Ville Iran brukt atomvåpen mot Israel nå?

I januar 2026 står vi ved et veiskille som få kanskje ønsket, men mange forutså. Det har bygget seg opp motstand mot presteskapsregimet over mange år – som nå får utløp. 

Samtidig er Iran nå, ifølge amerikanske og israelske etterretningstjenester, samt FNs kjernefysiske kontroll institusjon (IAEA), bare uker unna å kunne produsere tilstrekkelig våpengradert uran til flere atombomber. Landet har raketter som kan nå Israel. 

Norge var nesten like farlig som Nord-Korea

stemmer

Spørsmålet som holder sikkerhetspolitiske beslutningstakere spesielt grunn til å ligge våkne om natten er ikke om Iran kan utvikle atomvåpen, men om landet ville brukt – dem mot Israel hvis det hadde dem. Situasjonen slik den er nå er spesielt bekymringsfull, selv om lite egentlig sies.

Som tidligere våpeninspektør i Midtøsten har jeg sett hvordan antagelser om rasjonalitet kolliderer med virkeligheten i Midtøsten. Jeg har stått i anlegg hvor Saddam Hussein skjulte våpenprogram, vi har sett på hvordan Syrias mange aktører brukte masseødeleggelsesvåpen og jeg har sett hvordan falske flagg (at noen andre sørger for å få skylda for egen aggresjon), dobbeltmoral og etterretningssvikt former konfliktenes logikk. 

Nå kan vi stille det mest ubehagelige spørsmålet: Hva ville skjedd hvis et iransk atomvåpen traff Israel nå?

Israel som «One Bomb State»

I 2015 uttalte en høytstående iransk tjenestemann at «Israel er en ett-bombs-stat». Dette er ikke propaganda, men geografi. Israels territorium er 22.000 kvadratkilometer – en tredel av Danmark og mindre enn Troms fylke. Befolkningen er konsentrert langs kysten. 

Tel Aviv har 7500 innbyggere per kvadratkilometer. Norge har 15. 

En eneste atombombe på 20-30 kiloton (omtrent 2 ganger Hiroshima bomben) over Tel Aviv ville kunne drepe hundretusener umiddelbart og sette statens eksistens i spill. Vel, denne slagkraften er beregnet til å være en tidel av Irans potensielle nå, dersom Iran klarer å bygge leveringssystemet komplett, i henhold til IAEA.

Iran har i dag omtrent 2000 ballistiske raketter, hvorav flere er designet for å kunne bære atomstridshoder. Shahab-3, Khorramshahr-4 og de nye Ghaem-100-rakettene har rekkevidde og bæreevne til å levere atomvåpen til Israel.

I april og oktober 2024 demonstrerte Iran at dets raketter kan penetrere Israels forsvarssystemer. Hypersoniske missiler med Mach 10+ hastighet (ti ganger lydens hastighet) og med terminalmanøvre (justering av kurs i avsluttende fase) traff israelske militærbaser til tross for lagdelt missilforsvar.

Professor Ted Postol ved MIT, en av verdens fremste(og modigste) eksperter på missilforsvar, konkluderer klart: «Det er strategisk uansvarlig å anta at eksisterende forsvarssystemer pålitelig kan avskjære et atomvåpenbærende missil.» Iron Dome, som Israel har presentert som nesten ugjennomtrengelig, har ifølge Postols analyser kun rundt 5 prosent faktisk avskjæringsrate i noen relevante tilfeller – ikke de 90 prosentene som hevdes offentlig.

Ville Iran bruke våpenet?

Her må vi skille mellom hva Iran sier og hva Iran ville gjort. Retorikken fra Teheran har i tiår vært eksplisitt: Israel er en «kreftsvulst» som må fjernes. Ayatollah Khamenei har gjentatte ganger omtalt Israel som illegitimt. Irans stedfortredere – Hamas, Hizbollah, Houthiene – er alle dedikert til Israels ødeleggelse, noe mange i norsk politikk ikke sier er sant, på tross av ubestridelig retorikk fra de nevnte organisasjonene

Men retorikk er ikke strategi. 

Når vi ser på Irans faktiske oppførsel, ser vi et regime som prioriterer sin egen overlevelse over alt annet. Iran har brukt stedfortredere nettopp fordi direkte konfrontasjon med Israel og USA ville være selvmorderisk. Regimet har navigert i fiendtlig farvann i over fire tiår ved å være beregnet, ikke impulsivt.

Rasjonell avskrekking fungerer når begge parter forstår at bruk av atomvåpen ville være gjensidig selvmord. Israel besitter estimert 100-400 atomstridshoder, med et robust «atomtriad» bestående av fly, landbaserte Jericho-raketter og – kritisk viktig – fem Dolphin-klasse ubåter. Disse ubåtene, bygget i Tyskland og utstyrt med atomvåpenkapable kryssermissiler med over 1500 kilometers rekkevidde, patruljer kontinuerlig i Middelhavet, Persiabukta og Det indiske hav.

Dette er Israels ultimate forsikring: den overlevende andreslag-kapasiteten. Selv om hele Israels landterritorium ble ødelagt av et iransk atomangrep, ville israelske ubåter forbli operative og kunne levere massiv gjengjeldelse. Dette er «Samson-opsjonen» – Israels doktrine om at dersom staten står overfor ødeleggelse, vil den ta sine fiender med seg i døden.

