Prinsesse Ingrid Alexandra gjør en historisk reise

Kronprinsesse Ingrid Alexandra besøker Karasjok og Kirkenes fra 25. til 27. januar. Det er hennes første offisielle representasjonsreise på egen hånd.

Dermed følger hun i sine foreldres, besteforeldres og hele slektens fotspor. De har alle lagt vekt på besøk hos samene som en av sine første gjerninger. Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette Marit feiret Samefolkets dag i Karasjok 6. februar 2009. 

Daværende kronprins Harald og kronprinsesse Sonja hadde bare vært gift et drøyt halvår før de dro til Finnmarksvidda og ble kledd opp i sameklær i 1969, det var de nygiftes første store offisielle reise. Kronprins Olav og kronprinsesse Märtha kom til samene i 1934, og kong Haakon og dronning Maud var der i1907.

Det ligger altså tradisjon og symbolikk i kronprinsessens tur til Finnmark. Vi er en nasjon, reist på territoriet til to folk, nordmenn og samer, som kong Harald sa under åpningen av Sametinget i 1997. Samefolket er en del av kongeriket, ikke noe markerer det tydeligere enn besøk av kongelige hos samene.

I Karasjok vil kronprinsesse Ingrid Alexandra møte en samisk idyll. Sametinget ruver i en praktfull bygning på en ås over elva, der 39 folkevalgte møtes jevnlig for å uttrykke samenes stemme. Kronprinsessen skal også ut på vidda og overnatte hos en reindriftsfamilie.

Sametinget er et ektefødte barn av den sterke samiske bevegelsen med røtter tilbake til 1970-tallet og diskusjonen om utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget. Striden kulminerte i Norges største sivile ulydighetsaksjon i Stilla vinteren 1980, der mange hundre politifolk klippet lenker og fjernet demonstranter som sperret anleggsveien. 

Kraftverket ble bygd, men samene fikk sympati og støtte og Sametinget ble offisielt åpnet av kong Olav i 1989. Ole Henrik Magga ble dets første president, og satt i to perioder. I dag har Sametinget en stor administrasjon med rundt 150 årsverk.

Vetorett eller ikke vetorett

Idyllen tegner likevel et skjevt bilde av situasjonen i de samiske områdene. For det pågår en intens diskusjon om samiske rettigheter til land og vann, og det er stor uenighet om hvor stor innflytelse Sametinget skal ha. Norge anerkjente ILO-konvensjon 169 om urfolk i 1969. 

I Nord-Norge er det en bevegelse som hevder at samene ikke kan regnes som urfolk, siden de er likestilt med nordmenn og ikke lenger lever atskilt i enkle stammesamfunn. De vil også hevde at det ikke var samer som bosatte seg først i nord. Men med urfolk menes ikke alltid dem som kom først, men en folkegruppe som var etablert i området før landegrensene ble trukket. Det er ubestridt at samer befolket Nordkalotten før riksgrensene ble tegnet på kart.

Iskaldt mellom Russland og Norge

stemmer

Sametinget har også gjennom sameloven en konsultasjonsrett som bygger på samtykke. Før Stortinget, regjeringen, fylkeskommuner og kommunestyrer fatter vedtak som berører samiske interesser, skal Sametinget konsulteres og samtykke skal bestrebes oppnådd. Noen trekker dette langt og vil mene at det betyr samisk vetorett. 

Plikten til konsultasjon kan tolkes svært vidt. I Drag i Hamarøy i Nordland protesterer samer nå mot nedleggelsen av en tannklinikk fordi samer ikke ble konsultert før vedtaket i fylkesrådet.

Sametinget har også gått til søksmål mot staten for å stoppe elektrifiseringen av LNG-anlegget på Melkøya ved Hammerfest. I tingretten tapte Sametinget og måtte tåle advokatregninger på seks millioner kroner samt 774.000 kroner i saksomkostninger til staten. Sametinget har anket saken inn for lagmannsretten. Statkrafts utbygging av 420 kv-linjer mellom Vest- og Øst-Finnmark blir også forsøkt stoppet av Sametinget, som mener at linjene er for inngripende overfor samiske næringer. 

Ordførere i kommuner som sliter med nedgang i folketall og tap av arbeidsplasser hevder at kraftlinjene er nødvendige for å sikre vekst og næringsutvikling. Sametinget protesterer mot alle nye vindkraft-prosjekter, og kjemper med nebb og klør mot gjenåpning av gruvedriften (kobber) i Kvalsund. Nussir-gruven skal etter planen starte underjordsdrift med transport av overflødige masser i rør til et lukket deponi på bunnen av Repparfjorden. Driften vil gi sårt trengte arbeidsplasser til ei utarmet sjøsamisk bygd som er lillebror til nyrike Hammerfest med gigantiske inntekter fra anlegget på Melkøya.

Les også: Hadde i hemmelighet inngått avtale med USA

Store utfordringer i reindriften

Kronprinsesse Ingrid Alexandra kommer til Finnmarksvidda etter flere uker med sprengkulde. Det liker samene godt. For et par uker med temperaturer ned mot minus 40 grader må til for å ta knekken på lauvmakken, larven som spiser bjørkeblad før den klekkes til sommerfugl, og naken bjørkeskog vil ingen ha. Kaldt var det også da en annen regent kom til Kautokeino.

