Sannhetens øyeblikk for Sandtrøen og Støre

I løpet av få dager nå vil statsminister Jonas Gahr Støre og landbruksminister Nils Kristen Sandtrøen demonstrere hvor forpliktet de føler seg av løftene til landets bønder.

Onsdag la Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag fram sitt krav i årets jordbruksoppgjør. Det lyder på 4,2 milliarder kroner. 

8. mai kommer sannhetens øyeblikk: Da vil staten komme med sitt tilbud. 

I 2021 strittet politikerne, inkludert Senterpartiet, som den gang satt i regjering, så godt de kunne imot kravene fra Bondeopprøret i 2021. Bare SV, Rødt og MDG var mer velvillige.

Men opinionen ble for sterk og regjeringen ga etter et stykke på vei. Mye av premisset for dagens jordbrukspolitikk ble lagt av de fem ihuga og framtidsrettede bøndene som sto bak opprøret. Nå er en av dem, Tor Jacob Solberg, leder i Bonde- og Småbrukarlaget. En annen av dem,  Sven Martin Håland, er styremedlem. 

Opprøret er fanget opp. Spørsmålet er om det likevel butter. Eller om de kommer i mål. 

Et columbi egg

Normalt vil staten prute ned kravet jordbruket fremmer. Det er ikke rom for det i år. 

Ikke engang bøndene selv har med sitt krav tatt godt nok i for å oppfylle forventningene regjering og Storting har satt til dem.  

Politikken ble nedfelt i 2024 da Stortinget diskuterte Sp-/Ap-regjeringens Stortingsmelding 11, Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket.

nyheter

Stortingsmelding om ny landbrukspolitikk: Senterpartiets selvmordsbrev

Stortingsmeldinga politikken bygger på, er et columbi egg for samfunnet, en forsikring om at vi får mer god, norsk, antibiotika-fritt produsert mat, kombinert med forutsetningen for å få til det – at det blir lønnsomt for de som skal produsere den.

Det siste det skorter det på. Og blir det da noe av det første? 

Målet er å øke selvforsyningen av landbruksmat fra ca. 34 prosent nå, til 50 prosent innen 2030. Det er ikke lenge til, og pilene har de siste åra pekt i feil vei. Men det blir ikke økt selvforsyning hvis arbeidet skal betales med knapper og glansbilder. 

Eller rettere sagt, som ofte skjer: Bonden selv må subsidiere matproduksjonen med inntekter fra arbeid utenom. 

Bestillingen fra politikerne

Jordbruksforhandlingene er vel så viktige for samfunnet, som for jordbrukets folk alene. Som Bondelagets leder Bjørn Gimming sa da kravet ble lagt fram:

– Jordbruksforhandlingene må aldri misforstås som særkrav fra ei næring. De må ivareta fellesskapets interesser – matsikkerhet for befolkningen, bosetting og verdiskaping over hele landet, reduserte utslipp til luft og vann og et sterkt totalforsvar.

Men hva skjer?

Det vedtatte inntektsmålet er at  et årsverk i jordbruket skal kaste av seg like mye som en årslønn for lønnsmottakerne. Målet skal nås seinest i 2027, og må altså innfris i dette jordbruksoppgjøret.  For de statlige tilskuddene som avtales, gjøres først gjeldende fra nyttår. 

Den begredelige sannheten idet jordbruksoppgjøret starter, er at bøndene i år ifølge de offentlige beregningene ligger 63.300 kroner etter gjennomsnittsinntekten til lønnsmottakerne. Det går fram av tallene fra Budsjettnemnda for jordbruket.

Ikke nok med det. Folk flest får avkasting på penger de putter i banken eller i aksjer. Storting og regjering har vedtatt at bondens sammenlignings-inntekt skal dekke både arbeidsinnsats og kapitalavkastning på millionene de har investert i næringsvirksomheten. Derfor blir 63.300 i inntektsgap ikke sammenlignbart. Forskjellen er enda større.

«Ærlige tall!»

Som om ikke dette var nok. I fjor kastet stortingspolitikerne seg over en kinkig oppgave. Hvordan i all verden kan man sammenligne inntektene til næringsdrivende, som bøndene jo er, og lønnsmottakere?

Beregningsmåten utløste strid og utenfor Stortinget lød ropet «ærlige tall» fra bonde-demonstrantene. 

Politikerne gløttet ut av vinduene bak i stortingssalen. Men ærlige tall ble det ikke. 

3. februar 2025 inngikk Arbeidarpartiet, Senterpartiet (minus veteranen Per Olaf Lundteigen), Venstre, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus en avtale om prinsippene. 

