Trump i kontakt med kurdiske ledere i Iran

Kurdistan i Iran er i ferd med å bli et strategisk tyngdepunkt i krigen om Irans fremtid.

De siste dagene har konflikten mellom Iran og USA/Israel eskalert kraftig. Militære og sikkerhetsrelaterte mål i de kurdiske områdene er rammet i en ny bølge av angrep. Byer som Bijar, Divandarreh, Kermanshah, Piranshahr, Bukan, Oshnavieh, Mahabad, Marivan, Naqadeh, Sanandaj, Urmia, Ilam og Saqqez omtales som målområder. Ifølge tilgjengelig informasjon dreier det seg om regimets militærbaser og etterretningsinstallasjoner.

Når nettopp disse områdene angripes, handler det ikke bare om militær kapasitet – men om politisk kontroll. Kurdistan i Iran har lenge vært både et sikkerhetspolitisk tyngdepunkt for regimet og et sentrum for organisert kurdisk opposisjon. Svekkes regimets infrastruktur her, påvirkes ikke bare den operative evnen – det kan også forskyve maktbalansen lokalt.

Les også: Iran angriper kurdisk-iransk milits i Irak

Parallelt med denne utviklingen rapporteres det at Donald Trump har hatt kontakt med kurdiske ledere. Ifølge internasjonale medier har han hatt telefonsamtaler med ledere i den kurdiske regionen i Irak, blant dem Masoud Barzani og Bafel Talabani. Det er også meldt om kontakt med Mustafa Hijri, lederen for Kurdistan Democratic Party of Iranian Kurdistan (PDKI), om mulig støtte til anti-regime-grupper i Iran.

De anslås å ha tusenvis av medlemmer og kamptrente styrker både utenfor og inne i Iran.

At slike kontakter finner sted samtidig som regimets installasjoner i Kurdistan i Iran angripes, illustrerer at kurdiske aktører igjen vurderes som strategisk relevante i en større geopolitisk sammenheng.

Nordmenn hentet hjem fra Midtøsten

nyheter

Østkurdiske partier og ny politisk samordning

Blant de mest sentrale østkurdiske partiene er PDKI og Komala. Begge er forbudt i Iran og har sine hovedkvarter i Kurdistan-regionen i Irak. Over flere tiår har de opprettholdt politiske strukturer og væpnede enheter langs grensen, og de anslås å ha tusenvis av medlemmer og kamptrente styrker både utenfor og inne i Iran.

Disse hovedkvarterene har gjentatte ganger blitt angrepet av det iranske regimet gjennom artilleribeskytning, missilangrep og målrettede operasjoner. Teheran har konsekvent definert organisert kurdisk opposisjon som en direkte sikkerhetstrussel – også når den opererer fra irakisk territorium. Konfliktlinjen er dermed langvarig og institusjonalisert.

Den siste måneden har fem østkurdiske partier etablert en ny politisk samordning: Alliansen av politiske krefter i Irans Kurdistan. Alliansen samler krav om demokratiske reformer, støtte til landsomfattende protester og kurdernes rett til selvbestemmelse, kombinert med prinsipper om likestilling, sosial rettferdighet, sekularisme og et fremtidig demokratisk Iran.

Dette markerer et forsøk på å skape en mer samlet politisk plattform i en situasjon preget av rask geopolitisk endring.

Det er i dette landskapet kontakten mellom Trump og kurdiske ledere må forstås. Dersom Washington vurderer støtte til anti-regime-aktører, vil en samordnet politisk struktur i Øst-Kurdistan fremstå som mer forutsigbar enn fragmenterte grupper. Den nye alliansen kan derfor få betydning langt utover det regionale nivået.

Organisert kapasitet – og strukturelle begrensninger

Flere av partiene i alliansen representerer en konkret organisatorisk kapasitet. Samtidig er deres handlingsrom betinget av langt mer enn lokal mobilisering.

Iraks indre maktbalanse, Tyrkias sikkerhetspolitiske prioriteringer, USAs og Israels strategiske mål og Irans egen evne til å reetablere kontroll vil alle være avgjørende faktorer. Historien i regionen viser at kurdiske aktører ofte får økt betydning i perioder med geopolitisk omveltning – men også at denne betydningen kan være situasjonsavhengig.

Det er samtidig viktig å skille mellom stormaktenes militære strategi og de kurdiske partienes rolle. De er ikke utenlandske aktører, men iranske politiske bevegelser med røtter i befolkningen i Kurdistan. At flere av dem opererer fra Irak, skyldes at de er forbudt i Iran. De definerer seg selv som en del av Irans politiske fremtid – ikke som eksterne intervensjonsstyrker – og fremstiller sin virksomhet som et forsvar av frihet og demokrati i møte med et regime som i årevis har slått ned på politisk organisering.

Den alvorligste forbrytelsen

Konsekvenser for befolkningen

Midt i de strategiske vurderingene står en befolkning som allerede har levd under betydelig politisk og økonomisk press. Krig og uro rammer først og fremst sivile – kvinner, arbeidere, minoriteter og økonomisk sårbare familier.

Det iranske regimet har gjennom flere år brukt vold, massearrestasjoner, lange fengselsstraffer og henrettelser for å slå ned protester. Krav om brød, arbeid og frihet har blitt møtt med sikkerhetsapparatets makt. Drap på demonstranter og systematisk undertrykkelse har satt dype spor i samfunnet.

Militær eskalering kan ytterligere forsterke usikkerheten. Svekket statlig kontroll kan gi rom for politisk mobilisering, men også utløse nye konfliktdynamikker. For sivile betyr dette økt risiko i en allerede sårbar situasjon.

Hva står på spill?

Eksterne angrep kan svekke et regime, men de kan ikke alene bygge en legitim politisk orden. Irans fremtid avgjøres ikke bare på slagmarken, men i spørsmålet om hvem som evner å etablere troverdige, representative og demokratiske strukturer.

Dersom Kurdistan i Iran nå trer frem som en sentral arena, vil det ikke bare handle om militær strategi. Det vil handle om hvilken politisk visjon som fyller maktrommet – og om regionen beveger seg mot stabilitet og rettssikkerhet, eller mot en ny fase med fragmentering og maktkamp.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.