Er Island bare småfisk?

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Det er nok større fisk enn Island som kan komme til å nappe litt på «EU-kroken» i tida framover.

Den nye folkeavstemningen i august om å gjenoppta forhandlinger mellom EU og Island vil være spennende for vår EØS-avtale. Men det spørs om det ikke er enda mer spennende temaer på gang, også for «bare» EØS-medlemmer.

Her omtaler jeg kort tre typer tendenser som kan fortjene litt ekstra interesse:

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

1. Om Island «forlater» oss: Vil en eventuell norsk ensomhet med «bare» EØS (uten EU-medlemskap) kombineres med at andre land nærmer seg vår EØS-situasjon?

2. Vil EU i sin oppfølging av Draghi-rapporten og budsjett for 2028–35 gå mot mer superstat og føderalisme? Både Draghi og EU-sjef von der Leyen fremmer slik argumentasjon; enten det nå er for å få fart på landene i sør, eller som mål i seg selv. Mer om det siste i min kronikk i Altinget 13. januar.

3. Og apropos Island: Ved siden av fisk er euromedlemskap et hovedtema som oversees her hjemme. Vil Danmark og Sverige ved et islandsk euromedlemskap beholde sine særnordiske løsninger, slik at Finland og Island blir de nordiske land som alene bruker euro? 

Les også på Altinget: EU-landene bommer på fristen for likelønnsdirektivet

Både sveitsere, briter, og irer kan bli mer «EØS-aktige»

Norge er gjennom EØS ikke så sære som det ofte gis inntrykk av. Det er en bred flora av økonomiske tilknytningsformer, særlig om en også inkluderer søkerland til EU (Ukraina og Balkan) og andre land med dype handelsavtaler. Og ganske få er trolig klar over at Nord-Irland ble «gjenglemt» i EØS, med virkninger for sin EU-nabo Irland som kan vokse over tid både via Storbritannia og markedseffekter.

Brexit-avtalen ga jo den mest berømte distansering og «strekk i laget» innenfra i EØS-området. Men avstanden til EU gjennom denne avtalen og den Sveits har, kan vise seg å minske framover. Sveits skal stemme over en ny avtale med EU som markedsmessig ligger nærmere EØS-status enn til nå. Storbritannia fullfører i praksis ikke sin avtalte uttreden av indre marked fullt ut. Og vi kan på visse punkter se for oss reversering. 

Det mest langtrekkende bakgrunnsbildet både for Island og andres EU-tilknytning er det den kjente Draghi-rapporten som gir.

Det gjelder regelverket for varer (frihet nr. 1), som er den opprinnelige og tunge kjerne og drivverk i indre marked, og fortsatt det med bredest betydning. Men også for både tjenester (frihet nr. 2) og kapital (frihet nr. 3) er landet så tungt internasjonalt at mye integrering i praksis er videreført. Og kanskje er det mest for personbevegelse (bl.a. arbeid som frihet nr. 4) at utmeldingen gjennomføres mest. Det mest opplysende nettstedet for oppfølging av Brexit kan her anbefales.

Irlands stilling er også en interessant arena for blandede tendenser. På den ene side ivrig EU-deltakelse; på den annen side viktige «luker» i deres ordning for indre marked. At man ikke er Schengen- og Nato-medlem kan nok bidra i den siste retning. Men fellesskapet med Storbritannia gjennom arbeidsmarked og velferdsregler betyr nok mer (The Common Travel Area fra 1922 gir begge lands innbyggere gjensidig rett til statsborgerskap, bosetting og velferdsytelser).

Den nye praktiske spenningen etter Brexit er likevel den krevende blanding for import og eksport av varer. Den oppstår ved det som er mest kjent via den kompliserte grensen med Nord-Irland. Den skulle være «usynlig», men håndheves på en ganske smertefull måte. 

Les også på Altinget: Barth Eide avviser norsk olje-lobbykampanje mot EU: – Rart om vi ikke deler det vi mener

Draghi foreslår mer superstat

Det mest langtrekkende bakgrunnsbildet både for Island og andres EU-tilknytning er det den kjente Draghi-rapporten som gir. Om det skulle bli en virkelig oppfølging av denne rapporten, noe dens oppdragsgiver åpenbart ønsker, oppfylles langt på vei skremselsbilder fra de norske EU-debatter fra 1972 og 1994.

DN-kommentator Simen Ekern gjør 10. februar kopling av Draghis budskap til den gamle diskusjonen om EU som føderalstat. Her skildrer han hvordan den tidligere italienske statsminister og sentralbanksjef anbefaler kraftig mer føderalisme for å avhjelpe EU-«etterslepet» på økonomi overfor USA og Kina og andre sider ved det globale bildet. 

I et nordisk perspektiv er kanskje det viktigste spenningsmomentet i forholdet mellom EU og Island om sistnevnte skal la sin svingende krone erstatte av euroen.

Ideen med mer føderalstatlig tendens holdes levende i de forslag som fortsatt er i seriøs prosess: Mer felles og USA-likt system for finansmarked, IT- og næringslivsregler generelt. Det siste fremmes gjennom et kreativt forslag om en felles europeisk selskapsform i næringslivet; det såkalte Inc. 28. Den kan enten sees som en snarvei til regelharmonisering som ellers ville bli særdeles tung. Eller en kan, mer pessimistisk, se det som en oppskrift på faren for skatteparadis på tvers av hele EØS-området.

Uansett hvor mye som overlever av dette, vil både debatten og eventuelle endringer være bakgrunnsbilder som alle land må jobbe mye med. Det gjelder både om man er EØS-deltaker eller har fullt EU-medlemskap.

Og hva med bare Finland og Island som nordiske euro-land?

I et nordisk perspektiv er kanskje det viktigste spenningsmomentet i forholdet mellom EU og Island om sistnevnte skal la sin svingende krone erstatte av euroen. Det blir en nordisk dimensjon, idet både Danmark og Sverige har holdt seg utenfor euroen. De kan dermed neppe bli fullt medlemmer i spare- og investeringsunionen.

Om islendingene er opptatt av lavere rente, er innføring av euro noe som tar lang tid. Og når det skal skje, er det neppe bare stas. Å sette ned renta fra f.eks. 7–8 prosent til helt ned til EU-nivå vil trolig kreve nedskjæringer for å unngå det som skjedde med særlig sør-europeiske land. Det ble en viktig opptakt til den senere eurokrise og de store gjeldsproblemer en i dag har.  

Ikke bare er valutaunion i seg selv det viktigste enkelttiltak i EU for et lands økonomiske selvstendighet. Det berører også EU-planer om både bankunion og annet kapitalmarked, teknologiunion og for de nordiske land nokså enestående former pensjonskapital. Og da dette siste for Norge mest er Oljefondet, allerede drøftet av Civita, kan det være mye spenning i sikte. 

Les også på Altinget: EU har godkjent «Trump-sikker» handelsavtale – kan få konsekvenser for Norge

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.