Grønland er ikke til salgs

En isende vind har hentet sin kraft fra den mektige innlandsisen, som ligger som en kappe over det meste av Grønland. Kun på ei smal kyststripe klorer mennesker og dyr seg fast. Vinden biter i ansiktet og folk snører anorakken fastere rundt halsen mens de småspringe mot ankomsthallen på Kangerlussuaq lufthavn på vestkysten av Grønland.

I årtier var Kangerlussuaq knutepunktet for all flytrafikk til og fra verdens største øy. Egentlig var det en amerikansk base som betjente de to radaranleggene Dye 2 og Dye 3 inne på innlandsisen. Her er reisende som venter på helikopter til avsidesliggende bygder, et mindre fly skal snart ta av til Illullisat i Disko-bukten, men de fleste reisende venter på SAS-flyet til København.

I en krok sitter jeg og venter på en buss. Det er bare noen få kilometer vei i Kangerlussuaq, men bussen skal frakte meg og en håndfull andre til motsatt side av rullebanen. Der ligger en amerikansk hanger, jeg har fått haik med et amerikansk militærfly til Thule helt nord på Vest-Grønland.

Å vandre rundt i Thule er som å trø på amerikansk jord. Amerikanske veiskilt, stars and stripes vaier over alt, maten i kantina er burgere og pommes frites, folk drikker Budweiser. Sivile har bare adgang til en begrenset del av basen, kun sertifisert personell får bevege seg inn på de militære områdene.

Tvangsflyttet

Snart tar et helikopter av mot Qaanaaq, rundt 130 kilometer nord for Thule. I Qaanaaq blir jeg tatt imot av rektor på skolen, som innlosjerer meg på et rom i et tomt gjestehus. Der skal jeg bo i ei uke. 

Rektor tar imot meg på kjøkkenet og introduserer meg for et eldre ektepar, som bare snakker grønlandsk. Men de forteller sin historie, triste til sinns.

Fram til 1953 bodde de i ei torvhytte i Thule. Men Danmark hadde i hemmelighet inngått avtale med USA, og befolkningen fikk fire dager på seg til å flytte. De hadde ikke noe valg, USA ivret etter å anlegge en strategisk base med enorme radaranlegg, det var ikke plass til noen sivil befolkning i Thule.

Mannen og kvinnen drømmer fortsatt om Thule, der var klimaet hakket mildere og jakt- og fiskeplassene bedre. I Qaanaaq smelter sjøisen først langt ut på sommeren, og de rundt 600 innbyggerne må venter i tålmodighet på det første forsyningsskipet fra Danmark. Naturen setter alle rammer for folks liv her nord.

Thule-befolkningen har gått rettens vei for å få erstatning for tvangsflyttingen. De har også krevd å få tilbake jakt- og fiskerettigheter i Thule. I 1999 fikk de 1,9 millioner danske kroner i erstatning, men ingen rett til jakt og fiske. De gikk til Høyesterett og krevde 324 millioner kroner i individuell og kollektiv erstatning, men tapte.

Hemmelig by i isen

Folk jeg møter i Qaanaaq har lite godt å si om både dansker og amerikanere. De opplever dem som herrefolk som ser ned på inuitter som lever av det karrig land og rikt hav kan gi dem. Vi drar med hundespann på seljakt på isen, de ønsker ikke motorisert ferdsel i Qaanaaq, det støyer, forurenser og koster penger. I nabobygda Siorapaluk, en av verdens nordligste faste bosettinger, er det skutt en isbjørn. 

Vi blir invitert til å smake på isbjørnkjøtt, men den dagen er været dårlig og helikopteret kan ikke lande, dessverre.

Thule-basen er en annen verden. Inne i isen anla amerikanerne en hemmelig by, Camp Century. Byen hadde alle fasiliteter, kirke, butikker, sykestue, og den skulle være atombombesikker. I tilfelle atomkrig, kunne folk bo og virke trygt i Camp Century. Men ingeniørene tok ikke med i beregningen at også isen rører på seg, om enn bare med noen millimeter i året. Det påvirket infrastrukturen i Camp Century, og byen kunne aldri tas i bruk.

I dag har USA omdøpt Thule til Pituffik Space Base, som en slags gest til og respekt for lokal kultur og tradisjon. Basen er fortsatt uhyre viktig for USA, en av antennene er stor som en fotballbane, radaren samler informasjon om russisk luftaktivitet, flyplassen er i beredskap for å ta imot amerikanske bombefly.

Bombefly med atomvåpen styrtet

De eldste i Qaanaaq husker fortsatt dramaet som skjedde 21. januar 1968. Et amerikansk B 52 Stratofortress bombefly styrtet på isen like ved Thule. Flyet hadde med seg fire atombomber. Seks av besetningen satt i katapultseter og klarte å skyte seg ut og overlevde, sistemann mistet livet i ulykken. 

