Vi må snakke om alle former for sløsing

«Sløseri» har vært ett av de dominerende ordene i norsk debatt så langt i 2026. At politiske motstandere omtaler hverandres respektive prioriteringer som sløsing, er for så vidt «business as usual».

Den pågående sløseridebatten er imidlertid litt annerledes. Den er i stor grad knyttet til konkrete eksempler på uvettig pengebruk, uavhengig av hvem som er ansvarlig for «sløsingen».

At partiet lengst ute på venstrekanten, Rødt, har erklært at også de vil ta opp kampen mot sløsing, viser at det er tverrpolitisk bekymring for om fellesskapets ressurser blir brukt på fornuftig vis. 

Debatten har dreid seg om penger som renner ut av fellesskapspotten. Om offentlige prosjekter med enorme kostnadsoverskridelser. Fremfor alt store infrastruktursatsninger som Fornebubanen, Follobanen, eller offentlige IKT-systemer som Helseplattformen, men også mye annet, smått og stort. 

Når er svikten «stor nok»?

Mer enn uvettig pengebruk

Debatten har i liten eller ingen grad dreid seg om ressurser som ikke tas i bruk til nytte for det norske fellesskapet. Det er sløsing vi må snakke mye mer om. Da tenker jeg først og fremst på høyt kvalifiserte arbeidstagere som ikke får tatt i bruk sin kompetanse og utdanning i Norge, men i stedet blir henvist til å utføre oppgaver som de er overkvalifiserte for. 

Hvor utbredt er dette fenomenet? Ifølge IMDI jobber hele 4 av 10 innvandrere i yrker de er overkvalifiserte for. Dette er ikke nytt. Ifølge SSB var situasjonen akkurat den samme i 2021. Faktisk har situasjonen vært uendret i en lang årrekke. 

For den enkelte er det utfordrende, både sosialt og økonomisk, å ikke få utnyttet kompetansen sin, men fra et samfunnsmessig synspunkt er det ikke nødvendigvis noe problem at en person med høy utdanning jobber i eksempelvis en dagligvarebutikk. Det er tross alt en svært viktig jobb, selv om den ikke krever flere år på skolebenken. Det blir først et problem når samfunnet har stor mangel på folk med akkurat denne utdanningen som han eller hun besitter, slik som tilfellet er i Norge i dag.

I tillegg er det ikke et ubegrenset antall jobber for arbeidstagere uten formell utdanning, så man kan argumentere med at de utdannede på et vis «tar jobbene deres». 

Hvor mye koster det samfunnet? 

IMDI anslår at rundt 40 prosent av innvandrere med høyere utdanning er overkvalifiserte, mot om lag 14 prosent i resten av befolkningen.

Kan vi få andelen overkvalifiserte innvandrere ned til samme nivå som den øvrige befolkningen, vil det basert på SSBs lønnsstatistikk, innebære opp mot 10 milliarder i økt lønn, noe som naturligvis også vil resultere i økte skatteinntekter. OECD-dokumentasjon viser dessuten at høyere utdanning gir økt produktivitet og verdiskaping.

Samlet tilsier dette et betydelig samfunnsøkonomisk tap, som overgår flere hyppig nevnte eksempler på uforsvarlig pengebruk.  

Ikke bare tapte penger, men tapt velferd 

Det er ikke slik at alle som engasjerer seg i kampen mot offentlig sløsing hovedsakelig er opptatt av at Norge skal få enda mer penger i statskassen, og det er heller ikke alle som først og fremst er opptatt av å bruke innsparingene til å senke skattene mest mulig. For mange handler det rett og slett om å sikre oss at vi har ressursene som trengs for å kunne tilby befolkningen de tjenestene som er nødvendig for å leve et trygge og gode liv.

Det dreier seg om at bestefar skal få den hofteoperasjonen som kan gi ham en aktiv og givende pensjonstilværelse, eller at barn skal slippe å måtte reise altfor langt for å gå på skole. 

Om vi får bukt med sløsingen av kvalifisert arbeidskraft, vil vi også skaffe oss mer av den ressursen det er aller størst knapphet på: hender og hoder. 

