Norge var nesten like farlig som Nord-Korea. Hva nå?

Netflix-filmen som spilles nå «A House of Dynamite» river i gamle og nye nerver, for det skjer fortsatt: Teknologisk og muligens feilslåtte atomskjold, samt små lands store roller i supermaktenes atomspill. 

Norge har allerede vært der.

Da jeg var tilknyttet MITs sikkerhetsstudieprogram på 1990 og 2000-tallet, kunne jeg følge den intense debatten om USAs National Missile Defence (NMD). Blant verdens mest respekterte kritikere sto professor Theodore «Ted» Postol – en røst som ikke bare advarte mot teknologiske illusjoner, men viste hvordan systematiske eller systemiske svakheter kan gjøre atomkrig mer sannsynlig enn usannsynlig. 

Det var mange i debatten, men Ted skilte seg ut. Mange på toppnivå i militæret kalte ham «det amerikanske forsvarets nyttige plageånd». Han var leder for vår gruppe, med en innfallsvinkel at alle farlige systemer måtte stresstestes, uavhengig av hva som var komfortabelt for «makta». 

Netflix-visjon og norsk virkelighet

I år setter «A House of Dynamite» på ny fart på frykten om missilforsvar. I filmen svikter NMD fatalt når én fiendtlig atomrakett klarer å passere skjoldet. Konsekvensen blir katastrofal og total – USA går rett inn i atomkrig. 

Filmen er ikke et fantasifoster, men en nøktern og rystende illustrasjon av et mulig utfall som er underspilt i flere tiår. Professor Postols kritikk av NMD, kjent for ledelsen i Pentagon, stod sentralt: NMD er og blir teknologisk usikkert, spesielt mot smarte mottiltak, falske mål og menneskelig panikk i beslutningskjedene. 

Dette ønsker man å tone ned, men systemet har aldri blitt testet i en virkelig angrepssituasjon. 

Det er en påstand noen sier er en insinuasjon, men som andre eksperter vil si er riktig nok. En stor debatt rundt årtusenskiftet var om de som hadde ansvaret for NMD, Pentagons Ballistic Missile Defense Organization (BMDO), organiserte det slik at testprosedyrene ble designet for å skjule svakheter i systemet. Dette er fremdeles et spørsmål av relevans.

Andøya: et varsel vi ikke må glemme

La oss spole tilbake til 25. januar 1995. Fra Andøya skytes en ufarlig Black Brant-rakett opp for å forske på nordlyset. Men på russiske landbaserte radarer, uten satellittdekning over polområdene, ligner signaturen foruroligende mye på en amerikansk Trident II, selve spydspissen i et potensielt førkrigs-angrep fra amerikanske ubåter med atomvåpen. 

Hos russiske strateger blinker varsellampene: Er dette et atomangrep som skal slå ut russiske forsvarssystemer eller hva? Når de bakkebaserte radarene i Russland etter hvert så raketten, ville en mulig kjernefysisk eksplosjon være mindre enn fem minutter unna mesteparten av den relevante nordvestlige flanken eller Moskva.

Erfaringen fra Andøya viser at trusselen ikke alltid kommer fra fienden.

Det er bare marginer – og sunn fornuft fra krigstrøtte russiske generaler – som hindrer en global katastrofe. President Jeltsin åpner atomkofferten (antagelig ikke helt edru heller) og verdens skjebne balanserer på sekunder, men faren glir så vidt over. 

Hendelsen får etterspill i Norge, men kraftigere etterspill i Moskva og Washington. Andøya-episoden står i dag igjen som én av de nærmeste episodene vi har vært i å utløse atomkrig ved en feiltakelse – mye likt et scenario vi frykter fra Nord-Korea. 

Sceneriet der vi har et flyvende stridshode mot vesten med Nord-Korea som avsender har vært et sentralt «test case» ved simulering av NMD. 

Vardø: Radaren i atomspill

Siden 1990-tallet har Vardø, gjennom Globus-radaren, en X-band radar som kan spore objekter opptil 40.000 km opp, vært et sentralt øye inn i Russland. 

