Sann bærekraft krever kjernekraft

Norsk klima- og energipolitikk står fast i et paradoks: I bærekraftens navn bygger vi ned natur, øker sårbarheten og gjør energisystemene mer ustabile. 

Skal naturen faktisk bevares, og klimamål nås, krever det en smertefull erkjennelse: Det trengs langt mer energi, med langt mindre naturinngrep. Energi er ikke nøytral. Måten vi produserer den på, avgjør om vi bygger opp eller river ned naturens finmaskede vev. Anvendt på energipolitikken er spørsmålet derfor enkelt, men brutalt: 

Hvilke energiformer gir mest energi med minst samlet natur- og systemskade? 

Da peker kjernekraft – ikke dagens «grønne» løsninger – seg ut som det minst destruktive valget. 

Krever kjernekraft – ikke mer «grønn» kompliserthet

Dagens klimaavtaler – Parisavtalen, FNs bærekraftsmål, COP30, Naturavtalen og Norges avtale med EU – fungerer som et globalt styringssystem. De slår fast at ingen bærekraftsmål skal nås på bekostning av andre. Likevel er det nettopp det som skjer: Klimatiltak som ødelegger natur, energisatsinger som forutsetter naturtap og økt sårbarhet. 

Vi har riktignok EUs krav om 30 prosent vern av natur, som peker i riktig retning. Men vernet må kobles til en energipolitikk som faktisk gjør det mulig å la naturen være i fred. Skal naturen og biomangfold bevares, må energiproduksjonen konsentreres, ikke spres ut på stadig nye arealer. Kjernekraft er svaret. 

Til sammenligning har Norsk olje- og gassindustri alene krevd om lag fire ganger flere menneskeliv enn alle atomulykker i verden til sammen.

Bærekraft eller økende kompliserthet?

Det snakkes utrettelig om «bærekraft», men begrepet er i ferd med å tømmes for innhold. I praksis utvikles et stadig mer komplisert energiregime: flere ledd, mer regulering, større naturinngrep – uten at risikoen for mennesker og natur faktisk reduseres.

Her gir norsk økofilosofi en viktig nøkkel. Sigmund Kvaløy Setreng skilte mellom det komplekse og det kompliserte. Naturen søker kompleksitet: høy orden, artsmangfold, robusthet og selvregulering. 

Menneskeskapte systemer tenderer mot kompliserthet: maskinelle strukturer, byråkratisk labyrint og tekniske mellomledd som gjør systemet skjørt. Feil teknologi øker entropien – uorden – og driver både natur og samfunn mot kollaps.

Norge var nesten like farlig som Nord-Korea

stemmer

Likevel insisterer dagens «grønne skifte» på nettopp økt kompliserthet: teknisk karbonfangst med så høyt energibruk at vinninga går opp i spinninga, og en hydrogenøkonomi som sløser bort rundt 70 prosent av energien på veien. 

Vindkraftutbygging som sluker store arealer, krever enorme nettutbygginger og bryter med sitt eget premiss om «ren energi» gjennom naturødeleggelse, materialbruk og avfallsstrømmer. 

Solkraft i industriskala legger et nytt lag av sårbarhet på toppen: batterigigafabrikker, globale forsyningslinjer og naturskadelig gruvedrift. 

Vi roper «bærekraft», men øker entropien og gjør både natur og samfunn mer skjørt. 

Når Rystad energi, Norges viktigste energianalyse-selskap, forteller om den langsiktige energiovergangen med entusiasme for dagens utvikling, er det fordi at naturskade og biomangfolds begrepet er utelatt fra hele energi-regnestykket. 

Det er her skoen trykker. 

Naturen er kjernen, og det er denne som må heves opp som et grunnpremiss for hele energi transformasjonen og i debatten om bærekraft

Økofilosofene som forsvant fra debatten

Etter klimaforhandlingene i Brasil (COP30), som i realiteten var en flopp, frister det i økende grad å vende seg mot økofilosofene og deres ideer. Klimadebatten er blitt for teknisk. Før årtusenskiftet var norske økofilosofiske ideer sentrale. I dag, når «grønne» energiformer brer om seg og øker den økologiske sårbarheten, er de nesten fraværende i dagens debatt.

Man kan ikke bevare gjennom å ekspandere.

Georg Henrik von Wright, Sigmund Kvaløy Setreng, Arne Næss og James Lovelock – i dialog med fysikerne Erwin Schrödinger og Ilya Prigogine – utviklet perspektiver som treffer dagens energidilemma direkte. Felles for dem er et kompromissløst forsvar for naturens egen orden og kompleksitet med biomangfold og naturvern i sentrum.

USA og EU har sett trusselen komme

stemmer

Von Wright kritiserte forestillingen om «bærekraftig vekst», og definerte det som en selvmotsigelse: Man kan ikke bevare gjennom å ekspandere. 

Troen på at økonomisk vekst skal finansiere løsningene på vekstens egne problemer gjør oss blinde; fremskrittsspråket lover redning, mens metodene – mer forbruk og vekst – undergraver målet. 