Hva ville Israel gjort?

Svaret er brutalt enkelt: Israel ville utløst Samson-opsjonen. I Iran ville Teheran, Qom, Isfahan, Mashhad, Tabriz og Shiraz ville blitt mål for israelske atomvåpen. Titalls millioner iranere ville dødd. Irans infrastruktur ville blitt utradert. Det iranske regimet ville opphørt å eksistere.

Dette er ikke spekulasjon. Det er kodifisert israelsk sikkerhetstenkning. «Begin-doktrinen», etablert i 1981, slår fast at Israel vil forhindre enhver regional makt fra å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen. Samson-opsjonen utvider denne logikken: Dersom forebygging mislykkes og Israel likevel angripes med atomvåpen, vil gjengjeldelsen være total.

Israelske beslutningstakere er formet av Holocaust-minnet. «Aldri igjen» er ikke et slagord, men en eksistensiell guideline. En iransk atomvåpeneksplosjon over Tel Aviv ville ikke møtes med diplomatiske protester, men med øyeblikkelig og total ødeleggelse av Iran.

Ville Iran virkelig risikert dette?

Her kommer vi til kjernen: Ville Irans lederskap, med full kunnskap om israelske andreslag-kapasitet, likevel trykket på knappen?

De fleste eksperter svarer nei. Selv ekstreme regimer viser selvoppholdelsesdrift. Nord-Korea, til tross for eksplosiv retorikk, har aldri brukt sine atomvåpen. Pakistan, med historien til A.Q. Khan og tette forbindelser til jihadistgrupper, har opprettholdt streng kontroll over sitt arsenal. Selv under Kuba-krisen i 1962, på randen av atomkrig, trakk begge supermakter seg tilbake fra stupet.

Krever en smertefull erkjennelse

stemmer

Men historien lærer oss også at «rasjonell avskrekking» har grenser. Teorien forutsetter at beslutningstakere er rasjonelle, har full informasjon, opererer uten tidspress og kan kalkulere kost-nytte presist. Ingen av disse forutsetningene holder i virkelige kriser. Psykologisk forskning på nukleær beslutningsprosess viser at stress, tidspress, gruppetenkning og feilvurderinger ofte dominerer over rasjonalitet.

Herman Kahn, strategen som i 1962 skrev «Thinking About the Unthinkable», utviklet en 44-trinns eskaleringsstige fra krise til «spasme-krig». Hans poeng var at atompolitikk ikke er binær – bruk eller ikke bruk – men en serie graderte valg hvor aktører kan miste kontrollen. Kahn advarte om at selv rasjonelle aktører kan eskalere seg inn i katastrofe gjennom feilvurderinger om hva motstanderen vil gjøre.

Et iransk atomvåpenangrep på Israel ville mest sannsynlig bare skje under tre scenarier: (1) regimet står umiddelbart foran kollaps og ser atomvåpenbruk som siste utvei, (2) et kupp bringer mer ekstreme aktører til makten, eller (3) en gradvis eskalering går ut av kontroll og fører til katastrofal feilvurdering. Scenario (1) har spesiell relevans nå.

Jerusalem-faktoren

Det er ett element som sjelden nevnes, men som kan være avgjørende: Jerusalem. Al-Aqsa-moskeen, islams tredje helligste sted, ligger 50 kilometer fra Tel Aviv. Et Uranvåpen sprengt over Tel Aviv ville generere radioaktivt nedfall som truet Jerusalem og de palestinske områdene. De primære ofrene ville være muslimer og palestinere – nettopp de Iran hevder å forsvare.

Denne religiøse og politiske dimensjonen kan være sterkere enn ren militær logikk. For et regime som legitimerer seg gjennom islamsk ledelse, ville et ødelagt Al-Aqsa være en uutviskelig skam.

Som inspektør lærte jeg å skille mellom hva som er teknisk mulig og hva som er politisk sannsynlig. Iran har eller kan snart, avhengig av regimets robusthet, ha teknisk kapasitet til å angripe Israel med atomvåpen. Men de strategiske, religiøse og eksistensielle kostnadene gjør det svært usannsynlig at Teheran ville tatt dette valget.

Israelske ubåter garanterer at ethvert iransk atomangrep ville bli møtt med Irans totale ødeleggelse. Ingen rasjonell beslutningstaker ville valgt nasjonal selvmord for å drepe hundretusener israelere når resultatet uansett blir den iranske stats endeligt.

Faren ligger derfor stort sett ikke i planlagt bruk, men i eskalering utenfor kontroll. Hvis regimet i Teheran føler at det står overfor kollaps, kan desperate tiltak virke mer rasjonelle. Og hvis feilvurderinger, tidspress og frykt overtar beslutningsprosessen, kan det utenkelige skje.

Vi må arbeide for å forhindre at Iran får atomvåpen – ikke fordi vi tror Teheran automatisk vil bruke dem, men fordi vi ikke kan stole på at rasjonalitet vil vinne i øyeblikket da beslutningen må tas – og hva som tilslutt er rasjonalitet dersom regimet er desperat.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.