Det innebar at bondens inntekt skal påplusses 20 fiktive prosent før sammenligning. Grepet kalles «normering» og begrunnes med at alle matprodusenter ikke yter maksimal effektivitet. 

Landbruks- og matminister Nils Kristen Sandtrøen illustrerte tenkningen da Stortinget diskuterte saken 8. april i fjor: 

– Hvis man eksempelvis har en elektriker som ved siden av å være selvstendig næringsdrivende som elektriker, driver en mindre gård og har noen sauer, skal han da kompenseres 100 prosent for den driften, samtidig som han har annen næringsinntekt? Det er det normeringen egentlig handler om.

Altså at folk med lønnsinntekt utenfor, ikke skal belønnes like godt for matproduksjonen, som fulltids bønder. Men landet vårt er fullt av bønder som må ha jobb ved siden av.

Senterparti-høvdingen Lundteigen svarte. – Det som skjer, er at når en skriver opp inntekten fiktivt med 20 prosent, blir ikke de pengene tilført næringen, og dermed har en ikke de pengene til å realisere samfunnsoppdraget. 

– Så sier statsråden her at en må tenke på hvilke typer jordbruk vi skal ha i framtida, og tok fram elektrikeren med sau. Vi trenger flere elektrikere med flere sauer for å greie å få opp sjølforsyningsgraden! fortsatte Lundteigen. 

Seieren over bøndene

Milliardene i lufta

Tallkunsten for billigst mulig å gi inntrykk av at inntektsgapet blir tettet, stopper ikke der. 

Idet inntektene tilsynelatende er på samme nivå, har bonden på papiret fått samme arbeidsinntekt som andre. Men da er det ikke én krone igjen til å få avkastning på kapitalen som er skutt inn i virksomheten. 

Tenk deg at Norgesgruppens og Orklas investeringer i alle år skulle gi null eller minus i avkastning! 

Hvordan dette skulle håndteres på saklig og ærlig vis, nedsatte Lundteigen en egen ekspertgruppe til å lage en korrekt formel for. Det klarte de å få til, men det blir ikke fulgt opp i forhandlingene. I stedet er det Senterpartiets og Arbeiderpartiets regnekunster – med hjelp av noen venner – som gjelder.

La oss se hvordan det konkret slår ut på Budsjettnemndas tall. Den oppgir total kapital som er pløyd ned i næringa til 150 milliarder kroner. Ca. 6 av de milliardene er ikke relevant å ta med. Men fattige 2 prosent i avkastning på 144 milliarder, ville gitt 2,9 milliarder kroner som næringsdrivende bønder burde hatt i tillegg til sammenlignings-lønnen.

Da måtte kravet ha økt fra 4,2 til 7,1 milliarder.

Så til disse fiktive normerings-pengene. Den reelle inntektsmuligheten i 2027 for ett årsverk slik Budsjettnemnda anslår den til, blir 495.850 kroner. Men den normerte sammenlignings-inntekten blir elegant satt opp til 595.000. 

Med de 33.500 årsverkene som yter sitt neste år, utgjør differensen 3,3 milliarder. Så da skulle ramma for oppgjøret ha strakt seg opp til 10,4 milliarder. 

Jordbruksorganisasjonenes krav på 4,2 milliarder får de 595.000 kronene opp til lønnstakernes forventede gjennomsnitt på 746.600, men altså på de dikterte premissene – som Bondelaget for øvrig støttet.

Likt for alle – eller fortsatt stor forskjell?

Inni disse store tallene skjuler det seg mange dilemmaer. 

Ett er Stortingets ønske om å øke matforsyningen, ikke minst planteproduksjonen. Skulle det skje, måtte også mindre effektive teiger tas i bruk. Men da går effektiviteten ned – og det mener stortingsflertallet er argument for å betale med fiktive penger. 

Hva gjør Stortinget nå med kua og sauen?

Et annet er om målet om like inntektsmuligheter skal gjelde alle produksjoner, størrelser og steder i landet, eller for sektoren samlet. Siden det er store inntektsforskjeller i jordbruket nå, vil det være et avgjørende skille.

Bonde- og Småbrukarlaget går inn for det første, Bondelaget for det andre. 

Foreløpig er det kylling- og svineprodusenter som bruker kraftfôr fra inn- og utland som premieres, mens sau og ammeku som utnytter norske grasressurser gir sveltihjel. 

Summa summarum:

Stortinget har bestilt mer norsk mat, mer bruk av norske ressurser. 

Da må flere inspireres til å spytte i nevene. Spørsmålet er om de blir inspirert av en landbruksminister som mener at arbeid og investeringer fra folk med bijobber, kan klare seg med mindre. 

Eller av et storting som gir insentiver i form av luftpenger.

Thomas Vermes kommenterer i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans artikler her

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.