Matberedskap? Nei takk!

Mens antall bønder innen de fleste jordbruksnæringene har gått jevnt og trutt nedover siden krigen, har ammegeitnæringen de siste årene utgjort et sjeldent unntak: Her har antall produsenter gått oppover. 

Det vil verken staten eller store deler av jordbruket selv ha noe av. I årets jordbruksavtale er det bestemt at mesteparten av produsentene kommer til å miste tilskuddene sine, allerede fra neste år.

Først, for de som lurer: Ammegeit er geiter som ikke melkes, men som holdes primært for kjøttproduksjon. Det betyr at de forbeholder melken til kjeene sine, som kan vokse opp og bli til førsteklasses kjøtt. 

Geitene er fantastiske landskapspleiere og et godt verktøy for å åpne opp gjengrodd beitelandskap. De spiser det meste, også det som andre dyr ikke beiter, som løv, bark, einer, kjerr og lyng. Dermed er de uovertrufne når det gjelder å omdanne biomasse vi mennesker ikke kan spise til verdifull og bærekraftig menneskemat basert på lokal fotosyntese. 

Problemet er bare at de toneangivende kreftene i jordbruket ikke egentlig ønsker dette.

Krever store endringer

Høy risiko

Tilskuddene til ammegeit har de siste årene blitt bedret. For produsentene er det fremdeles snakk om en lang oppbyggingsfase, mye økonomisk risiko og flere års ventetid før de første dyrene gir avkastning i form av tilskudd.

Likevel har virkemiddelapparatet bidratt til at geiteholdet har blitt gjennomgående mer lønnsomt (eller mindre kostbart) enn før. Dette har ført til at flere har ønsket å starte opp. 

Flere har startet i det små og gjenopplivet nedlagte gårdsbruk eller ryddet gamle beiter. Flere har begynt å produsere mat til sitt lokalsamfunn og kunder på REKO, mens de holder kulturlandskapet i hevd og bidrar til å styrke den norske beredskapen. Dette bør man kunne kalle en jordbrukspolitisk suksesshistorie.

Blir vurdert som en trussel

Problemet er bare at de toneangivende kreftene i jordbruket ikke egentlig ønsker dette. Man ønsker ikke flere bønder. I hvert fall ikke bønder som driver småskala, basert på lokale ressurser og gårdens arealgrunnlag, som jo et beredskapslandbruk er. 

Dette blir vurdert som en trussel, ikke bare mot landbrukets ustanselige effektiviseringskrav, men mot resten av næringen som allerede er underfinansiert.

Dermed havner vi i den absurde situasjonen at når politikken faktisk virker, altså når lønnsomheten går opp og flere velger å bli matprodusenter, blir det ansett som et problem. 

I årets jordbruksoppgjør innføres det et krav om at besetningen må ha minst 20 mordyr som har kjeet for å kvalifisere til produksjonstilskudd. Gjennomsnittsbesetningen har 12 mordyr, og dette kravet vil derfor ramme mesteparten av produsentene. 

Årsakene til at de fleste produsentene har relativt små flokker er flere, men det at ammegeitnæringen er en ny næring, at nye produsenter bruker flere år på å bygge opp flokkene sine, og at geitehold er den mest aktuelle næringen for mange små bruk med begrenset ressursgrunnlag hvor få dyr gir mest mening, er de viktigste.

Mange produsenter har investert mye de siste årene med forventning om at driften etter hvert skal bli lønnsom med eksisterende tilskudd. 

Argumentene jordbruket og staten bruker for å forsvare dette drastiske bortfallet av inntekt er vikarierende og lite overbevisende, og konsekvensen av å fjerne tilskuddene over natten er ikke utredet. Likevel presses det gjennom.

Sannhetens øyeblikk

Totalberedskapens år

2026 er totalberedskapens år. Hvordan rigger vi oss for økt matberedskap i Norge? Svaret er at det gjør vi ikke. 

Tvert imot later det til at alle forsøk på å styrke den reelle robustheten i det norske matsystemet blir systematisk motarbeidet. 

Dyrehold er mer enn matproduksjon. Det å holde kratt nede, holde kulturlandskapets produktivitetsevne i hevd, sikre biologisk mangfold og bevare kompetanse om matproduksjon i befolkningen, er sentrale forutsetninger for beredskap. 

Tomme fjøs og gjengrodde beiter har en langsiktig konsekvens i vår stadig mer urolige verden. Og i et sykdoms- og smitteperspektiv er mange mindre besetninger å foretrekke framfor få og store. Skulle én flokk bli rammet av sykdom, har vi fremdeles mange igjen.

Nøyaktig like verdifullt

De som presser på for å fjerne de små produsentene, argumenterer med at vi må støtte opp under «ekte» matproduksjon. Men blir du egentlig mettere av et kilo kjøtt som er produsert av en som har hundre dyr kontra en som har femten? Nei.

Det er nøyaktig like verdifullt og næringsrikt. 

Forskjellen er at i en krisesituasjon er det kjøttet fra hun som har femten dyr du faktisk har tilgang på. 

For ikke bare bor hun antageligvis nærmere deg, men hun driver også en desentralisert matproduksjon som i større grad kan opprettholdes uavhengig av strømstans, dieselmangel, kraftfôrmangel, slakterikollaps eller brutte forsyningslinjer. De store produsentene blir sårbare i en krise. 

Og kriser – det kan vi trygt forvente at det kommer til å bli flere av i framtiden.

Ammegeitnæringen er en sjeldent positiv historie i en ellers grell utviklingstendens. Strukturrasjonaliseringen og nedvurderingen av småskalajordbruket har ført oss til en selvforsyningsgrad på kun drøyt 30 prosent og et stadig mer sentralisert landbruk som har gjort oss bekymringsverdig sårbare. 

Når det nå foreslås å tvert kutte tilskuddet til mesteparten av ammegeitprodusentene i landet, viser dette med all tydelighet hva som er den overordnede prioriteringen i jordbrukspolitikkens system: Færre og større bønder, ikke økt beredskap eller selvforsyning.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.