Iskaldt mellom Norge og Russland

Tøværet som startet under presidentene Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin er erstattet med frykt, krigstrusler og sanksjoner. Politikere og byråkrater i Moskva og Oslo kan leve med det, verre er det for mennesker på begge sider av vår 196 kilometer lange grense fra Grenser Jakobselv til Treriksrøysa i Pasvik.

I 1992 tok daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg initiativ til det grensebrytende Barents-samarbeidet. Fire land i nord, Norge, Russland, Sverige og Finland skapte historie ved å gravlegge den kalde krigens ånd og bygge tillit, samarbeid og gjensidig respekt.

I år skal 200-årsjubileet for grensedragningen mellom Norge og Russland markeres. I hele denne perioden har det aldri vært krigshandlinger mellom naboene. I 1944 var det Den Røde Arme som stormet over grense og jaget de tyske okkupantene på flukt. Tyskerne satte Finnmark og Nord-Troms i brann, russerne trakk seg tilbake til sine forlegninger på Kola.

Nordmenn nordøst i landet ser ikke på russere med samme forakt og mistenksomhet som folk sør i landet. De har erfaringer som har bygget vennskap og toleranse, det er verdier som i dag er lite verdt. 

Og håpet om en ny vår for samarbeidet over grensen i nordøst henger i en tynn tråd, men fiendskap og frykt kan alltid overvinnes og et håp dør aldri.

Stengt grense

Siden 1975 har jeg fulgt utviklingen av vårt naboskap i nord. Det året reiset jeg på kryss og tvers av byene på Kola-halvøya, med besøk i Murmansk, Apaptity, Montsegorsk, Nikel, Zapoljarny og atomkraftverk-byen Polarny Zori. Jeg kom til en annen verden. Russerne søkte kontakt, de skålte for fred og samarbeid, samtidig var de lojale overfor sitt eget system, og KGB var aldri langt unna.

På norsk side ble mine reportasjer i Bladet Finnmark fra russisk hverdagsliv studert nøye i tredje etasje på politikontoret i Kirkenes. Der satt en stor styrke fra Politiets overvåkingstjeneste og fulgte tett med på alt som skjedde langs grensen. Folk i Pasvik ble overvåket, telefoner avlyttet, for folk i dalen het ikke Hansen eller Olsen, men Sotkajærvi, Beddari og Karikoski. 

I årtier hadde norske myndigheter stimulert til norsk bosetting og språkstyrking i dalen, for hvem visste hvor lojaliteten lå hos samer og finskættede den dagen fremmede makter truet?

Et maktmiddel som gir innflytelse over Norge

stemmer

Etter turene til Kola ble jeg invitert på karbonadesmørbrød på Kirkenes Turisthotell av en representant fra overvåkingspolitiet. Han spurte meg om hvem jeg hadde møtt, hadde jeg bilder, hadde de ytret ønske om videre kontakt, og jeg ble advart om å knytte tettere kontakt med ordene «det er slik de forsøker å verve agenter».

I 1975 var det nesten ingen trafikk over grensestasjonen på Storskog. Amerikanere kom med hurtigruta til Kirkenes, de reiste med busser til grensen, der de tøffeste våget seg ut og nappet en stein som nesten lå i Sovjet, de kunne ikke forstå at noen våget å bo så nær kommuniststaten. Norge grenseoffiserer fortalte meg at de hver morgen la noen steiner ved grenseposten, som souvenirer til amerikanere fra fronten mellom supermaktene.

Alle søkte lykken i Murmansk

Etter Stoltenbergs Barents-initiativ tok trafikken seg opp, inntil den nærmest eksloderte. Plutselig skulle alle gjøre sine hoser grønne på russisk side. Det ventet et enormt marked der borte. Russerne manglet jo alt, trodde nordmenn. Folk levde enkelt i små leiligheter i grå blokker i Murmansk og triste gruvebyer, de bare ventet på lykken fra vest.

Alle trodde at framtiden lå i et joint venture-selskap med russere eller opprettelse av en norsk filial på russisk jord. Enten det var elektrikeren fra Vadsø eller tepperenseren fra Skallelv, russerne ventet på dem, tiden var inne til å bygge framtiden sammen! Noen hadde mislyktes på norsk jord, og erfarte at fiasko i eget land ikke var en rød løper til suksess i et annet.

For russerne var ikke dumme, de lot seg ikke friste til å bli med på vettløse norske eventyr. Russerne var gode forhandlere, de hadde pugget kapitalismens læresetninger, de ville også tjene penger. Dessuten kjente de til russisk lovgivning, som kunne endres over natten til nordmennenes ugunst, og de visste å benytte snarveier som plutselig kunne gi dem kontroll over et foretak som var stiftet av nordmenn, nå var det på russeres hender. En norsk dør- og vindusprodusent i Arkhangelsk opplevde at alle dørlåser en morgen var skiftet ut, nordmennene sto på gaten. 

