Islands og Norges EU-traumer filtrer seg inn i hverandre

Torsdag 23. juli 2009 var jeg til stede i de vakre lokalene til Sveriges utenriksdepartement for å overvære et historisk øyeblikk. Islands utenriksminister, sosialdemokraten Össur Skarphedinsson, overrakte høytidelig en søknad om EU-medlemskap til den svenske utenriksministeren Carl Bildt. Svenskene hadde på det tidspunktet det halvårlige lederskapet i EU. 

Siden da har det rent mye gjørme i havet. Island er fortsatt en like selvstendig stat som Norge.

EU-medlemskap var aldri et folkekrav. Men landet kom langt i forhandlingene om tilslutning til EU. Da en ny regjering tiltrådte, ble søknaden imidlertid lagt på is og til slutt offisielt trukket i 2015. EU-medlemskap var aldri et folkekrav.

Nå er det en liten mulighet for at det kan forandre seg. For underveis har det hele tida ligget en underliggende bevegelse – med vekslende oppslutning – i både Island og Norge, med ønske om å bli EU-medlemmer. 

To av tre i regjering vil inn i EU

I Island har det ført til at den nåværende regjeringen lovet å avholde to folkeavstemninger. 29. august går den første av stabelen. Folket skal spørres om regjeringen skal gå i medlemskapsforhandlinger igjen med Brussel. Saken er så følsom, at det til og med oppsto strid om spørsmålet som å «starte» eller «fortsette» forhandlinger.

Vil gå mot superstat

Regjeringen, bestående av Sosialdemokratene (Alþýðuflokkur), Det liberale folkepartiet (Viðreisn) og Folkepartiet (Flokkur fólksins), valgte det siste. Blir det da «ja» og partene kommer fram til en avtale, skal det så avholdes en ny folkeavstemning med det grunnleggende spørsmålet:

Vil islendingene med en framforhandlet medlemskapsavtale på baklomma, si ja eller nei til EU-medlemskap?

To av tre regjeringspartier mener at Island må bli unionsmedlemmer. Folkepartiet sier nei, men er villig til å se hva forhandlinger kan føre til. I opposisjonen er motstanden mot EU-medlemskap massiv. 

Bedre med Norge alene?

EU-prosessen i Island vil påvirke EU-debatten i Norge. I Norge bruker ja-siden momentumet i Island til å mane fram et bilde av at Norge må følge etter dersom islendingene oppfyller deres ønske. 

Hva med EØS-avtalen Norge, Island og fyrstedømmet Liechtenstein har med EU, blir det skumlet om. Tenk om vi mister vår EØS-partner og i stedet møter dem som motparter i EU! 

Falt på stengulv

Men hvorfor ta det som en selvfølge at det ville blitt et problem? Man kan like gjerne argumentere for at det tvert imot ville være greiere om Norge hadde sin egen avtale med EU. Da slapp man å måtte samordne seg med to land som i noen saker er uenige med Norge, men samtidig er så små at de ikke bidrar med særlig kjøttvekt. 

Med Island som motpart

Verst vil det være å møte et EU med Island i sin midte i fiskeri-forhandlinger, heter det. 

For det første kan fiskeri bli punktet som forpurrer et islandsk «ja» til Unionen. Fiskeri er så overordnet viktig for øysamfunnet, at det blir svært så vanskelig å overbevise befolkningen om at Brussel, ikke Reykjavik, skal forvalte landets fiskeressurser, som blir omdefinert til EU-ressurser. 

Husk vi snakker om et land som fysisk hindret britiske og tyske fiskefartøy i kampen om fiskeriressursene rundt Island, i «torske-krigen» som med ujevne mellomrom blusset opp  på 50-, 60- og 70-tallet. 

Før britene ga seg, sendte de krigsskip til forsvar for sine fiskere. På det verste brøt Island de diplomatiske forbindelsene med London. 

Og hvor stor innflytelse ville Island få på fiskeripolitikken og EUs forhold til Norge?

Nå ymtes frampå om at EU vil gi Island særbehandling. I april lokket EUs fiskerikommissær Costas Kadis i Financial Times (krever abonnement) med at Island kan vises «fleksibilitet» innenfor EUs felles fiskeripolitikk. 

Det kan utløse uro i EU. Irland har allerede rykket ut med krav om likebehandling i så fall. Uansett er det sånn at EU har traktatfestet at Unionen skal være øverste forvaltningsmyndighet for fiskeriressurser. Å endre en EU-traktat er litt av en møysommelig prosess, som krever enstemmighet.

Strever stadig mer

Bort med krona, inn med euro?

Hvor stor innflytelse ville Island eventuelt få innenfor EU? Om de så skulle få fiskerikommissæren, hjelper det ikke allverdens. Kommissærene representerer ikke sine hjemland.

Og i ministerrådet og EU-parlamentet ville Island, som den EU-kritiske historikeren og statviteren Hjörtur J. Guðmundsson skriver i sin blogg, på grunn av sin størrelse få mindre stemmevekt enn til og med innlandsstatene i EU har. 

Svaret på slike spørsmål vil uansett komme i en eventuell medlemsavtale, dersom det blir flertall for regjeringens forslag 29. august. 

Et helt annet, viktig spørsmål for islendingene er diskusjonen om kravet til å overta euro til fortrengsel for den islandske krona.

Den islandske krona har blitt utsatt for større valutasvingninger enn den norske. Med fellesvalutaen vil landet oppleve stabilitet. 

Riktignok kan også euroen svinge i forhold til Islands handelspartnere utenom EU. Men det folk flest ikke tenker over når man snakker om valuta, er at Island da måtte si farvel til et viktig verktøy i den politiske verktøykassa – det som kalles pengepolitikken. Altså retningslinjene de folkevalgte gir til sentralbanken om rentenivå, inflasjon, valutakurs og så videre. 

Misbruk av ekspertrapport

Med euroen kan ulike svingninger og økonomiske kriser ikke lenger møtes med pengepolitiske grep. Da gjenstår det en ekspertgruppe nedsatt av det islandske finans- og økonomidepartementet kaller «fiskal politikk og disiplin», samt å endre normene for lønnsfastsettelse. 

Med andre ord, oversatt til folkemål: Statsbudsjettene og lønnsutviklingen må strammes inn. 

Her kommer den norske professoren i sosialøkonomi ved Handelshøyskolen BI, Hilde C. Bjørnland, inn i det brokete bildet. 

I rapporten har hun skrevet kapitlet som behandlet pengepolitikk og overgangen til euro. Hun lister opp fordeler og ulemper ved både å beholde dagens valuta og euroen. 

Men rapporten har ingen konklusjon om hvorvidt fordelene ved å gå over til euro er større enn kostnadene.

Det er her den EU-glade finans- og økonomiminister Daði Már Kristófersson (som for øvrig er utdannet ved NMBU på Ås) anklages for å misbruke ekspertgruppas rapport. Den blir tatt til inntekt for påstanden om at fordelene er større enn kostnadene ved å gå over til euro. 

Det avviser professor Bjørnland i avisa Morgunblaðið. Rapporten har ikke er gjort noen vurdering av om fordelene ved euroen ville oppveie tapet av ressursene den har under en uavhengig pengepolitikk, understreker hun. 

Vel, vel. Metodene som brukes vil ikke være ukjente for dem som opplevde usakligheter også i Norges forrige EU-debatt i 1994.

Nå gjelder det for både EU-tilhengere og -motstandere i Norge å ta fram popcornet, lene seg tilbake og avvente hvem som kan innkassere seier og tap i Island. 

Thomas Vermes kommenterer i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans artikler her

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.