå til skrittene han tok, men han hadde aldri noen til å fortelle ham at det ikke var etisk eller at han ikke var alene i verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

For seks måneder siden, i dusjen, bestemte han seg for å gå de rettslige skrittene og gjøre det offisielt. Papirarbeidet ble ferdig forrige uke. Mens vi snakker, får Jordy en e-post fra Louis hvor han spør om han har delt nyheten med gruppen.

– Han har adressert den til «Min kjære sønn», sier Jordy, og ler litt.

Louis sier Joyce og Maaike, de to øvrige barna Louis har knyttet nære bånd til, er nå også i hans testamente. Han er ikke en rik mann, men sier at han alltid har hatet ideen om at fremmede en dag ville komme for å rydde ut av leiligheten hans og ordne begravelsen.

– Nå har jeg tre arvinger, sier han etter Jordys nyhet.

– Kanskje det vil bli flere. Oppdrag utført.

Om Jordy nå ser på Louis som en far, er det ikke like klart. Joyce, som bare ser ham av og til (de bor i forskjellige byer), beskriver ham mer som en god venn hun kan ringe for råd. Hun har mistet kontakten med faren som oppdro henne, men sier at hun ikke ser etter en erstatning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sytten av søsknene er medlemmer av WhatsApp-gruppen. De snakker om arbeid og deler memer som på andre grupper.

– Det er grense for hvor lenge du kan diskutere sæd, sier Jordy.

– Men det er alltid stas når nytt blod blir lagt til blandingen.

Ikke at alle ønsker å være en del av denne merkelige nye familien. For noen blir sjokket fra oppdagelsen for mye.

– Da jeg møtte en datter, var det som om all energien i rommet forsvant, sier Louis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg visste ikke hva jeg skulle si, hun visste ikke hva hun skulle si, og senere fortalte hun meg at hun ikke ville møte meg igjen.

Jordys biologiske mor ble skilt fra sin partner for noen år siden,. Hun hadde ingen anelse om hvem som hadde hjulpet henne med å få barn, eller hvorfor. Opprinnelig var hun bekymret for sin sønns søken, men godkjente det når han beroliget henne med at det aldri kunne forandre forholdet deres. I fjor møtte hun og Jordy Louis sammen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg gikk bak dem på et tidspunkt, og jeg tenkte: «Skjer dette på ekte?» husker Jordy.

Han ser Louis som en ekte far nå – ikke bare biologisk. Hva tenkte hans mor om Louis?

– Hun likte Louis. Hun sa til ham: «Vi har skapt noe veldig fint». Og han var enig med henne.

Oversatt av Henning Scherer Skjørsæter /ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited