KRONIKK

Illusjonen om Irans redningsmann mens regionen brenner

Mens amerikanske bomber faller over Iran og maktapparatet i Teheran slutter rekkene, bruker Norges stortingspresident sitt embete som PR-plattform for en eksil-prins. Det er en farlig feilslutning som kan bane vei for et nytt autokrati.

Å låne Norges demokratiske tyngde til Pahlavi-bevegelsen er ikke pragmatisk utenrikspolitikk, skriver Baroz.
Publisert Sist oppdatert

Det pågår et nådeløst maktspill i et Iran som nå befinner seg i åpen krig. De siste dagene har amerikanske og israelske styrker bombet en rekke iranske militærmål, mens regimet i Teheran har svart med desperate angrep mot flere Gulf-stater. Samtidig som regionen står i brann etter ayatollah Khameneis død, har regimets «dype stat» handlet lynraskt og lukket rekkene rundt sønnen, Mojtaba Khamenei. Diktaturet forsøker å overleve ved å gå i arv – og ved å kaste regionen ut i kaos.

Når landets høyeste folkevalgte etter Kongen fungerer som en uoffisiell PR-kanal for én spesifikk eksil-fraksjon, har vi et problem.

I møte med denne beksvarte og høyeksplosive realiteten har Norges stortingspresident, Masud Gharahkhani, valgt en oppsiktsvekkende strategi. I norske medier har han aktivt brukt sin plattform til å promotere eksilkronprins Reza Pahlavi som en samlende «toppfigur» for et nytt Iran.

Gharahkhanis engasjement for et fritt Iran er genuint og dyptfølt. Men når landets høyeste folkevalgte etter Kongen fungerer som en uoffisiell PR-kanal for én spesifikk eksil-fraksjon, har vi et problem. Å låne Norges demokratiske tyngde til Pahlavi-bevegelsen er ikke pragmatisk utenrikspolitikk; det er en farlig feilslutning som legitimerer et luftslott bygget på historisk revisjonisme og manipulasjon.

Det er mye som tyder på at Gharahkhani lar seg lure av et digitalt ekkokammer, skriver Beroz.

Historieløshet og regimets roboter

For mange unge iranere som tørster etter frihet, men som ikke selv har opplevd tiden før 1979, har sjahens sønn blitt en samlende figur. 

Det er imidlertid avgjørende å forstå at Pahlavi-bevegelsen i realiteten kun utgjør en mindre brøkdel av den iranske diasporaen. I likhet med ytre høyre-bevegelser i Vesten, benytter denne fraksjonen en aggressiv, populistisk strategi for å overdøve den store, demokratiske majoriteten. Denne historieløsheten utnyttes kynisk til å kuppe debatten og skape en illusjon av at de representerer hele «folket».

Som forskeren Mehrdad Emami skriver i tidsskriftet Jadaliyya, bygger den ny-monarkistiske bevegelsen på en aggressiv historieforfalskning, hvor de forsøker å omskrive det folkelige opprøret mot sjahen til en kollektiv feiltakelse.

Dette er ikke uskyldig mimring. Et urovekkende tegn er hvordan emblemet til sjahens beryktede sikkerhetstjeneste, Savak– opprinnelig trent av CIA og Mossad – nylig har begynt å sirkulere aktivt blant monarkister på sosiale medier. 

Savak fengslet og torturerte tusenvis, og la i realiteten selve grunnrisset for dagens islamske republikks maskineri av undertrykkelse. Etter revolusjonen i 1979 ble store deler av Savaks personell og metoder simpelthen absorbert inn i regimets nåværende etterretningsapparat. At Pahlavis støttespillere i dag åpent snakker om å gjenopprette Savak, er en iskald påminnelse om faren for å erstatte et religiøst diktatur med et sekulært enevelde.

Samtidig er det mye som tyder på at Gharahkhani lar seg lure av et digitalt ekkokammer. Som ferske avsløringer fra blant annet The Washington Free Beacon og tekniske analyser fra miljøer som Citizen Lab og Haaretz viser, er deler av Pahlavi-bevegelsen ifølge dem aktivt infiltrert av det iranske regimets egne agenter og bot-nettverk. Ved å utgi seg for å være monarkister, kaprer regimet opposisjonen fra innsiden for å skape splittelse.

Les også: Pahlavi ber om samhold blant etniske grupper 

Desentralisering som demokratisk forutsetning

Irans styrke – og dets utfordring – er at landet er en mosaikk. Fremtidig stabilitet krever at man løser den dype konflikten mellom en maktfullkommen sentralstat og landets mange minoriteter.

Som professor i internasjonal politikk, Kamran Matin, nylig skrev i tidsskriftet The Amargi: Å demokratisere Iran forutsetter en reell desentralisering av makt. Her svikter Pahlavis plattform totalt. Matin har lenge advart mot bevegelsens rigide, persiske nasjonalisme, hvor Pahlavis retorikk om streng «territoriell integritet» i praksis fungerer som en brekkstang for å avvise alle legitime krav om maktfordeling og selvstyre.

Når Pahlavi-leiren konsekvent stempler de mest organiserte demokratiske bevegelsene på bakken – kurdere, baluchere og arabere – som «separatister», bygger de ikke broer. De legger fundamentet for neste generasjons undertrykkelse.

Prinsens autoritære ambisjoner

Gharahkhanis politiske ønsketenkning krasjer fullstendig i møte med realitetene på bakken – og eksil-prinsens egne uttalelser. I en rykende fersk analyse i Foreign Policy, feller Iran-ekspertene Alireza Nader og Nik Kowsar en hard dom over Pahlavis «autoritære kampanje» mot andre opposisjonelle.

Pahlavi legger heller ikke skjul på sine egne maktambisjoner. På spørsmål om han ser for seg en fremtidig seremoniell rolle, uttalte han i 2023 i PBD Podcast: «Hvis folk vil ha meg i en institusjonell rolle, er man teknisk sett kneblet, man kan ikke ha meninger – og tro meg, jeg har meninger.» Han understreket at verken den britiske kongen eller dronningen har en reell stemme, og konkluderte med at han ikke ser for seg en slik rolle. Dette avslører et direkte ønske om reell, utøvende politisk makt, slik også lekkasjene om strategidokumentet «the booklet» advarer om.

Problemet for monarkistene er at mens Pahlavi posisjonerer seg for vestlige TV-kameraer, mangler han institusjonell forankring i Iran. Han kan ikke kjøpe befolkningen der hjemme med nostalgiske drømmer om et sentralisert «Stor-Persia». I en situasjon hvor landet er under aktive militære angrep fra USA og Israel, og regimet fører krig mot nabolandene, stiller eksil-monarkistene kun med Twitter-kontoer, bots og illusjoner. Å tro at dette kan velte et regime, er storpolitisk naivitet.

Vi må velge riktig side

Mens deler av eksil-miljøet drømmer om at en kronprins skal stige ned fra flytrappen og redde nasjonen, har ringrevene i det iranske systemet strammet grepet mens de fører krig.

Stortingspresidenten har brukt sin stilling til å peke ut en retning, men Irans fremtid står ikke mellom mullaene og sjahen. Norsk utenrikspolitikk må støtte den reelle frihetskampen, ikke klamre seg til illusjoner mens Midtøsten brenner. Vi har ikke råd til feilslutninger basert på urealistiske PR-strategier og et digitalt teater Teheran selv er med på å regissere.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.