Fyrst Albert om fyrstinne Charlene av Monaco kledde seg opp til scootertur på Finnmarksvidda vinteren 2012. Ole Henrik Magga hadde ansvaret for å finne varme klær, og han ga paret selvsagt skaller som fottøy, og godt med sennegress som skulle varme nakne føtter. Fyrsten og fyrstinnen gren på nesa, de ville ikke stikke føttene i gress, har dere ikke lune ullsokker? Magga klarte å overbevise dem om at sennegress måte til, ellers ville tærne bli stivfrosne etter kort tid. Etter turen takket fyrsten og fyrstinnen varm for den solide påkledningen. Sennagress er myrgress som skjæres om sommeren, buntes og henges til tørk, før det bankes mot spikerfjøl og gjøres klar for vinterfottøyet.

I lavvoen på Finnmarksvidda vil nok kronprinsessen bli servert et solid måltid med reinkjøtt, buljong og sikkert blodpølse og blodkake – marfi og gumpos – til. Reindriftssamene vil fortelle om deres liv med reinflokken, flytting mellom sommer- og vinterbeiter, og de vil beskrive hvordan de utnytter alle deler av reinsdyret, ikke bare til mat, men også til klær og fottøy.

Men også reindriften sliter med alvorlige utfordringer. I Finnmark har mange distrikter over år hatt alt for store flokker, som har ført til nedslitt beiteland. I tillegg har naturen vært nådeløs. Flere år har mildvær og regn blitt etterfulgt av sprengkulde, som betyr at isen legger seg som et panser over vidda og dyrene klarer ikke klore seg ned til lave og mose. Det betyr at dyrene må nødfores for at de skal overleve, og de kan fort venne seg til at foring er regelen heller enn unntaket.

Økonomien i reindriften er skral, næringen hviler tungt på subsidier fra staten. Bevilgningene fra staten ligger på rundt 320 millioner kroner årlig, selv generer reindriften inntekter på litt over 200 millioner kroner. Nesten hver femte krone en reindriftssame tjener, er statlig erstatning for rein som er tatt av rovdyr. Reindriften søker erstatning for 90 prosent av tapte dyr, og staten godkjenner erstatning for 26 prosent, mens bare fem prosent av tapene kan dokumenteres. Kadavre kan være spredt over store områder, små kalver blir raskt fortært av rovdyr, det er vanskelig å dokumentere rovdyrtapene. 

Tap av språk og kultur

«Samer er ett folk, men lever ikke ett liv», for å låne ord fra sjøsamen Jan Olli fra Porsanger. I Kautokeino og Karasjok er det samiske grunnfast som Dovrefjell, språk og kultur er hegnet om og ikke truet. Langs kysten og i mer perifere samiske områder i Troms og sørover til Trøndelag, har fornorskningen skapt mange sår og noen steder utryddet samisk identitet. Disse tapene er grundig dokumentert i rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen som ble lagt fram sommeren 2023. 

Alt dette er historier som også bør formidles til kongelige gjester i Finnmark. For joiken i en lavvo under nordlyshimmel på vidda forteller ikke alt. Samisk kultur rommer så mye, og ikke alt snakkes det høyt om. En gang ble jeg tatt med til en hellig stein et stykke fra Masi, det var en stor sprekk i steinen. Der ofret samene i tråd med sin gamle folketro og som en takk til moder jord, det lå mynter, sølvskjeer, biter av reinhorn og annet i steinens indre. I de samiske bygdene finnes også den dag i dag hjelper, folk med spesielle egenskaper. Selvsagt stoler også samer på skolemedisinen, men hjelper kan også være nyttige å ty til for å lindre og helbrede. Tradisjonen respekteres, men kringkastes sjelden.

Kronprinsessen kommer til en kommune hvor befolkningen kjemper for retten til å eie sin jord. Fram til 2006 var Statskog eier av land og vann i Finnmark. Statskog ble etterfulgt av FeFo, hvor Finnmark fylkeskommune og Sametinget oppnevner like mange medlemmer. Men Finnmarksloven åpner også for at bygdelag, familier, reindriftsgrupper og andre kan gå rettens vei for å oppnå eiendomsrett. Da må de dokumentere langvarig og unik bruk av områdene. 

Så langt har de tapt i retten, FeFo har vunnet. I Karasjok gikk bygdefolket rettens vei for å bli tilkjent rettigheter til land og vann, med jakt og fiske og bærplukking og all annen bruk, men tapte. Nå vil mange familier og private i Karasjok gå en ny rettsrunde for å fø prøvd sin sak. Det unike med alle disse rettsrundene er at staten dekker alle omkostninger, samer har rett til å få prøvd sin rettighetsstatus uten å betale for advokater, staten stiller opp. 

Prinsesse Ingrid Alexandra gjør en historisk reise til Finnmark. Hun kommer til å oppleve og lære mye, før hun starter den lang flyreisen til varme Australia og et nytt semester ved universitetet i Sydney. Der tar hun en bachelor i samfunnsfag, og erfaringene fra Finnmark er nok nyttig bagasje for en student som fordyper seg i internasjonale forhold og politisk økonomi.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.