Dette har ført til at Vardø – og norsk jord – huser en av de viktigste vestlige strategiske observasjonspostene. Dette har ikke overraskende utløst russisk mistro, kritikk fra norske freds- og miljøbevegelser, og utbredt lokal frykt for at Vardø er blitt et bombemål. 

Forsvaret insisterer på at dette ikke er del av USAs strategiske missilforsvar, men det er liten tvil om at både teknologi og plassering gjør det relevant i stormaktenes beregninger. 

Et problem er om systemet leverer data til USA i sann tid eller ikke. Det hevdes at den norske kontrollen og overvåkingen ligger hos norske myndigheter selv om data kan sendes til den amerikanske romkommandoen og deres overvåkingssystemet for analyse. 

Ted Postols advarsler: Hva hvis skjoldet svikter?

Postol viste gjentatte ganger hvordan NMDs kjerne, det såkalte Ground-Based Midcourse Defense (GMD), ikke kunne stole på at «kill vehicle» ville skille bombe fra blink eller decoy (narreobjekter) under reelle forhold.  

Slike decoys er en sentral del av missilforsvar og mottiltak. De simulerer for eksempel varmeutstråling og radarrefleksjon som gjør at stridshodet blir kamuflert av mange falske signaler. 

Han understreket hvordan systemet ville bli utsatt for tidskritiske, stressede avgjørelser, og at gjentatte tester og «stresstesting» under kontrollerte forhold bare forsterket illusjonen om teknologisk kontroll. I de fleste realistiske scenarier ville systemet svikte teknisk, menneskelig eller begge deler.

Hans poeng er at et missilskjold ikke bare gir falsk trygghet, men øker sannsynligheten for katastrofale feilslutninger i panikk. NMD, som er ment å beskytte, kan i stedet forverre verdens sikkerhet fordi motparten aldri vet om varsler og systemer feiler, og fordi man aldri kan stole på at det ikke tolkes feil i en krise.

Norge: Fra småstat til atomrival

I dag fremstår trusselbildet verre enn på lenge: Nato utvider, Europa og Russland er i krig, og russiske og amerikanske ubåter opererer skulder ved skulder fra Barentshavet til Østersjøen. I tillegg gjør ny teknologi daglig feilbedømmelse sannsynlig. I denne settingen gir radarer, testområder og deltakelse i amerikanske atomstrategier Norge en hybridrolle.

Nato avskrekker Russland: – Et klart signal

nyheter

Protester fra lokalbefolkning, folkevalgte og fredsorganisasjoner har preget utbyggingen av både radarsystemer og testanlegg. Krav om åpenhet, lokal vetorett og demilitarisering har blitt møtt med henvisninger til «nasjonalt behov», men gir liten trøst til de som frykter at landet igjen kan havne mellom stormakter i krise. 

I dag er norsk deltagelse i Natos årlige atomvåpenøvelse Steadfast Noon med våre F-35 fly en indikativ målestokk på norsk økende involvering i verdens atomvåpen-arkitektur. 

Hva har vi lært – og hvor går vi nå?

Norge står i dag midt i krysningen mellom geografi og geopolitikk. Vi er ikke nøytrale observatører. Vi er aktive deltagere i et stormaktsspill som stadig blir mer teknologisk og mer uforutsigbart. 

Da Andøya-raketten fór himmelhøyt og truet verdensfreden, var det ikke ondsinnet hensikt – men teknologisk og politisk uforutsigbarhet – som nesten utløste katastrofen. Erfaringen fra Andøya viser at trusselen ikke alltid kommer fra fienden. 

Trump: Kina og Russland har testet kjernefysiske våpen

nyheter

I en verden der Europa er i krig med Russland trengs politisk dømmekraft og diplomatisk mot. 

Dagens situasjon er svært stressende og gir lite rom for systemfeil. Trump sa forrige dagen at USA har nok atomvåpen til å utslette jorda 170 ganger. Den samme kapasiteten har også Russland. Vi trenger flere med upopulære og kritiske analyser som representerer intellektuell og moralsk motstandskraft, i en verden der vi nå taktfast ser ut til å marsjere mot mer krig og der ingen «liksom» har skylda. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.