«Bærekraft» blir et retorisk kompromiss, der spesielt spørsmålet om energi ble viktig: Energi og forbruk måtte bli minst mulig skadelig.

Næss, Kvaløy og Lovelock delte forestillingen om at livets orden bygger på kompleksitet og mangfold. Klimaproblemet kan i prinsippet håndteres teknisk dersom CO₂ er problemet. Tap av natur, arter og økosystemer kan ikke reverseres. Derfor må hensynet til arter, økosystemer og landskap gis forrang dersom naturens egen dynamikk skal bevares, når valg av energiløsninger er på dagsorden. 

I Lovelocks «Gaia» fremstår jorden som et selvregulerende system der mangfold gir stabilitet; mister vi denne kompleksiteten, mister planeten evnen til selvregulering. 

Her ligger den egentlige bærekraftstesten: Ikke hvor mange solpaneler og vindmøller som bygges, men om livets kompleksitet bevares rundt de valgte løsningene for produksjon og bruk av energi. 

Livets orden: negativ entropi som målestokk

Schrödinger formulerte det allerede på 1950-tallet: Livet lever av negativ entropi, det vil si evnen til å holde kaoset på avstand ved å opprettholde orden og kompleksitet. Prigogine viste hvordan åpne systemer kan øke sin orden når de tilføres energi i et tempo de kan fordøye.

Biosfæren er et slikt system. Med riktig energi kan den vokse i kompleksitet, med feil energi og for høyt ressursforbruk brytes ordenen ned. Dette er bærekraftens naturvitenskapelige kjerne: Vår energibruk kan enten gi naturen mer kompleksitet – eller drive den mot kollaps. 

Energi er ikke nøytral. Måten vi produserer den på, avgjør om vi bygger opp eller river ned naturens finmaskede vev. Anvendt på energipolitikken er spørsmålet derfor enkelt, men brutalt: Hvilke energiformer gir mest energi med minst samlet natur- og systemskade?

Norge: mer energi, mindre natur – hvordan?

I Norge produseres rundt 150 TWh elektrisitet i året. Omtrent det samme energivolumet – rundt 150 TWh, tilsvarende anslagsvis 13 millioner tonn olje – dekkes fortsatt av olje og gass. På toppen varsler Statnett et anslått ønske om omtrent 60 TWh til datasentre alene – tilsvarende om lag hundre Alta-utbygginger i energimengde – samtidig som store deler av denne økonomien skal elektrifiseres. Det betyr én ting: Etterspørselen etter energi vil øke kraftig. Spørsmålet er ikke om vi skal ha mer energi, men hvordan.

Dagens «grønne» løsninger – sol, vind, hydrogen, ammoniakk, metanol, biomasse – har én fellesnevner: De er arealkrevende, materialtunge, lite energitette og gir store avfallsstrømmer når hele livsløpet vurderes. Etter nesten 20 års praktisk erfaring kan det konstateres at de i hovedsak gir omfattende naturbelastning, med energi- og naturkannibalisme som resultat: nye energiteknologier som forbruker natur og ressurser raskere enn de reduserer utslipp.

Samtidig øker de fossile utslippene globalt. FN selv erkjenner «mangel på samordning», med legitimitetskrise og løsninger som undergraver hverandre. Prosessene vokser, men resultatene uteblir. Flere studier anslår at med dagens kurs vil det ta om lag 200 år å nå klimamålene for 2050, og koste et sted rundt 30 oljefond – og da uten å ta inn de økologiske bivirkningene.

Kjernekraft som økologisk realisme

I dette bildet fremstår kjernekraft som det minst dårlige alternativet – og det mest konsekvente svaret på økofilosofiens egne premisser. Kjernekraft er ikke ideell. Men blant ufullkomne alternativer gir den minst samlet skade, med høy energitetthet, lavt arealbehov, og lite naturinngrep og svært få dødsfall per TWh, selv når Tsjernobyl og Fukushima regnes med. 

Til sammenligning har Norsk olje- og gassindustri alene krevd om lag fire ganger flere menneskeliv enn alle atomulykker i verden til sammen.

Internasjonalt er dette i ferd med å bli erkjent. Kjernekraft fikk et gjennombrudd i FN i 2023, og i COP-deklarasjonen støtter nå 33 land tredobling av kjernekraft innen 2050. Det er ikke uttrykk for idealisme, men for handlingsnød og realisme. Arne Næss ønsket konsekvensetikk som styringsnorm; i dag er konsekvensene av energivalgene åpenbare. Spørsmålet er om de «grønne» er villige til å følge sine egne prinsipper. 

Von Wright, Kvaløy, Næss og Lovelock gikk ikke i fjellet og til elvene for å pleie egen samvittighet, men fordi filosofien deres krevde handling. I bærekraftens navn i dag opprettholdes retorisk «grønnhet» der vi bygger ned natur, øker sårbarheten og gjør energisystemene mer ustabile. 

Da peker alternativet kjernekraft seg ut – ikke som ideell løsning, men som det minst destruktive valget blant ufullkomne alternativer.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.