To norske banker åpnet kontorer på Leninskij prospekt i Murmansk. Russere handlet kanelboller og brød på norske bakerier i Nikel og Murmansk, en norsk næringspark i regi av Siva bød på fristende lokaler ved havna i Murmansk. Det gikk gjetord om det vellykkede norsk-russiske samarbeidet i nord. 

Hadde i hemmelighet inngått avtale med USA

stemmer

Men storbyen Murmansk bød også på fristelser. Vodkaen var billig og kunne kjøpes over disk i kioskene, på barene og nattklubbene ventet unge kvinner på vestlig valuta. Jeg husker en godtroen nordmann som ble hodestups forelsket første kvelden i Murmansk. Han ble advart, dette var kvinner som solgte seg. Slett ikke, hevdet han. Hun var pianolærerinne. På togturen tilbake ble vi sittende i en kupe med en delegasjon fra et stort norsk selskap, de snakket om de livlige kveldene på byen. Flotte jenter, villige jenter, og alle sier at de er pianolærerinnen! humret en kar. 

Jeg så tidene største hakeslepp på herren som hadde forelsket seg.

De russiske jentene kom også over grensen, i små busser inntok de campingplasser og vertshus i Finnmark og Troms. Ungkarer som bodde med mor på et småbruk levde herrens glade dager, de kjøpte seg deodorant og vartet opp skjønnhetene fra øst. Gifte menn tok seg også flere bygdeturer enn før. Så langt gikk det at en kvinnegruppe i Tana startet en aksjon for å beholde sine menn.

Det kom også en annen invasjon fra øst, kongekrabben. Russerne hadde satt ut den langbeinte og kjøttfulle kamtsjatka-krabben langs Koia-kysten. Krabbene kunne jo ikke se grensen under vann, og krøp vestover. Norske fiskere raste, for udyrene ødela garn, line og teiner. 

I dag er kongekrabbene kommet for å bli, og de er en kjemperessurs. Bare i februar i år eksporterte Norge kongekrabbe for 183 millioner kroner, de viktigste markedene er Japan og USA.

Viktig samarbeid om fiske

Dette var heldige og uheldige sider var det historiske Barents-samarbeidet. Folk kunne reise enkelte over grensen, de møtte til idrettsarrangementer, kulturutvekslinger skjedde hver helg, til og med soldatene på Garnisonen i Sør-Varanger kunne dra på helgetur til Murmansk. Folk lærte hverandre å kjenne, de var venner med samme håp om familielykke og velstand og en trygg framtid. Slik bygges fred og sameksistens.

Også på nasjonalt nivå blomstret samarbeidet. Norge og Russland etablerte en felles søk- og redningstjeneste i Barentshavet og ble enige om grensen i omstridt havområde. Og ikke minst, den norske-russiske fiskerikommisjonen forvaltet torskebestanden i Barentshavet på en fornuftig måte. Hvert år møttes kommisjonens for å fastsette fiskekvoter, basert på forskernes anbefalinger. Det har sikret en av verdens viktigste fiskebestander. 

Alt dette falt i ruiner med Russlands invasjon og snart fire år lange krig i Ukraina. De historiske erfaringene i nord-øst er ikke noe verdt lenger. Barents-sekratariatet i Kirkene består med åtte ansatte, men Russland har trukket seg fra samarbeidet. Norge har sanksjonert to store russiske fiskebåt-rederier, som ikke får anløpe norsk havn. Hvordan kvoteforhandlingene om torskefisket utvikler seg, gjenstår å se. I verste fall vil Russland fiske mer småtorsk i den østlige delen av Barentshavet, som kan føre til dramatisk nedgang i lofotfisket etter gyteklar torsk om våren.

Det store, store paradokset i denne triste historien, er at Norge i 2024 kjøpte rekordmye fisk fra Russland. Verdien var ufattelige 1,2 milliarder kroner, viser en handelstatistikk fra Statistisk Sentralbyrå. Og det skjer i en tid hvor vestlige land skal sanksjonere, ikke handle med Russland. Russisk fisk er viktig for norsk fiskeindustri, og handelen skjer jo i det stille uten store ord.

200-årsjubileet for den norsk-russiske grensen blir nok markert i 2026. Det kunne vært tiden for et offisielt russisk preseidentbesøk i Kirkenes og Norge. Det skjer nok ikke, for landene er knapt på talefot, men russisk fisk kan vi kjøpe for en milliard eller mer, og verdens luksusrestauranter elsker vår kongekrabbe med russiske aner.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.