Eksplosjonen førte til spredning av radioaktivt plutonium over et stort område. Både Danmark og USA la lokk over ulykken, dette måtte ikke komme verden for øre. Og det var pinlig for Danmark, som offisielt ikke tillot atomvåpen på dansk jord.

Sivile fra bygdene rundt Thule ble mobilisert for å være med på oppryddingen. De ante ikke noe om faren de utsatte seg for. Men folk lurte på hvorfor de måtte brenne arbeidsklærne sine hver ettermiddag, og ikle seg nye morgenen etter. Vrakrester og store mengder snø og is ble pakket i containere og sendt til USA for destruksjon. 

Mange fikk helseproblemer, flere døde av kreft. Danmark ble konfrontert med ulykkens alvorlige konsekvenser, og i 1995 ble det utbetalt 50.000 kroner i erstatning til folk som hadde vært med på oppryddingen. Grønlenderne kunne ikke slå seg til ro med en symbolsk erstatning, og krevde full informasjon om omfanget av sykdom og død. 

Danmark står fast på at saken er lukket. Nå er den europeiske menneskerettsdomstolen koplet inn.

Siden andre verdenskrig har USA vært tungt til stede på Grønland, fra sør i Narsarsuaq til nord i Thule. Danmark har lojalt etterkommet ønsker fra USA, bare når USA sier de vil overta Grønland, setter danskene foten ned.

Spiralskandalen

Danmark har også mye å svare for på Grønland. Politikken var lenge å omdanne Grønland til dansk land, «sivilisert» dansk kultur skulle erstatte «primitiv» grønlandsk livsstil. Bygder ble avfolket og folk plassert i boligblokker i Nuuk. De var vant til å slepe en sel inn på kjøkkenet og skjære ut spekk og kjøtt, det kunne de ikke gjøre i sjette etasje i ei blokk. De nye boligene ble drivhus for alkoholisme og sosiale problemer. 

Smått om senn har Grønland fått utvidet hjemmestyre, men utenriks- og forsvarspolitikken styres fortsatt fra København. Danmark bevilger hvert år rundt 3,5 milliarder kroner til Grønland, noe som utgjør 40 prosent av Grønlands bruttonasjonalprodukt. Selvstendighet er vanskelig å oppnå så lenge økonomien er avhengig av store tilskudd fra broderlandet i sør.

I år har grønlandske og danske aviser rullet opp den store spiralskandalen. På 1960-og 70-tallet ble tusener av grønlandske kvinner tvunget til prevensjon uten vitende og vilje. Til og med jenter ned til 12-årsalderen fikk innsatt spiral. Målet var å hindre uønsket graviditet, redusere kostnader og kontrollere folketallet. Fødselsraten ble halvert på få år. 

Statsminister Mette Fredriksen kom i høst med en unnskyldning. En kommisjon som gransker overgrepene har fått frist til 2026 med å komme med sin rapport.

Fest i Kapisillit

Inuittene på Grønland står i dag fram med hevet hode og er stolte av sitt språk, sine tradisjoner og sin historie. De vil ikke bli verken dansker eller amerikanere, de er grønlendere, det er godt nok.

En båt tar meg de 130 kilometerne fra Nuuk til den lille bygda Kapillit, med rundt 60 innbyggere i fargerike, små hus som klorer seg fast i en skråning ned mot fjorden. Hit kom samer fra Finnmark på 1960-tallet med reinsdyr, de skulle lære lokalbefolkningen tamreindrift.

Det gikk ikke så bra, reinen ble etter hvert skutt og spist, det var godt kjøtt. Noen av samene kom tilbake til Kautokeino med grønlandske kvinner, som ble deres koner.

I Kapisillit er jeg invitert til en årlig fest. Hvert år på ettersommeren blir en sel partert, alle innvoller tas ut. Det er viktig at spekklaget beholdes. Skrotten blir stappet med alkekonger, som er små sjøfugler. Selen blir så gravd ned i jorden, der den ligger over vinteren. 

Nå skal den graves fram og små og store har samlet seg på et gresstun. Det bæres fram drikke, selen åpnes og vi grafser med fingrene for å finne noe spiselig mellom fjær, nebb og bein. 

Lukten anbefales ikke for følsomme neser, jeg kniper igjen leppene når jeg erindrer smaken, jeg måtte skylle ned med sterk drikke og sa meg fort ferdigspist. Selspekkmarinerte alkekonge blir aldri min favoritt.

Men dette var en del av Grønlands sjel, en tradisjon som er viktig for inuitter, og uforståelig for nordmenn, dansker og amerikanere. De er bare snaut 60.000 mennesker på verdens største øy, som ikke er til salgs, for dette er Kalaallit Nunaat.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.