Venezuela er ikke en regimeendringskrig

Trump stempler Norge som «tåpelig»

nyheter

Under pressekonferansen rett etter intervensjonen i Venezuela oste det av stolthet. USAs forsvarsminister Pete Hegseth beskrev operasjonen som en operativ bragd, gjennomført med en presisjon og kompleksitet bare USA behersker. Ingen andre kunne ha gjort noe slikt, slo han fast.

Det er sannsynligvis riktig. USA besitter en militær kapasitet som muliggjør raske, presise og teknologisk overlegne operasjoner. Problemet er ikke den militære gjennomføringsevnen. Problemet er hva den brukes til – og hva den faktisk oppnår.

En av de mest grunnleggende innsiktene i krigsteori er at militær makt aldri er et mål i seg selv. Den er et middel. Verdien av middelet avgjøres av i hvilken grad det bidrar til å realisere politiske mål. Når denne koblingen er uklar eller fraværende, mister selv den mest briljante operasjon sin strategiske betydning.

USA har i økende grad havnet nettopp der: overlegne taktiske prestasjoner, men svake eller negative strategiske resultater.

Les også: Utfordrer Norges sikkerhet

Resultatet ble kaos

De siste tiårene gir flere illustrerende eksempler. I Irak ble Saddam Husseins regime raskt fjernet, men det politiske prosjektet etterpå var uklart, skiftende og internt motstridende. Resultatet ble kaos, borgerkrig og hundretusener av døde – uten varige gevinster for amerikansk sikkerhet.

I Afghanistan ble Taliban militært slått, men krigen utviklet seg til et ambisiøst, og til slutt urealistisk, statsbyggingsprosjekt. Da USA trakk seg ut, vendte Taliban tilbake til makten.

I Libya bidro vestlig militærmakt til Muammar Gaddafis fall, men uten noen helhetlig plan for tiden etterpå. Maktvakuumet som oppstod, har siden vært en kilde til ustabilitet langt utover Libyas grenser.

Felles for disse intervensjonene var ikke bare at de endte dårlig, men at de var drevet av en forestilling om at militær makt kunne brukes til å forme politiske samfunn i ønsket retning – ofte begrunnet med demokratisering, menneskerettigheter og liberal orden. Det var klassiske regimeendringskriger, der fjerning av et regime ble sett som et mål i seg selv.

Hva er egentlig USAs strategi?

Dette bringer oss til Venezuela. For her er situasjonen annerledes.

Den amerikanske intervensjonen kan fremstå imponerende sett fra et taktisk perspektiv, men det avgjørende spørsmålet er fortsatt hva som følger etter. For å forstå det, må vi først spørre: Hva er egentlig USAs strategi overfor Venezuela?

Dette handler nok ikke om regimeendring og demokratisering. Snarere tyder mye på at vi snakker om en klassisk stormaktspolitikk i egen interessesfære – det som ofte omtales som «strategisk nektelse». Målet er ikke nødvendigvis å endre Venezuelas politiske system, men å hindre rivaliserende stormakter, særlig Kina, i å få varig fotfeste i USAs nærområder.

Dette er et vesentlig brudd med de neokonservative intervensjonene fra 2000-tallet. Under den aktuelle pressekonferansen var det slående hva som ikke ble sagt. Ordet demokrati var fraværende. Det samme gjaldt menneskerettigheter og liberale reformer. Retorikken bar preg av god gammeldags interessepolitikk, ikke et normativt prosjekt bygget rundt den neokonservative fortellingen om «demokrati mot autokrati».

Lærdommene fra Irak, Afghanistan og Libya er at regimesammenbrudd ofte skaper mer strategisk skade enn gevinst. Kaos, fragmentering og borgerkrig gir USAs rivaler nye innganger, ikke færre. I et slikt perspektiv kan et intakt maktapparat etter Maduros bortføring gi mer mening enn å installere fredsprisvinner María Corina Machado, og dermed risikere å kaste landet ut i kaos og borgerkrig.

Dersom USA kan tvinge Venezuela til å avslutte sitt samarbeid med Kina vil regimets autoritære karakter være av sekundær betydning. En slik kynisme har USA lang tradisjon for, særlig i Latin-Amerika. Dette er realpolitikk i sin reneste form: Det avgjørende er ikke hvem som styrer, men hvem de handler med, og hvilke stormaktskonstellasjoner de inngår i.

Iskaldt mellom Russland og Norge

stemmer

Konsentrerer ressursene

Dette betyr imidlertid ikke, slik enkelte hevder, at USA er i ferd med å trekke seg tilbake fra verden og gi opp sine stormaktsambisjoner. Snarere ser vi en omprioritering. Redusert engasjement i Europa, kutt i bistand og motvilje mot å fungere som verdenspoliti må forstås i lys av rivaliseringen med Kina. 

Mye tyder på at USA forsøker å unngå «strategisk overstretch» ved å konsentrere ressursene der de mener de betyr mest. En velkjent historisk lærdom for stormakter er at de kan svekkes og falle dersom de påtar seg for mange forpliktelser utover egne bæreevner. Dette poenget er grundig analysert i The Rise and Fall of the Great Powers av Paul Kennedy – en bok som også er blitt trukket frem av Keith Kellogg, tidligere strateg for Donald Trump, nettopp for å understreke behovet for å prioritere USAs kjerneinteresser.

Dersom USA lykkes med å holde Venezuela stabilt, samtidig som landet forblir innenfor USAs innflytelsessfære og på avstand fra Kina, Russland og Iran, kan de denne gangen oppnå en strategisk seier. Mislykkes de, vil det bli nok et eksempel på hvordan militær handlekraft ikke omsettes i politisk resultat. Mye står derfor på spill.

Har konsekvenser

USAs America First-politikk har imidlertid konsekvenser for Europa – i hvert fall på kort sikt. Den skaper økt uro og usikkerhet i en overgangsperiode, frem til Europa eventuelt evner å samle seg politisk og militært og stå mer på egne ben i skjæringspunktet mellom stormaktene USA, Russland og Kina.

En annen, og mer grunnleggende, konsekvens er at denne tilnærmingen bidrar til å undergrave folkeretten og de institusjonelle spillereglene som har ligget til grunn for europeisk sikkerhet siden andre verdenskrig. Dette er rammeverk som små stater, som Norge, er særlig avhengige av. 

Nettopp derfor bør Norge være tydelig i sitt forsvar av folkeretten – uavhengig av om USA bryter den i demokratiets navn eller som ledd i stormaktsrivalisering.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.