Selv om det ropes varsku i mange næringer om mangel på arbeidskraft, både kvalifisert og ukvalifisert, så er det i det offentlige helsevesenet at behovene er mest påtrengende. I perspektivmeldingen 2024 anslås det at det vil være behov for 180.000 personer i helse- og omsorgssektoren innen 2060. 

Regjeringen er godt kjent med krisen som allerede merkes, og som kommer til å bli prekær i nær fremtid. Nylig ble tiltaksplanen Helsepersonellplan 2040 lansert, med en rekke foreslåtte tiltak som skal bidra til å løse krisen. 

To utfordringer, som ikke i tilstrekkelig grad er adressert i planen, er treg autorisering og rigide språkkrav.

Behandlingstiden for å få godkjent helsefaglig utdanning fra utlandet er altfor lang. Det fører til at en del arbeidsinnvandrere som har oppholdt seg flere år i Norge, forlater landet i frustrasjon over at deres kompetanse ikke blir tilstrekkelig anerkjent og utnyttet. Miljøpartiet de Grønne har foreslått et hurtigspor for helsepersonell som vil få bukt med denne «sløsingen», men dette er ikke tatt til følge i helsepersonellplanen.

Et annet hinder for å ta i bruk den helsefaglige kompetansen som finnes i innvandrerbefolkningen er dagens språkkrav.

Vi trenger en mer pragmatisk modell, hvor kravene til språkferdigheter står i forhold til oppgavene som skal løses, og dette bør dessuten kombineres med språkopplæring mens man står i arbeid. Dette er mer effektivt, dels fordi man raskere kan nyttiggjøre seg av innvandrernes kompetanse, men gir også mening ettersom man lærer et nytt språk raskere på denne måten. Uheldigvis er det ingen slik løsning å spore i regjeringens helsepersonellplan.  

Et problem i dag som bare vil øke

Det er verre å sløse med mennesker enn med penger

«Å myrde» en mynt var den kraftfulle metaforen en av det attende århundrets «sløseriombudsmenn», Benjamin Franklin, tok i bruk for å beskrive at sløsing ikke bare handler om å kaste bort penger her og nå. Det innebærer også å gi avkall på alt potensialet som ligger langt inn i fremtiden, gitt at pengene blir investert fornuftig. Det samme gjelder i høyeste grad også sløsing med mennesker. 

Samfunnet er tjent med at de menneskene som bor her får brukt sine kunnskaper og ferdigheter fullt ut. Det gir selvfølgelig økonomiske gevinster, men også sosiale. Motsatt kan sløsingen resultere i sosiale utfordringer, som utenforskap og frustrasjon over å ikke få bidra.

For selv om sløsing med penger er ille, er sløsing med mennesker verre.

Penger har ikke følelser, behov og drømmer. Det har derimot de 73.000 overkvalifiserte arbeidstagerne med innvandrerbakgrunn. For dem har det å få anledning til å ta i bruk kunnskaper og ferdigheter man har jobbet hardt for å tilegne seg, og i en del tilfeller har betalt dyrt for, en verdi langt utover det rent økonomiske.

Det betyr mye å oppleve at ens kompetanse er verdifull, og at den kan brukes til å jobbe seg opp og frem og dermed leve ut «den norske drømmen». 

Diskriminering bidrar til sløsingen

Noe av denne sløsingen med humankapital kan tilskrives diskriminering. Da Galnar Nourielmy fra Teheran er nok et offer for det. Hun snakker fem språk, har master- og bachelorgrad fra Norge og har sendt to hundre jobbsøknader uten engang å bli innkalt på intervju.

Hadde hun hett Sissel eller Astrid, ville hun trolig hatt større hell.

Mens hun venter på å få muligheten til å bidra i arbeidslivet engasjerer hun seg på andre måter, blant annet som frivillig ved Caritas´språkkafé. 

Vi må slutte å underutnytte kompetansen som finnes i Norge. Dels av økonomiske grunner. Dels fordi samfunnet trenger den. Og sist, men ikke minst, fordi det er viktig og riktig at de som sitter på denne kompetansen, slik som Nourielmy, får muligheten til å yte etter sin faktiske evne. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.